Maridalsbussen er stappfull på vei opp mot Skar, men den er påfallende tom for menn i kondomdress. Nå er nok ikke Skar det mest vanlige utgangspunktet for menn som trener til Birken og tenker tid og intervaller. I ly av dagens debatt rundt teknikkpoliti og løypevett så skulle en jo tro at jeg kom til å begi meg ut i marka midt i en veritabel brudulje mellom menn i kondomdress med torskeaktig blikk og klakkende søndagsløpere.
Gørjahytta venter på meg med vaffel og toddy.
På Gørjahytta er det mange staver og ski utenfor og vafflene smaker like godt som før. Ikke annet å vente når været er så fint, selv om det er kaldt. Jeg har smurt feil da jeg har veldig mye feste, men lite glid. Kroppen føles tung og det går ikke så fort, hva gjør vel det på en så flott dag?
Selv vil jeg karakterisere meg som en som går litt raskere enn den vanlige løperen, mens det jo er mange som er mye raskere enn meg igjen. Jeg prøver vanligvis å unngå å starte på Sognsvann, med unntak om kveldene i hverdagene, for da er det jo en autostrada opp mot Ullevålseter. Det er nok av steder å starte fra og det finnes nok av spor å ta av, og akkurat derfor føles deler av debatten rimelig latterlig ut. Å inndele løypene har jeg ingen tro på at er en god ide. Hvem skal bestemme hvem som skal få lov til å gå hvor? Hvis ikke det øker tilstedeværelsen av teknikkpoliti så vet ikke jeg.
Blå himmel over Daltjuvamana, et etterlengtet syn. Jeg har av en eller annen grunn alltid klart å legge turen over der til dager som er overskyet.
Ved Trehørningen passerer en mann med et hundespann foran meg, de fyker over isen i full fart. Noe en ikke kan si om meg der jeg fortsetter i retning Kroksund og Mago. Selv om jeg kanskje har torskeaktig blikk, umulig for meg å si. For første gang så opplever jeg å gå over Daltjuvmana i strålende vær, noe som gjør turen over til Store Daltjuven enda finere enn før. Jeg har lite tro på at jeg når serveringen på Sandvikshytta (i min fart), så jeg inntar noe av nistepakken på toppen. Solen slikker meg i ansiktet, men det er ikke mye varme i strålene.
Hensyn til andre i sporet er vel det debatten i hovedsak handler om. De som går raskere enn andre må se seg for og skal såklart ikke presse seg fram slik at de ødelegger for andre, men de som går saktere må takle at andre går fortere enn dem og slippe folk forbi. Territoral-lysten er stor i sporene virker det som i debatten. Så skal det og sies at jeg også irriterer meg over ting. Som når en større gruppe går samlet og ikke gjør tegn til å gjøre rom for at man skal kunne komme forbi. Likevel vil jeg da prøve å holde den irritasjonen inni meg og ikke la det gå ut over andre (eller meg selv).
Inntok litt mat før jeg tok fart på nedstigningen fra Daltjuvmana, nå venter den litt seige og kjedelige traseen fra Store Daltjuven til Katnosa.
Jeg rekker Sandvikshytta, før jeg valgte å spise på Daltjuvmana begynte jeg å få flashbacks til følgende tur. De har utvidet åpningstiden til kl fire, det er grunnen og ikke at jeg gjennomførte et løp av episke proporsjoner når det gjelder tiden. Når jeg går videre i retning Spålen er det kaldt ute, virkelig kaldt, det ligger en dis av kulde over vannet. Hendene mine blir nummne. Jeg ser ut som en..., jeg vet ikke helt hva jeg ser ut som der jeg går med stavene under armene og fingrene knyttet sammen innenfor hanskene for å varme dem.
Jeg møter ikke på en eneste skiløper før jeg er på Glåmene etter å ha forlatt Katnosa, og da har jeg gått over Spålen, ned til Langli og over Fyllingen-vannene. Plass nok ja. Østre Fyllingen er nesten dekket av kuldedisen, som tåke. I mørket som senker seg blir det en særegen stemning på vannet. Og kaldt, føttene begynner å bli kalde og nå. Det er fortsatt et stykke ned igjen, idag må jeg erkjenne at det ble noe i overkant.
Jeg føler litt at når man mener at hele turen blir ødelagt fordi en hører at en har dårlig teknikk, så er det litt seg selv som er problemet enn den som forteller at man har dårlig teknikk. Selv om måten det ble fortalt kanskje ikke var av det beste pedagogiske slaget. Dumt å slenge ut en generaliserende og negativ karakteristikk av folk som går raskere enn en, fordi en har ens egen stolthet såret. Da kan jeg forstå at disse reagerer.
Solen går ned over Spålen som er dekket av dis fra kulden. Skijakken min knirket i kulden når jeg beveget meg.
Nedenfor Kobberhaughytta får jeg av alle ting, merkverdig nok, lyst på puffet ris. Hva det kommer av vet jeg ikke, det dukket opp ut av intet. Så sliter jeg meg videre ned til Sognsvann med puffet ris på hjernen. Når jeg kommer ned er jeg gjennomgående kald og mer sliten enn jeg var etter forrige lørdags 9 mil. Da gjenstår det bare å komme seg hjem igjen til den varme dusjen og få litt varme igjen i kroppen. Ellers takk til sjåføren på 34-bussen som var så snill å slippe meg inn i bussen før den gikk.
Sånn helt til slutt vil jeg si at det og virker som en litt konstruert debatt, jeg møter på fært få sure folk i løypene. Både folk som er ute på en hard treningsøkt og folk som er ute for å gå en rolig skitur som jeg møter er som regel alltid blide.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar