Kjentmannsmerket: Tjuvstuåsen

...og en tur på tvers av Østmarka.

En skal ikke langt utenfor Oslo før en, ja, befinner seg langt ute på landet eller gokk som noen velger å kalle det. Jeg sitter på bussen til Lillestrøm om Enebakk, og den går en lang vei ut på landet før den kommer dit. Så langt skal ikke jeg, jeg går av på Skjønberg og derfra skal jeg ut i Østmarka. På ny kjentmannsjakt, til den østligste posten i heftet.

Tjuvstuåsen.

Det er bare grått og trist når jeg tar mine første steg oppover lia mot åsen som er målet, utsikt kan jeg nok se langt etter. Regne begynner det vel å snart å gjøre også tenker jeg. Da er det godt å komme fort fram til målet, Tjuvstuåsen. Her skulle det visstnok ha vært et tilholdssted for røvere før, som navnet tilsier. Fra åsen skulle de ha god oversikt over området rundt, jeg har ikke god oversikt over området rundt nå. Med gode grunner. Åsen er innhyllet i tåke. Men vent, jeg har jo et mål til.

Mørkåstjerna, på en regnfull dag i oktober.

Så kompassnålen snurrer og jeg setter kursen gjennom tåken i retning vest. Ned åsen gjennom kratt og lyng utenfor sti og sikre tegn. Etter plasking gjennom myr og buskas kommer jeg til Mørkåstjerna. Trenger ikke kompasset for å finne den blå-merkete stien fra skogsbilveien som går fra det tjernet, så det legges tilbake i kartmappen. Våt og gjørmete er den stien, og når jeg kommer til Setertjerna tar regndråpene til med større styrke. Ikke åpent på stua der, så for meg blir det bare skifte av bukse og en skive i farten før jeg setter nedover Badstudalen. Hvor er badstuen når en trenger den?

Tunge skyer ligger som et tungt slør over trekronene og gir tåkefulle skoger.

En har jo hørt at det er mange badstuer i Finland, i Finnland i Østmarka er det ingen. Ihvertfall ikke åpne for tilfeldige forbipasserende. Jeg møter heller ikke på noen finner her. Med regnet sildrende ned jakken inntar jeg en rask lunsj ved Fløyta, en kopp varm te gjør godt i det litt sure været. Tvers over vannet ligger de lave skyene presset ned over trekronene. Jeg trasker ufortrødent videre hvor jeg kunne ha gått forbi Mortvannsåsen og i retning av den sørlige enden av Nord-Elvåga. Istedet blir det den nordlige enden og en liten pause ved Mariholtet, stengt forøvrig på det tidspunktet jeg ankommer. Ved demningen før har det begynt å mørkne.

Mørket senker seg over demningen i nordenden av Nord-Elvåga.

Det er lys i mørket. Fra Mariholtet går det lysløype, ikke noe snø på bakken ennå men. Lyset gjør det uansett lettere å gå forbi Nøklevann, selv om det blir en liten formørkelse i retning Rustadsaga. Derfra er det kort vei ned til Skullerud for mine litt slitne føtter. Østmarka er gått på tvers fra Skjønberg til Skullerud, ingen ekspedisjon akkurat, men en fin tur på en regnfull høstdag i slutten av oktober.

Fjellitteratur på Finse

Fjellkultur er i skuddet. Vi har rock i fjellet på Eidsbugarden, Fjellfilmfestivalen har holdt det gående en god del år nå og nå har litteraturen fått sin festival noen meter over havet. Nærmere 1222 meter over havet på Finse og jeg avla festivalen et besøk. Det var nærmere 200 deltagere som tok turen til Finse for å høre på foredrag, høytlesning på topper og for å nyte det flotte været som helgen brakte fram. På programmet sto kjente folk som Stein P. Aasheim, Randi Skaug og Baffin Babes for å nevne noen.

Det var et fantastisk vær under fjellitteratur på Finse. Her ser vi Hardangerjøkulen og Finse badet i sollys.

Når jeg ankommer Finse på fredagen er det ikke en sky på himmelen og Bergensbanens høyeste punkt ligger badet i høstlys fra solen. Med noen timer å vente til dagens program starter, så tar jeg meg en tur opp mot toppen av Jomfrunuten. Det er ingen høytlesning på den toppen, men jeg har tenkt å lese litt for meg selv (De Velvillige, Jonathan Littell). På vei opp glitrer det i rimet på bakken når strålene fra solen reflekteres, det knaser når jeg går. På vei ned igjen tar jeg en titt på fotoutstillingen som er utstilt ute ved siden av Rallarmuseet.

På fredagen sto en dokumentarfilm, et møte med Kit-Fai Næss og et foredrag med Stein P. Aasheim på programmet. Dokumentarfilmen, Mambu And The Mountains Of The Moon, handlet om Mambu som ønsker å jobbe som fjellguide i Rwenzorifjellene i Uganda.
Kit-Fai Næss i samtale med Sturla Ellingsvåg om Arne Næss Sr. var utrolig interessant. Kit-Fai Næss er den kvinnen som har stått nærmest Arne Næss Sr. fra 70-tallet og til hans død. Man fikk et veldig godt bilde av hvordan og hvem den kjente filosofen var gjennom å høre på hun fortelle. Og så var det levert med veldig mye humor og glede. Aasheim sitt foredrag var en serie tilbakeblikk på sitt liv som formidler av turopplevelser, denne gangen uten en egentlig rød tråd. Interessant som alltid, spesielt for oss friluftsentusiaster, men siden det var en del tilbakeblikk så har vi jo hørt mye av dette før.

Det var ikke en sky på himmelen natt til lørdag.

Jeg avslutter kvelden med å lese litt og nyte en India Pale Ale fra det lokale bryggeriet Ægir, mens en himmel full av stjerner skinner ned på hotellet utenfor. Det er fortsatt ikke en sky på himmelen.

Lille Finsenut sett fra Finse.

Lørdag og det er frokostsamtale om hvordan bli en ekspedisjonshelt idag, men hva som definerer en ekspedisjonshelt ble til en like stor samtale. På programmet lørdag sto en boklansering av en bok av Randi Skaug (første norske kvinne på toppen av Everest), høytlesning på Store Finsenut, foredrag om Alf B. Bryn, det norske polarheltbildet og om Baffin Babes.

En kan ikke være uenig i at festivalen var ekstremt heldig med været, det tror jeg heller ikke de som tok turen opp til Store Finsenut for å høre på høytlesing på toppen var. Opp fra Finse gikk det en lang rekke av turglade folk som strakk seg oppover og rundt mot toppen. I nydelig vær, men kjølig, leste skuespiller Nicolay Lange-Nielsen høyt fra en av Nansens turer. Det ble servert varm toddy og festivalens 'huspoet' Cornelius Jakhelln innledet høytlesningen med dikt fra sin bok Trisyn. på vei ned igjen tok jeg turen om Lille Finsenut.

Utsikt fra toppen av Store Finsenut hvor det var høytlesning på lørdagen.

Boklanseringen til Randi Skaug ble like så mye et foredrag om det å motivere seg til turer, både av den lange og den korte arten. Artig også å høre foredraget om tinder og banditter, Alf B. Bryn og hva som er sanne beskrivelser av denne norske klatreren og hva som er rene røverhistorier. På Fjellfilmfestivalen ifjor gikk jeg glipp av foredraget til Baffin Babes, nå skulle jeg få sjansen. Baffin Babes er fire venninner som gikk på ski over Baffin Island, derav navnet, verdens femte største øy. Med stor entusiasme presenterte de turen som de brukte 80 dager på, med videosnutter, bilder, sang og rapping. Og det er ellers litt forfriskende å se noen fortelle om en ekspedisjon uten å legge mesteparten av vekten på det tekniske med turen. Tøffe jenter og en tøff tur gir et tøft foredrag.

Folk begynner å ankomme Lordehytta i Lengjedalen hvor det var høytlesning fra på søndagen.

Lørdagen ble avsluttet med en konsert med Lars Lillo-Stenberg på Rallarmuseet, som blant annet sang barnesanger for oss.

Søndagen bød på mer fint vær og det førte til en flott tur til Lordehytta i Lengjedalen. Før den turen skulle det vært et muntert blikk på norsk skihistorie, som dessverre ble avlyst. Istedet ble det et foredrag om historien på Finse og og en presentasjon av boken Fjellbarna. Forøvrig like artig hver gang å høre om tyskernes planer om å bygge 'flyplass' på toppen av Hardangerjøkulen.

For de som ville kunne man få med seg en tur til restene av en annen av Lordehyttene i området, nemlig Finsehytta. Her ble det et litt kortere foredrag om denne hytten. I bakgrunnen kan man se Finsenutene.

Så gikk turen ut i det fine været og til nevnte Lordehytta. Lordehytta i Lengjedalen er en av flere hytter som Lord Garvagh bygde i området rundt Finse. Den står åpen hele året og er mulig å overnatte i. Ved hytta ble det holdt et foredrag og høytlesning om hyttene og om denne Lord Garvagh. Etterpå kunne de som ville bli med og se på en annen av hyttene, nemlig Finsehytta, men som ikke var holdt i stand. Etter å ha kommet tilbake fra denne turen var festivalen over for min del, da gjensto det bare å vente på toget tilbake til Oslo. Som viste seg å være nærmere tre kvarter forsinket, men pyttsann det gjorde ikke så mye.

Bilde fra fotoutstillingen på Finse.

En flott helg med gode foredrag og fine turer ble med i bagasjen tilbake til Oslo. Samtalen med Kit-Fai Næss og Sturla Ellingsvåg og foredraget til Baffin Babes var høydepunktene. En skal ikke se bort ifra at det blir et gjensyn neste år. Og for et vær.

Fjellitteratur varte fra 15. til 17. oktober, les mer her.

Flott vær hele helgen, mens dette var fasiten på Finse på tirsdag uken etterpå (bilde tatt fra webcam på sidene til Finse forskningssenter).

Film Fra Sør 2010 (Del 2)

Kapittel 5 (I Come With The Rain / Nora's Will)
Jeg befinner meg fortsatt i Asia, denne gang i Hong Kong og her er det mye språk forvirring. I Come With The Rain heter filmen og inneholder Josh Hartnett i hovedrollen. Han spiller en privat detektiv som har fått i oppgave å finne sønnen til en kinesisk milliardær som har forsvunnet. I jakten på den forsvunne sønnen må Hartnett, eller Kline som han heter i filmen, slite med både den lokale mafien og ikke minst med egne demoner fra fortiden. I bakgrunnen lusker det ett religiøst sideplott. Dette var en avsindig rakker, og det fra regissøren av Duften Av Grønn Papaya Om Morgenen. En smått absurd, stilistisk og godt forvirrende film. Klarte å bygge opp en viss mystikk, men noe uforløst. Litt for lang og som nevnt forvirrende. Hadde nok forstått denne filmen bedre hvis undertekstene var korrekte og man kunne hørt skuespillerne bedre. For her var det ingen samsvar med hva karakterene sa og undertekstene, virket som om noen hadde tatt det de sa på engelsk og kjørt det gjennom yahoo babelfish til kinesisk og tilbake igjen. Noe som forøvrig førte til en del ufrivillig komikk. Eksempelvis kan jeg nevne at 'move away' ble til 'further action will be better'. Og på et tidspunkt ble faktisk Hartnett oppgitt i underteksten. Pluss for knall musikk, med Godspeed You Black Emperor og A Silver Mount Zion i føringen.

I Come With The Rain

Jeg forlater så Asia for engangs skyld og beveger meg over Stillehavet og til Mexico. Jeg beveger meg også over til en mye roligere film i Nora's Will. I en fin og liten film om familie forhold følger vi José som oppdager at sin tidligere kone har tatt selvmord. Noe hun hadde prøvd flere ganger. De levde rett ved hverandre, selv om at de var skilt. Hun har ikke etterlatt alt til tilfeldighetene og har lagt igjen instrukser til hvordan påsken skal feires. Noe som fører til en serie med smått tragikomiske hendelser, og til tider småvittig.

Kapittel 6 (A Woman, A Gun And A Noodleshop)
Yimou Zhang er mest kjent for sine Wu-Xia filmer, som Hero og House Of Flying Daggers, men her presenterer han en kinesisk remake av Blood Simple av Coen brødrene. I denne versjonen sentrerer historien seg rundt en nudelrestaurant, og et trekant-drame rundt eieren av restauranten. En lettere film, og en lettere Yimou Zhang film. Fargerike kontraster og bilder. Morsomt til tider. Men mye flyende skyer innimellom. Var ikke 100% vellykket, men en god film. Ser vi ellers en økende tendens fra østen når det gjelder å lage 'remakes' av amerikanske filmer, jamfør The Good, The Bad & The Weird?

A Woman, A Gun And A Noodleshop

Kapittel 7 (Nostalgia Of The Light / Waste Land / Becloud)
Lever man i samtiden, eller lever man egentlig alltid i fortiden? Etter å ha reist til Chile og besøkt Atacama ørkenen i Nostalgia Of The Light settes dette spørsmålet i søkelyset. For siden det tar tid for lyset å flytte på seg, om enn mikroskopisk, så har det du ser allerede skjedd. I en dokumentar som tar for seg noen av verdens største teleskop som søker evig opp i det uendelige verdensrommet, rettes også søkelyset mot fortiden og de bruddene som den tidligere diktatoren Pinochet utførte på menneskerettighetene. Fin og litt vemodig dokumentar. Artig vri med å sette det med å søke etter fortiden og svaret på universet og det å finne sine savnede opp mot hverandre. Den lykkes dessverre ikke helt.

Fra Chile og skygger fra fortiden til Brasil og helt andre skygger i Waste Land. Jardim Gramacho som ligger utenfor Rio De Janeiro er en av verdens største søppelfyllinger, og her finner mange folk levebrødet sitt. Ved å plukke søppel som kan resirkuleres tjener de til dagens brød. Et lite mikro samfunn i alt søppelet. Herfra henter den kjente brasilianske fotografen Vik Muñiz inspirasjon til et nytt prosjekt, han vil portrettere plukkerne og danne portretter av dem med søppelet som bakgrunn (men ikke helt på den måten du nok tenker deg). God dokumentar som likevel ikke helt fører frem. Fortalt med varme og humor. Og det er ganske så skremmende å se alt det søppelet som dagens samfunn produserer og hva man gjør med det (tenker ikke på det å lage kunst av det).

Waste Land

Vi holder oss i Amerika, men flytter oss litt lengre nord og til Mexico. Becloud starter med at to stykker finner et spedbarn ved siden av sin døde mor. Så forflytter historien seg fram i tid og vi møter tre unge som sliter med å finne sin plass i samfunnet. Bare senere får vi vite hva funnet av spedbarnet har med dem å gjøre. Dette var en veldig god film, men en veldig god oppbygging. Den tar for seg hvordan det som i utgangspunktet er rene barnestreker, men som setter dypere spor og får alvorligere følger enn det man tror senere.

Becloud

Kapittel 8 (Leap Year / Slice)
Reisen min holder seg i Mecico og til et dypdykk i ensomhet i Leap Year. Laura lever et ensomt liv, noe hun holder skjult for familien ved å dikte opp et spennende og sosialt liv. Istedet er den kontakten hun får med andre, tilfeldige menn hun tar med seg hjem. Alt dette mens hun teller ned en spesiell dato. En film som for meg var utpreget kjedelig for det meste, da den bruker for lang tid på å establisere det jeg allerede har fortstått. Litt for mange eksplisitte scener, provoserer ikke, men blir for ensformig. Klarer ikke å engasjere meg skikkelig i hovedpersonen. Dette var ikke bra, og denne fikk Camera d'Or for debutanter i Cannes?

Reisen er ved veis ende, bare en endestasjon igjen. I Slice blir jeg tatt med til Thailand og en thriller, kanskje av type neon noir? En kappekledt morder er løs i Thailand sin syndige underverden og alle ofrene er betalingssex kunder. For eks-politimannen blir jakten på morderen også en jakt på sin egen fortid. Faktisk ikke så verst, tross endel scener som blir for avslørende at de er der for å styre følelsene dine. Filmen starter litt trivielt, men tar seg bra opp etter hvert.

Kilder:

• I Come With The Rain : Anh Hung Tran, Hong Kong & Frankrike 2008.
• Nora's Will : Mariana Chenillo, Mexico 2008.
• A Woman, A Gun And A Noodle Shop : Yimou Zhang, Kina 2010.
• Nostalgia Of The Light : Patricio Guzmán, Chile & Frankrike & Spania & Tyskland 2010.
• Waste Land : Lucy Walker, Brasil & UK 2010.
• Becloud : Alejandro Gerber Bicecci, Mexico 2009.
• Leap Year : Michael Rowe, Mexico 2010.
• Slice : Kongkiat Khomsiri, Thailand 2009.

Oppsummering
Jeg er rimelig godt fornøyd med reisen min i Film Fra Sør dette året. Jevnt over gode filmer, samtidig så ser jeg at det var en del andre filmer som jeg også burde ha fått med meg. Men det er ikke alltid like lett å vite på forhånd. Castaway On The Moon ble festivalens høydepunkt for min del, med Becloud som en god nummer to. I andre enden av skalaen kom Leap Year.

Film Fra Sør 2010 (Del 1)

På ny en reise i de sørlige film-strøkene, det er Film Fra Sør i Oslo igjen og jeg legger ut på ny. Hovedvekten av reisen denne gang foregikk i Asia.

Kapittel 1 (Portraits In A Sea Of Life)
Men, først ut går reisen til Sør-Amerika og Colombia. I et land der mangfoldige blir gjort husløse på grunn av vold, korrupsjon og fattigdom følger jeg Marina og hennes fetter Jairo på en reise fra Bogota til kysten. Startet litt tregt, men tok seg opp utover i filmen. Preges mest av en mer humoristisk tone i starten, før den sakte blir mer alvorlig etter hvert. Scenene der de kjører langs de trange veiene i fjellene er fortalt med både nerve og humor, og gir et godt bilde av hvordan det må fortone seg å kjøre der. Rimelig usikkert er et nøkkelord. En fin film, men det var synd at det var noen problemer med visningen i starten av filmen.

Kapittel 2 (The Hunter / The Housemaid / Bi, Don't Be Afraid!)
En kort mellomlanding i Iran. I The Hunter møter vi Ali som etter å ha kommet ut av fengsel ønsker å tilbringe mesteparten av sin tid sammen med sin kone og unge datter. Men når konen og datteren en dag forsvinner og politiet gjør lite eller ingenting for å hjelpe han, endevendes verdenen hans og han gjør en fatal handling kommer han på kant med loven. Dette bringer han på flukt ut i skogen, der han håper å ta nytte av sin interesse for jakt, men det er uvisst om det er han som er byttet eller politimenene som er etter han. Denne var alt for treg og stillestående i starten og det som setter igang filmens andre del føltes litt for enkelt. Når filmen forflytter seg inn i skogen blir den mer interessant, men dessverre ikke nok til å gjøre filmen mer enn midt på treet. Selv om bildene fra skogen er flotte.

The Hunter

Så over til Sør-Korea og en stilistisk remake av en klassiker fra 1960, The Housemaid. En film som omhandler uhygge i heimen. Som tittelen antyder følger vi en hushjelp hos en rik familie, hun innleder et forhold til husets herre, noe som får følger. En film som starter i det stille, og man lurer litt på når den 'uhyggen' man forventer å komme i henhold til forventningene kommer. Men så sniker stemningen under huden på en etterhvert. Bra film, god avslutning og veldig flott filmet.

Vi befinner oss i varmere strøk og varmt er det definitivt i Vietnam i Bi, Don't Be Afraid!. Dette er en film som handler om lengsel, død og barndom. Seks år gamle Bi bor i Hanoi sammen med familien sin, naboens isstasjon er et av favorittstedene hans. Ikke så rart når det er stekende varmt. Bis syke bestefar er kommet hjem etter mange år i utlandet, men barna hans vet ikke helt hvordan de skal takle hjemkomsten. Bi er først redd, men nysgjerrigheten vinner og de utvikler et nært forhold. Litt sånn typisk film fra Vietnam og Thailand. Mye varme rundt unge Bi, forøvrig med et godt utvalg av fine ansiktsuttrykk, og en del varme og humoristiske scener. Dog og litt kjedelig innimellom, som trekker filmen noe ned.

Kapittel 3 (Searching For The Elephant / Woman On Fire Looks for Water / Paju)
Du har rundet 144 minutter i en kinosal og har nettopp sett en underfundig film av en historie du har hørt før, bare fortalt i en litt absurd innpakning. Vi snakker om Searching For The Elephant. Tilbake i Sør-Korea og historien om tre venner som alle har rundet 30 og merker savnet av noe som ikke lar seg definere. God film, som likevel kanskje prøvde å gape over litt mye og kunne med fordel ha mistet noen meter i klipperommet. Men veldig lekkert presentert og med en slutt som legger filmen åpen for tolkning.

Searching For The Elephant

Ferden går videre til Malaysia og nesten inn i dokumentarfilmens verden med Woman On Fire Looks For Water. I denne stillestående og rolige fremtoning av en film følger vi en ung gutt som jobber som fisker og sliter med å fange sin utkårede. Nok en film i den dokumentariske stilen, mange bilder av folk som gjør jobben sin og en liten historie spinnet rundt dette. Inneholder enkelte fine scener og fine bilder, men i bunn og grunn ble denne litt for kjedelig.

Woman On Fire Looks For Water

Det virker som at ferden min har hovedvekt i Sør-Korea, med små stikkere til andre land underveis. Tilbake igjen og denne gang til en liten by som ligger nær grensen til Nord-Korea, Paju som også er navnet på filmen. En ung kvinne returnerer til hjembyen Paju for å undersøke sin søsters død, for å konfrontere sin svoger og begges uforløste følelser. Fin film, men noe forvirrende presentert. Et interessant dilemma ligger til bunns for filmen, men grunnlaget for dette dilemmaet kunne nok ha blitt presentert på et senere tidspunkt for å gjøre dramaet mer spennende. Visningen ble ellers litt ødelagt av en gnom som klarte å sette igang brannalarmen slik at den sto og pep under filmen.

Kapittel 4 (Castaway On The Moon / Au Revoir, Taipei / Kinatay / The Forbidden Door)
Her har vi en god ide, gjør en mann skipbrudden på en øy midt i en storby. Bare utgangspunktet burde være god nok grunn til å se denne, men den følger det opp med en serie morsomme øyeblikk. Noe stressende spill til tider, og kanskje litte bitt for lang, men dette er bagateller vel og merke. Man burde virkelig trekke på latterbåndene av denne. Hva snakker vi om? Om Castaway On The Moon, og om Mr. Kim som i desperasjon velger å ta livet sitt. Han kaster seg ut fra en bro, bare for å våkne opp skylt i land på en øy. En øy midt i en storby, og han kan ikke svømme. Så hvordan overleve på en øy hvor man kan se siviliasjonen og hvor biler kjører på broen over hodet på en. Etterhvert viser det seg at han blir iaktatt av en annen. Festivalens høydepunkt for min del.

Castaway On The Moon

Fra Sør-Korea til Taiwan og en film preget av neon farger. Au Revoir, Taipei. Den unge og forelskede Kai tilbringer lange kvelder i en av Taipeis bokhandler, nærmere bestemt i franskseksjonen. Kjæresten hans har flyttet til Paris, og han har bestemt seg for å vinne henne tilbake, koste hva det koste vil. Men i bokhandelen møter han Susie, for ikke å nevne at han roter seg borti den lokale mafiaen. Morsom, mye farger i stilig foto. Starter rolig som igrunn bare får munnvikene til å bevege seg beskjedent i starten, men utvikler seg fint til å bli ganske så morsom etterhvert. De rimelig klønete 'skurkene' gjør sitt til komikken. Vinner også på at den ikke drar det for langt, med tiden i tankene. Søt film.

Au Revoir, Taipei

Fra neon lys og lystige toner i Taiwan til mørke i Filipinene. I Kinatay følger vi Peping som aspirerer til å bli politi. Han dras med ned i en underverden han ikke hadde ventet seg eksisterte, og det fra den siden han ikke forventer. Dette var dystre og grimme saker. Startet ganske så rolig som gir få tegn til det mørket som kommer når filmen river en ut av kinosetet og inn i en mørk virkelighet i Manila. Etter det er det ikke mye lyse toner å spore, her er alt skittent. Bra, men inneholdt noen alt for dvelende scener, som en unødvendig og lang bilscene.

Litt lysere blir det når jeg forflytter meg til Indonesia, men helt lyst blir det ikke i The Forbidden Door. Gambir er en suksessfull kunstner, men livet tar en annen vending når han begynner å se 'hjelp meg' meldinger overalt. Dette fører han til en mystisk klubb og kan han egentlig stole på sine nærmeste. Denne ble jeg ikke så begeistret for. Filmen prøver å danne et universe ikke ulikt det Lynch gjør, men lyktes ikke helt med det. Ble litt forutsigbar og maktet ikke helt å fange meg i dens dystre univers.

Kilder:

• Portraits In A Sea Of Life : Carlos Gaviria, Colombia 2009.
• The Hunter : Rafi Pitts, Iran & Tyskland 2010.
• The Housemaid : Sang-Soo Im, Sør-Korea 2010.
• Bi, Don't Be Afraid! : Dang Di Phan, Vietnam 2010.
• Searching For The Elephant : Seung-Goo Jhung, Sør-Korea 2009.
• Woman On Fire Looks For Water : Woo Ming Jin, Malaysia 2009.
• Paju : Chan-Ok Park, Sør-Korea 2009.
• Castaway On The Moon : Lee Hae-Jun, Sør-Korea 2009.
• Au Revoir, Taipei : Arvin Chen, Taiwan & USA 2010.
• Kinatay : Brillante Mendoza, Filipinene 2009.
• The Forbidden Door : Joko Anwar, Indonesia 2009.

Karakol Gorge til Orphan Mountaineer Shelter

Etter tredje overnattingen i Tien Shan fjellene ble det en kortere tur på rundt åtte kilometer den fjerde dagen. Vi startet på 2550 moh i Karakol Gorge og gikk opp til Orphan Mountaineer Shelter som lå på en 2950 moh. Orphan Mountaineer Shelter var opprinnelig bygget som et tilholdssted for russiske fjellklatrere, det er derimot ikke snakk om en hytte eller hus som det kan høres ut som. Det var en liten bu der som ble brukt til å lage maten vår når vi var der, selv lå vi i telt. At det er mye russisk aktivitet i landet fortsatt forstår jeg, vi passerte også en større russisk teltleir på veien hvor det var mye aktivitet.

På ettermiddagen og kvelden benyttet jeg den ekstra tiden vi fikk til å bade sammen med noen andre av turdeltagerne i et fint lite vann nedenfor leiren, friskt og behagelig (men ikke veldig varmt). I fjellsidene kunne vi se to steinbukker, utrolig å se hvordan naturens egne fjellklatrere beveger seg i de bratte partiene. Det ble ellers fyrt opp bål på kvelden og vi ble invitert til å sitte sammen med bærerne, hvor det ble arrangert en slags sang duell. De sang russiske og kirgisiske sanger, mens vi måtte svare med norske sanger.

Vi passerte forbi en liten plass hvor noen få nomade familier holdt til. Barna var nysgjerrige, men også sjenerte.

Vi gikk nedover Karakol Gorge langsmed elven med samme navn. Den fløt litt over breddene sine og vannet var farget hvit av all sanden den dreiv med seg.

Transport i fjellene i Kirgisistan består av gamle militær transport biler. Humpete i det minste.

Born to be wild. Ikke mye vei å snakke om her oppe i fjellene, men kjøre motorsykkel der oppe skulle dem.

Utsikt mot Atdzhailau Trakt. Vi er på vei opp mot Orphan Mountaineer Shelter. Det hadde kommet en liten regnskur på veien opp. Nede i dalen lå det en stor russisk leir. På den andre siden ligger det som heter Atdzhailau Trakt, der skulle det også gå en sti over fjellene til der vi startet turen fra.

Orphan Mountaineer Shelter. Dette var en tidligere russisk leir for fjellklatrere. Et veldig hyggelig sted som ble vår camp på den fjerde dagen. På bildet sees den lille buen som sto der og ble brukt som kjøkken, ellers kan man se spise-teltet hvor vi spiste middag og frokost i på turen.

Rundt omkring i leiren sto det forskjellige totemer eller figurer skåret ut i tre. Noen godt bevart, andre dårligere.

Jeg tok meg en tur i terrenget ovenfor leieren på ettermiddagen. Det ga en flott utsikt over dalen i retning Atdzhailau Trakt. Jeg badet i det lille vannet man kan se omtrent midt i bildet. I fjellsidene på venstre side av bildet kunne vi se to steinbukker senere på kvelden.

I retning av Ala-Kul, dit vi skulle gå til neste dag. Ruten gikk opp i passet til høyre i bildet langsmed elven.

Bærerne hadde ikke akkurat like godt utstyr som oss, og ikke noe regntøy. Så når det regnet ble de våte. Til å ordne det fyrte de opp bål og tørket klærne og skoene over bålet.

Det rant en elv rett ved siden leiren, det var i bruset fra denne elven vi ble beruset av å se på de to steinbukkene som holdt til i fjellsiden ovenfor oss. På kvelden ble det hyggelig stemning ved siden av denne elven som rant ned fra Ala-Kul.

Troll I Eske (03.10.10): Buried

I de første minuttene er lerrettet helt svart, og det er stille. Så begynner man å høre noen puste, men fortsatt ser vi ingenting. Like lite som hva hovedpersonen, her Paul Conroy i Ryan Reynolds sin skikkelse, vet hva som venter han når han våkner opp i kisten han er begravet, vet vi hvilken film vi skal få se. Troll i eske og her foregår virkelig hele filmen presist nok inne i en eske.

Buried.

Filmen heter Buried, er regissert av Rodrigo Cortés og blir bært på skuldrene til Ryan Reynolds (Berg i Pizzagjengen) alene. Utgangspunktet er veldig enkelt, men legger godt til rette for litt klaustrofobisk skrekk. Paul Conroy jobber som trailersjåfør i Irak, men etter at konvoien han kjørte i ble angrepet, våkner han opp innelukket i en kiste. Og der har du hele premissene til filmen, hvordan takle en situasjon som dette og med få hjelpemidler uten å få panikk.

Det er mye som spiller på den ene skuespilleren man ser for at en sånn film skal fungere, og Reynolds gjør en bra jobb som den angstfylte sjåføren. Enkelte andre regissører ville kanskje falt for fristelsen å fylle inn flashbacks av hva det siste vår mann i kisten husker før han våkner opp, eller til minner fra når han var sammen med kjæresten sist. Men dette styrer Rodrigo Cortés fint unna, alt foregår inne i det begrensede området av en kiste. Og det nører bra under den klaustrofobiske og nervepirrende stemningen i filmen, man føler seg stengt inne sammen med Paul Conroy.

La deg bli begravd med denne filmen og det vil føles godt å komme ut igjen i den mørke oktober kvelden etterpå. Ikke la deg skremme av at det bare er en skuespiller, selv om man hører andre i filmen, det er en vellykket film. En film jeg var spent på i utgangspunktet, den skuffet ikke.

Kjentmannsmerket: Høgåsen, ved en av utsiktene

Det er høst og det er tid for fårikål. Butikkene flommer over av fårikål-kjøtt og reklame for det. Det lukter fårikål i gangen hjemme når jeg er på vei ut for å besøke mine foreldre for å spise fårikål. Men først skal jeg og min far en tur ut til Hyggen for å gå opp til Høgåsen.

Utsikt ned mot Svelvikstrømmen, sett fra utsiktspunktet rett nedenfor 'telemasten' på Høgåsen.

Den vanligste stien til utsiktspunktet går visstnok fra Spikkestad, men vi har lest at det skal gå en sti ned fra Høgåsen til Hyggen, forbi de såkalte 'trappetrinnene'. Men hvor stien starter fra nede fra Hyggen er vi usikre på, den skulle være dårlig merket. Fra der vi har plassert bilen på Hyggen kan vi forøvrig se Høgåsen. Det blir til at vi går og klatrer opp mot Høgåsen gjennom lia. Mangelen på sti er ikke så viktig, det er ganske så tøft der inne i lia, med de bratte klippene av røykengranitt som står i veien for oss. De kommer vi oss rundt og beveger oss oppover i lia.

Vi ender til slutt oppe i et hyttefelt, hvor vi møter en blid hyttebeboer som forteller oss at han ble ganske så overrasket når han så oss komme traskende opp gjennom skogen. Det var ikke vanlig at folk kom opp der. Vi går så opp til Høgåsen og til den flotte utsikten der det er som brattest, rett nedenfor 'telemasten'. Posten vi skal til er imidlertidig ikke der, den står på det midterste utsiktspunktet på åsen. Så vi går litt rundt til før vi kommer til posten.

Høgåsen, ved en av utsiktene.

Det er ikke dårligere utsikt fra der posten står heller, man ser helt ned til Svelvikstrømmen og Hurumlandet. Veldig fint område. Etter en liten matpause går vi videre bort til et annet utsiktspunkt, der ser man helt til Drammen. Det er ikke skyfritt, men det er fint turvær og man ser fint langt avsted. Det er ikke den lengste turen å gå, men det er et fint turterreng og utsikten man får på kjøpet er upåklagelig.

'Trapptrinnene' ned fra Høgåsen.

Ned til Hyggen igjen tar vi stien som går ned de såkalte 'trappetrinnene', som en lokal steinhogger lagde når han beilet til kjæresten sin. Nok engang troner røykengranitten over oss. Vi kommer ut på et sted hvor man vanskelig kan vite at stien starter, det er ikke noen skilt nede ved veien som forteller hvor. Etter en kort, men fin tur, venter det fårikål på kvelden.