Kikuttoppen romjulen 2010

Klumsete prøver jeg å holde på stavene, men det er vanskelig da jeg har måtte knytte fingrene sammen innenfor hansken for å prøve å få noe varme i de frosne fingrene. Det går bratt og fort nedover fra toppen, men vil det holde? Pløyingen gjennom puddersnøen på toppen har gjort meg sliten.

Fra Kikuttoppen i romjulen 2010.

Spol tilbake litt over en time. Det er i et dust og kjølig vintervær i luften jeg setter ut ifra Kikutstua Base Camp på 344 moh i. Fra før har jeg passert Bjørnsjøhelvete, opp mot toppen skulle et annet helvete møte meg. Pusten blir tyngre og det går sakte oppover. Det er fine spor, men det er en seig bakke å forsere i starten.

Utsikt i retning Hakkloa.

Ved krysset der ruten deler seg går det fine spor videre i retning Sandungen og Katnosa, i retningen jeg skal gå må jeg forsere et igjensnødd spor som leder videre opp mot toppen. Det tar ikke lang tid før dette sporet også forsvinner og ruten opp blir smalere og tar meg inn under de snødekte trærne. Det er tyngre å gå her og vanskelig feste. Solen skinner likevel gjennom trærne og gir noe varme i oppstigningen.

Utsikt fra Kikuttoppen i retning Bjørnsjøen.

Etter å strevd meg gjennom det tunge sporet kommer jeg til det siste krysset før den siste strekningen opp mot toppen. Og med det entrer jeg markas dødssone, man vet man er i markas dødssone når det ikke er skispor. Det betyr å pløye seg gjennom et høyt lag med puddersnø fram til toppen. Skiene faller rett gjennom snølaget og hekter seg fast i busker og trær skjult av snøen, men så står jeg der. På toppen, 612 moh. Nedenfor meg glinser marka flott fra de snødekte trærne. Kavingen på ski gjennom snøen var vel verdt det.

Skiltet på toppen av Kikuttoppen er dekket av snø og rim.

Ikke lang tid man kan befinne seg i denne høyden, så jeg må ned igjen. Magen skriker, jeg er sulten. Tilbake ved base camp får jeg i meg litt mat og drikke før jeg må sette snuten nedover til lavere strøk.

Og jeg som i utgangspunktet ikke hadde tenkt å ta turen opp til Kikuttoppen, bare gå littegrann lengre enn til Kikutstua. Ei heller var dette like strabasiøst som det hørtes som, men det er fint å kunne sette seg tilbake og fantasere om at det var det. En liten ekspedisjon i tankene bare, om en fin tur på ski i Nordmarka.

Julaften 2010, Ellefen på Nærsnes

Julehilsen fra Ellefen på Nærsnes julaften 2010.

Det er hvit jul og gradene synker i takt med at klokkene ringer julen inn.
Et rødlig lys senker seg over Oslo innerst i fjorden.

Stemingsbilder fra Nord-Elvåga

Det ble et gjensyn med Østmarka kort tid etterpå, for det ga mersmak. Enda kaldere enn sist, det var meldt minus 23 i morgentimene, så litt mer klær måtte til pers. Utvidet ruten fra forrige gang, men siden jeg la ruten om Mariholtet og demningen over Nord-Elvåga denne gangen også, fikk jeg likevel oppleve flotte Nord-Elvåga fra demningen i nydelig og kjølig vær.

Nord-Elvåga fra demningen.

Kaldt var det, det beit i kinnene på turen. Det bryr man seg lite om når man oppdager nye vakre traséer man ikke har gått før. Løypen som starter fra hårnålssvingene ovenfor demningen og som tar en over Gardfangåsen og Svarvestolsbrenna var særdeles flott.

Nord-Elvåga fra demningen.

Det ble en liten tur ned til Sandbakken for en vaffel og noe og drikke før jeg satte kursen tilbake til Skullerudstua over Rundvassåsen. Da var mørket på plass og jeg kunne sett meg sigen og fornøyd på t-banen hjem igjen.

ØSTenfor sol og vestenfor måne...

...eller bare en liten skitur i Østmarka.

Aldri gått på ski i Østmarka, så etter å ha gått ett par turer der til fots var det på tide å bytte ut skoene med ski. Og i et fint vær og et nydelig føre ble det en fin jomfrutur.

Nydelig vær og flott sol over Nord-Elvåga.

Det ble ingen lang tur, startet fra Skullerudstua og gikk i fine spor til Mariholtet, før ferden gikk videre til å nyte det fine været ved demningen ved Nord-Elvåga. En enslig skiløper kunne jeg se gå over vannet. Langsmed Nord-Elvåga går det en fin og hyggelig trasé, der solen skinner gjennom de snødekte trærne og jeg kan se vannet ved siden av meg. Traséen ender ved Deledalen og jeg må krysse vannet og isen.

Solen skinner gjennom de snødekte trærne langs Nord-Elvåga.

Det går i retning Sandbakken, men jeg skal ikke helt dit. Jeg tar av i retning Grønmo og det fører meg gjennom en hyggelig løype før sporene vider seg ut når jeg kommer inn på veien ned i så lende. Derfra er det bare sjarmørstrekket igjen ned og tilbake til Skullerudstua og mitt første møte med Østmarka på ski er over.
Nesten som en liten tur i eventyrene.

På skitur i Østmarka en desemberdag.

Movatn - Holmetjern revisited

En uke etter min første skitur denne vinteren returnerer jeg igjen til Movatn og bakkene opp mot Tømte. Det er ikke en sky på himmelen, deilig turvær med andre ord. Av samme grunn er det derimot kaldere enn forrige helg.

Holmetjernet.

Deilig er det også å konstatere at jeg har feste, i motsetning til forrige søndag. Og med det blir skiturene så utrolig mye bedre, fest i løypa omtrent. Det resulterte imidlertid i at jeg kom alt for tidlig ned igjen.

Noen bilder fra skitur til Løvlia 11.12

Mens bilene gled over veier med underkjølt regn tok jeg en skitur til Løvlia.

Tok en pause ved Oppkuvvann, inntok en kopp te og nøt det fine været. Turen opp fra Skansebakken hadde vært tung, med omtrent ikke noe feste. Været og at det ikke var så kaldt var gode plastre på det såret.

Fint sollys inn over sporene ned fra Oppkuven. Godt med nedoverbakke etter å ha strevd seg opp på bakglatte ski.

Mørket begynte sakte å senke seg over marka når jeg var på vei ned, ikke så langt unna Kjagdalen. Det gikk raskere nedover da jeg skiftet til å skøyte istedet for å gå diagonalt i oppoverbakkene. Tok meg en kort pause før jeg begynte på bakkene ned mot Lysedammene og nøt den lilla gloen fra solnedgangen over marka.

Rute: Skansebakken - Lysedammene - Oppkuvvann - Heggelivann - Løvlia - Søndre Heggelivann - Lysedammene - Pipenhus.

Troll I Eske (05.12.10): Winter's Bone

I årets siste troll i eske blir vi tatt med til en setting hvor vi nesten venter å høre 'Duelling Banjos' for hver scene som kommer. De tonene kommer aldri, det er derimot ikke sagt at tonene filmen gir er av det lystige slaget av den grunn. Og for de som ikke nikker annerkjennende til navnet på sangen, så burde det være nok å nevne Piknik Med Døden (Deliverance på godt orignalspråk).

Winter's Bone.

For i Winter's Bone av Debra Granik er handlingen lagt til en lutfattig del av statene, Ozark-fjellene i Missouri. Her går det i innavl, metamfetamin og generell tristesse. Ree er en 17 år gammel jente som er nødt til å ta hånd om moren og de to mindre søsknene sine. Og siden livet vanligvis ikke gjør tingene lettere for de vanskeligstilte, blir det ikke bedre at faren som hun knapt ser har pantsatt huset som kausjon. Dukker han ikke opp til rettsaken, vil Ree bli kastet ut av huset.

Filmen bygger opp en generell uhygge når Ree må ut og lete etter faren sin, og hvor hennes søken blir møtt med kalde skuldre og trusler. Denne stemningen holdes hele filmen gjennom og står til den matte og nedtrykkende farge toningen i bildene. En følelse av ubehag er aldri langt unna, men likevel aner man kanskje et lite lys. Under hele veien ligger spørsmålet om hva som har skjedd med faren og hvilke bør som legges på unge skuldre.

Godt skrevet, godt regissørt og godt spilt. Fornøyd med dette valget som troll i eske, for dette var en film jeg trolig hadde hoppet over ellers. Også en film som har siget inn på meg i etterkant, det er et godt tegn.

Vinterens første skitur - et lite kappløp med tiden

I et kort avbrudd fra kulden ser jeg mitt snitt til å ta meg en kort skitur. Det er ikke akkurat et hav av løyper å velge fra ennå, så jeg gjorde det enkelt med mine nypreparerte ski. Jeg tok toget til Movatn og sleit meg til Holmetjern. Første skitur denne vinteren og det merkes. Når man så smører litt feil og får lite feste i tillegg, blir det en tung tur opp mot Tømte.

Det hadde falt nysnø i løpet av natten, så snø var det ikke mangel på. Ikke optimale spor, men likefullt spor. Og som jeg sleit meg opp bakkene, sleit solen med å trenge igjennom det grå skylaget. Det er likevel godt å se snøen som henger på trærne, det tegner jo godt (foreløpig) for å få en vinter med mye snø og da mange skiturer.

Formen derimot var ikke på plass så fort gikk det ikke. Ved snødekte Holmetjernet har jeg ikke så mye tro på å nå det første toget ned igjen til byen, men når jeg er på vei tilbake så går det litt fortere (det er nedoverbakke). Så da satser jeg på å gjøre et forsøk ihvertfall. Godt da at de tunge oppoverbakkene i starten blir til nedoverbakker.

Holmetjernet.

Det ble et lite kappløp med tiden (og formen) for å nå toget, jeg rakk det akkurat med passe margin. En tyngre første tur enn ventet, men det var deilig å kjenne skiene igjen under føttene.

Frostkissed

En kuldebølge rir landet og november måned hadde vært den kaldeste siden 1919. Jeg gikk en tur gjennom marka og fikk føle kuldebølgen på kroppen.


Når jeg ankom kaféen i Sørkedalen var jeg nedrimet av frost, da hadde jeg gått fra Hammeren og kulden hadde fulgt meg hele veien. I marka er vinteren på frammarsj, men fortsatt er det ikke helt klart for skiløpernes inntog overalt.

Det var rimelig godt å komme inn på Kikutstua og få varmet seg når nesen hadde fått et solid kyss av kong vinter. Det nærmet seg stengetid når jeg var der og det var ikke mange gjester der. Ute mørknet det sakte og sikkert mens jeg satt inne og varmet meg. Det tok ikke lange tiden før det var mørkt når jeg gikk nedover veien mot Sørkedalen. Likevel, helt mørkt ble det ikke på grunn av snøen og den klare stjernehimmelen.

I et glimt mellom noen trær idet veien begynner å vende nesen nedover så jeg Tryvannsanlegget lyse. De mange lysene dannet et varmt skjær i den kalde og mørke ettermiddagen. Litt senere så jeg igjen anlegget, men da var lysene slokket og jeg vandret igjen alene i mørket.

Det var så kaldt gjennom hele turen at når jeg tar opp boken jeg har tatt med meg på kaféen (Netherland av Joseph O'Neill), så knakk det i fra boken i det jeg bladde om en side.