Romjul 2011 langs Akerselva, snøtomt

I Oslo er det snøtomt og dagen etter onsdagens skitur gjennom Krokskogen går tankene mer i retningen av å ta meg en sykkeltur. Istedet blir det en tur ned Akerselva fra Kjelsås, det er litt lysere og ikke så grått vær denne torsdagen i romjula.

Stilla dekket av tåke.

Romjul langs Akerselva, julen 2011. Snøtomt.

Tåken letter litt og lys slipper til.

Fint lys på himmelen. Tåken er borte, snøen likeså.

Romjulen 2011: vår før vinter, i sporene etter Dagmar gjennom Krokskogen

"I'm dreaming of a white Christmas" sang Bing Crosby.
Når jeg sitter hjemme og ser ut av stuevinduet er det akkurat det jeg gjør, drømmer om en hvit jul. For i denne julen er det ikke mye som minner om en hvit jul. Våren har meldt sin ankomst før vinteren. Vel vel, tenker jeg og setter meg på bussen til Sollihøgda. Det skal jo være snø i høyden.

Et grantre henger truende ovenfor strømledningen langs sporet ved Sollihøgda. Skisporene er råtne og tidvis dekket av bøss.

Over Sollihøgda har værgudene strukket en lang og grå presenning over skogen, liksom for å skjule herjingene som Dagmar har gjennomført. Skjønt herjinger og herjinger, i sammenligning med hva stormen har gjort på vestlandet var dette for en flau bris å regne. Det er vått i lufta og vått i sporet, klisterføre. Jeg nekter, og smører heller med lilla swix (mangler rødt).

Det har uansett ikke mye å si hva jeg har smørt med, skisporene (hvis de finnes) er dekket av bøss. Dagmar vet å sette spor etter seg, selv her på østlandet. Det går likevel greit fremover, Sørsetra dukker frem fra tåken. Skistua er åpen, men jeg fortsetter ufortrødent videre på det råtne underlaget. 15 km til Løvlia, om Kleivstua. Det er 15 km på trått føre med mye bøss og skrot i løypene. Noe sier meg at det hadde vært lurt å stoppe på Sørsetra, tatt hintet. Jeg gjør ikke det, jeg fortsetter. Staheten seirer.

Sørsetra hyllet inn i tåke.

Ved Kleivstua passerer jeg andre i sporene, til fots. De skuler rart på meg der jeg skøyter opp bakkene i lysløypa. Ikke så rart kanskje, jeg har heller ikke møtt noen andre på ski hittil. Fra Kleivstua blir det markant tyngre og jeg bruker et hav av tid på å komme meg til Løvlia. Enkelte løyper er det førefall i. Jeg teller metere i stedet for kilometere. Magen min er misfornøyd og har uttrykt sin misnøye lenge før Løvlia endelig dukker fram under den grå presenningen. Det er små regndråper i luften.

Serveringen på Løvlia er egentlig stengt, men bestyreren på skistua er snill nok til å la meg få kjøpe meg en kanelbolle og noe å drikke. Ute mørkner det. Ikke mange som har latt seg friste til å ta en skitur på denne dagen, det har bare vært 10-12 besøkende på skistua. På vei opp mot Oppkuven er det helt mørkt, men her har det blitt kjørt opp spor. Det er befriende fritt for bøss i sporet.

Flere felte grantrær over skisporene mellom Kleivstua og Løvlia.

Gleden varer dog ikke lenge, for Kong Vinter har tydeligvis benyttet Dagmar til å reise bort med på ferie. Av alle steder på turen, så er det på den høyestliggende delen at det regner mest. Styrtregn er ikke det jeg mener hører vinteren til. Før sporene vender nesen nedover igjen er jeg nesten gjennomvåt.

For ikke å bli for kald er det bare en ting å gjøre, sette fart på beina. Tror ikke jeg har skøytet så fort ned fra Oppkuven før. Og godt var det, jeg holder varmen og rekker akkurat bussen ned igjen til Røa. På bussen er det godt å kunne skifte til tørre klær. Jeg er nede i våren igjen, som til tider holder på å invadere marka.

I kategorien lite gjennomtenkt layout...

I onsdagens (21.12) papirutgave av Dagbladet kunne man lese følgende på forsiden:


Ikke helt heldig med valg av forsidenyheter og layout på siden vil jeg si.

Snøtomt i sentrum, men nesten drømmeforhold i Marka

På tross av et nesten snøtomt Oslo sentrum
er det nesten drømmeforhold lengre opp i Marka.
Her fra Oppkuven.

Sesongens første skitur og en lærer aldri

Så kom endelig vinteren til Oslo, og det var ikke til å skjule at spenningen var stor når det gjaldt skiforholdene i marka. Likevel, en forventer ikke gode skiforhold over natten. Men etter å ha vasset i snø i Lillomarka under en formørket måne lørdag så var det rimelig månelyst hva jeg skulle gjøre denne søndagen. Mange skiløpere hadde passert meg og jeg kunne kjenne det krible i føttene etter å spenne på meg skiene og suse avgårde.

Fra krysset i Kjagdalen. Litt sliten etter alle bakkene opp fra Sørkedalen.

Som åsted for sesongens første skitur valgte jeg å starte fra Pipenhus i Sørkedalen, hadde hørt om relativt gode forhold der. Så er det jo alltid fint å starte første tur med en real motbakke. Ordet var tydelig ute, for det var mange som spente på seg skiene der sporene starter. Ikke uten grunn, for forholdene var utrolig bra.

Skisporene øst for Heggelivannene sett fra skienes synsvinkel.

Foran meg lå motbakkene opp mot Oppkuven og ski hadde jeg ikke hatt på beina siden april. Et godt tegn på å ta det rolig i starten på den første turen, men neida, jeg lærer aldri. Å kjenne skiene under føttene og suse avgårde føltes så godt at jeg bare måtte gå på litt (ikke at jeg går så fort uansett). Så sto jeg da i krysset ved Kjagdalen og peste litt, fortsatt et stykke å gå.

Gode spor var kjørt opp og jeg lot skiene føre meg til der sporene vanligvis går ned på Heggelivann nedenfor Heggeliseter. Der stoppet jeg og speidet over vannet, snøfnugg seilte ned fra himmelen. Etter en kort pause hvor jeg foret meg selv med litt varm te og en sjokolademuffin, samt skiene med litt ny smøring, satte jeg kursen nedover igjen til Sørkedalen.

Heggeliseter. For tidlig til å gå over vannet ennå.

Og med det var sesongens første skitur unnagjort, måtte det bli mange av dem i løpet av sesongen. Alt er vel opp til Kong Vinter tenker jeg.