En skal ikke langt utenfor Oslo før en, ja, befinner seg langt ute på landet eller gokk som noen velger å kalle det. Jeg sitter på bussen til Lillestrøm om Enebakk, og den går en lang vei ut på landet før den kommer dit. Så langt skal ikke jeg, jeg går av på Skjønberg og derfra skal jeg ut i Østmarka. På ny kjentmannsjakt, til den østligste posten i heftet.
Tjuvstuåsen.
Det er bare grått og trist når jeg tar mine første steg oppover lia mot åsen som er målet, utsikt kan jeg nok se langt etter. Regne begynner det vel å snart å gjøre også tenker jeg. Da er det godt å komme fort fram til målet, Tjuvstuåsen. Her skulle det visstnok ha vært et tilholdssted for røvere før, som navnet tilsier. Fra åsen skulle de ha god oversikt over området rundt, jeg har ikke god oversikt over området rundt nå. Med gode grunner. Åsen er innhyllet i tåke. Men vent, jeg har jo et mål til.
Mørkåstjerna, på en regnfull dag i oktober.
Så kompassnålen snurrer og jeg setter kursen gjennom tåken i retning vest. Ned åsen gjennom kratt og lyng utenfor sti og sikre tegn. Etter plasking gjennom myr og buskas kommer jeg til Mørkåstjerna. Trenger ikke kompasset for å finne den blå-merkete stien fra skogsbilveien som går fra det tjernet, så det legges tilbake i kartmappen. Våt og gjørmete er den stien, og når jeg kommer til Setertjerna tar regndråpene til med større styrke. Ikke åpent på stua der, så for meg blir det bare skifte av bukse og en skive i farten før jeg setter nedover Badstudalen. Hvor er badstuen når en trenger den?
Tunge skyer ligger som et tungt slør over trekronene og gir tåkefulle skoger.
En har jo hørt at det er mange badstuer i Finland, i Finnland i Østmarka er det ingen. Ihvertfall ikke åpne for tilfeldige forbipasserende. Jeg møter heller ikke på noen finner her. Med regnet sildrende ned jakken inntar jeg en rask lunsj ved Fløyta, en kopp varm te gjør godt i det litt sure været. Tvers over vannet ligger de lave skyene presset ned over trekronene. Jeg trasker ufortrødent videre hvor jeg kunne ha gått forbi Mortvannsåsen og i retning av den sørlige enden av Nord-Elvåga. Istedet blir det den nordlige enden og en liten pause ved Mariholtet, stengt forøvrig på det tidspunktet jeg ankommer. Ved demningen før har det begynt å mørkne.
Mørket senker seg over demningen i nordenden av Nord-Elvåga.
Det er lys i mørket. Fra Mariholtet går det lysløype, ikke noe snø på bakken ennå men. Lyset gjør det uansett lettere å gå forbi Nøklevann, selv om det blir en liten formørkelse i retning Rustadsaga. Derfra er det kort vei ned til Skullerud for mine litt slitne føtter. Østmarka er gått på tvers fra Skjønberg til Skullerud, ingen ekspedisjon akkurat, men en fin tur på en regnfull høstdag i slutten av oktober.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar