Filmer i bevegelse i et fryst landskap (2)

I spenn: Den arabiske verden:
Med dette programmet ønsket TIFF å gi litt bakgrunn og innsikt i de arabiske landene i kjølvannet av 'den arabiske våren'.

Son Of Babylon av Mohamed Al-Daradji setter søkelyset på forsvunne mennesker i Irak etter Saddams fall. 12 år gamle Ahmed reiser sammen med sin bestemor for å finne faren sin som forsvant da han kjempet som soldat under Gulfkrigen. En veldig bra film om de dessverre alt for triste realitetene som eksisterer i krigsherjede land. Flott foto og nerve. Mer lystig var Microphone av Ahmad Abdalla, om undergrunnsscenen i Egypt. Om skatere, filmskapere, kunstnere, hip-hop'ere, graffitiartister. En fin og artig film, men hovedpersonens kjærlighetshistorie brøt med resten av historien. En film som ikke like mye gjorde det store inntrykket var On The Edge av Leila Kilani. Grei, men ikke noe mer.

Son Of Babylon.

I spenn: Europa:
I dette programmet ville TIFF sette søkelys på innvandring til og integrering i Europa. Programmet inneholdt tre tidligere utgitte filmer og to nye filmer, hvorav Play av Ruben Östlund stakk av med publikumsprisen og Den norske fredsfilmprisen. Jeg fikk derimoet ikke med meg noen av filmene fra dette programmet.

Retrospektiv - Olivier Assayas:
Årets retrospektiv-program var viet Olivier Assayas. En regissør som kanskje ikke er viden kjent for de fleste. Stikkordet for de utvalgte filmene fra hans filmografi var musikk. Jeg valgte meg ut Demonlover av filmene hans på programmet, en sær, suggerende og spennende film om industrispionasje. Musikksporet av Sonic Youth oppbygget den hypnotiske stemningen i filmen. Dog noe lang.

Microphone.

Kritikeruka:
Kritikeruka er et program hvor det er kjente kritikere fra innland og utland som får velge en film som blir vist på festivalen. Felles for filmene er at filmene ikke har vært vist på på norske kinoer, men er personlig valgt av kritikeren uten innblanding.

Det var fra dette programmet en av filmene jeg var mest spent på befant seg, nemlig Cave Of Forgotten Dreams av Werner Herzog. En 3d-dokumentar om et hulesystem som har fått stått urørt og beskyttet, og dermed nesten inntakt i sin helhet. Vakkert og fascinerende. Men noen av 3d-bildene var da litt rare? 3 Backyards av Eric Mendelsohn føyer seg inn i rekken av type flettverksfilmer. Denne var fin, men noe uinterresant. Noe enerverende musikk.

Siste film jeg lot meg overtale til å se av en kritiker var Avé. Denne filmen av Konstantin Bojanov var en god road movie fra Bulgaria. Solid håndverk om to unge mennesker som møter hverandre mens de prøver å få haik til hver sin destinasjon.

Red westerns:
Western filmer er kjent for de fleste, begrepet Red westerns er benyttet om western filmer laget i østblokkland (noen ville vel kalt dem for easterns). Av dette programmet fikk jeg dessverre ikke med meg noen filmer.

Scabbard Samurai.

Overdrive:
Filmer utover det vanlige er stikkordet for dette programmet. Her tar ting gjerne litt av, både morsomt, tøft, sykt og spennende. Scabbard Samurai av Hitoshi Matsumoto tar for seg en samurai uten sverd som blir tvunget til å få en liten prins til å le. Ler ikke prinsen blir samuraien henrettet og vi følger hans utallige håpløse forsøk. Til tider rimelig morsomt.

Attack The Block er en annen take på alien invation filmene. Joe Cornish sin film bringer romvesenene til en ghetto i London. Morsom, men ingen stor film. Vi har vel alle våre minner om håpløse situasjoner på en flyplass eller et fly. Low Cost av Maurice Barthélémy presenterer seerne for karakterer man gjenkjenner i denne farsen om en gjeng med flypassasjer som kaprer flyet de sitter i for å kunne komme hjem. Som med Attack The Block, morsom men ingen stor film.

The Zone.

Spesialvisninger:
Dette er spesielle visninger litt utenom det vanlige og som viser gjerne bare en gang. Visningene varierer fra stumfilmkonsert til visninger på snøkino.

The Pretending Lovers av Liu Fendou er en kinesisk film delvis spilt inn i Norge og Tromsø, via et samarbeid med Filmcamp i nord. Lettere humørfylt, uten de store vyene.

Jeg har lenge vært fascinert av området rundt Tsjernobyl, og da spesielt Pripyat. Festivalen satte opp en visning av The Zone, en internett dokumentar av Guillaume Herbaut & Bruno Masi. Selve dokumentaren er veldig interessant, men fremvisningen ble noe kort og presentert litt for vagt. Fortsatt i Russland, men milevis fra det radioaktive området lengre sør ligger Murmansk. Svetlana Bokova & Valerij Gavel har laget en dokumentar om denne byen, som er den største byen nord for polarsirkelen. Historiske klipp og bilder fram til datiden ga en fin dokumentar om denne byen i vår store nabo i nord.

En Katt I Paris.

Den siste filmen jeg fikk med meg på festivalen var En Katt I Paris av Alain Gagnol & Jean-Loup Felicioli, en fransk animasjonsfilm. Fin film, men nok for de minste. Oversiktsbildene over Paris var vakre.

I år ble det mye jevnt over kvaliteten på filmene jeg fikk med meg. Ikke mange av de virkelig store høydepunktene, men jevnt over godt. Fornøyd med festivalen uansett.

Filmer i bevegelse i et fryst landskap (1)

Hvis jeg grovt legger sammen lengden på de 29 filmene jeg så under film festivalen så sitter jeg igjen med at jeg har sett film i 47 timer og 37 minutter. Noe som omtrent tilsvarer to døgn. Jeg satt stille foran bilder i bevegelse i et fryst landskap. Dette er mine inntrykk av filmene jeg så under Tromsø Internasjonale Film Festival.

Konkurranseprogrammet:
Filmene i konkurranseprogrammet er ifølge programmet blant de beste og mest ettertraktede filmene internasjonalt, Aurora-prisen trekkes ut blant disse filmene. Vinneren vil få norsk kinodistribusjon.

Elena.

Filmen som vant Aurora-prisen og med det får kinodistriusjon var Elena av Andrei Zvyagintsev. Elena var også den første filmen jeg så under festivalen, og med sitt flotte foto (av mesteren Mikhail Kritsjman) og historie som stiller spørsmålet om hvor langt en er villig til å gå for å hjelpe familien sin var det ikke en helt uverdig vinner. Filmen stakk også av med kritikerprisen under festivalen.

Min personlige favoritt fra konkurranseprogrammet og festivalen var derimot Stories That Only Exist When Remembered av Julie Murat. En nydelig argentisk film om en utdøende landsby som likevel ikke kan sies å dø. I landsbyen lever de gjenlevende et liv som er preget av rutine, helt til fotografen Rita ankommer landsbyen etter å ha fulgt de nedlagte jernbanesporene gjennom jungelen som fører dit. Hennes inntog i landsbyen rister støvet av beboerne og medt et dukker minner og hemmeligheter fram fra glemselen.

Jean Gentil (Laura Amelia Guzmán og Israel Cárdenas) og Aleksandr Sokurov sin versjon av Faust ble to litt for langdryge bidrag til konkurranseprogramet. Faust scorer en del på sitt kunstneriske uttrykk, men en bør kanskje ha kjennskap til Faust for å ha fullt utbytte av filmen. Andrea Arnold var representert med sin versjon av en annen kjent historie, nemlig Wuthering Heights av Emily Brontë. Fint filmet, men litt stillestående. Siste filmen jeg fikk med meg fra konkurranseprogrammet var Flowers Of Evil av David Dusa. Trangen til å oppnå et moderne uttrykk med den i litt overkant bruken av sosiale medier (twitter, youtube, osv) oppstykket en ellers fin film.

Dreileben - One Minute Of Darkness.

Horisonter:
Horisonter er TIFF sitt program for prisbelønte filmer fra norske og internasjonale festivaler. Samt premierer på filmer som er på vei inn i norsk kinodistribusjon.

Det første man la merke til fra Horisonter-programmet var de tre filmene som danner Dreileben samarbeidsprosjektet. Tre forskjellige filmer i en trilogi som kan, men ikke nødvendig trenger å sees i sammenheng med hverandre. Noe som minner om Red Riding Hood-serien som TIFF viste for noen år tilbake. Jeg valgte meg den siste av filmene, One Minute Of Darkness av Christoph Hochhäusler, som føltes litt som en tv produksjon. Grei spenning, men ikke noe mer.

Tomboy av Céline Sciamma derimot var en flott film om unge Laure som mer ønsker å være gutt enn jente, en tematikk man ikke ofte ser på skjermen. Nydelig fortalt og med gode skuespiller-prestasjoner. Aditya Assarat sin forrige film, Wonderful Town, omhandlet mye av ettervirkningene av tsunamien i 2006. Hi-So toucher innom ettervirkningene, men ikke i like stor grad, i en film tydelig inspirert av Syndromes And A Century av Apichatpong Weerasethakul. Lavmælt og fin, men noe lang. Old Cats av Pedro Peirano og Sebastián Silva omhandler mye av samme tematikk som Elena, men var langt mindre poengtert enn den.

Flowers Of Evil.

I Horisonter-programmet fantes også dokumentaren Barzakh av Mantas Kvedaravicius, en kort film om en av mange forsvinninger i Tsjetsjenia under Ramzan Kadyrovs styre. Interessant og trist, men litt for løst fortalt. Little White Lies sto ikke i papirutgaven av programmet, men kom inn i etterkant. Guillaume Canet sin film var en perle av en fransk film. Tidvis veldig morsom, men med en tragisk undertone, og gode karakterer.

Horisont øst:
Horisont øst-programmet dekker filmer fra vår naboer i øst og som ellers ikke vil bli å finne i norske kinoer. Filmer fra Russland, Baltikum og Finland, som et ledd i å styrke båndene mellom Tromsø og dem.

Barzakh.

Det har kommet få filmer som vi vet om som omhandler tiden og området rundt Tsjernobyl-katastrofen. I Innocent Saturday av Aleksandr Mindadze fikk vi nettopp det, hvor vi fulgte Valerij og vennene hans det skjebnesvangre døgnet. Flykte eller bli, fortalt via en grei film. Mer lettbeint var My Father Baryshnikov av Dmitrij Povolotskij, som omhandler Boris Fishkin som elsker dans og aspirerer på Bolsjojteaterets ballettakademi. Langt unna Tsjernobyl med andre ord.

I I Love You av Aleksandr Rastorgujev og Pavel Kostomarov blir kameraet (tre av dem) overgitt til tre unge deltakere i et eksperiment. Beskjeden var å filme deres eget liv og I Love You var resultatet regissørene satte sammen av materialet de fikk tilbake. Morsom ide, og artig til tider, men som ikke holder løpet hele filmen ut.

Festival i bevegelse i et fryst landskap

Det var mer snø her ifjor. Nå er det mest is. Med den fattige vinteren vi har hatt i hovedstaden så langt hadde jeg nå sett fram til denne årlige avtalen i det kalde nord, ufravikelig som alltid. Et lite sukk unnslipper fra munnen før jeg og Vegar tar bagasjen på ryggen og vandrer bort til hotellet for å sjekke inn.

Imorgen er det den store dagen, ihvertfall for oss filmelskere som befinner seg i Tromsø. For tiende gang vandrer jeg gjennom gatene i byen under filmfestivalen, det føles ikke som om at jeg har vært borte i det hele tatt.

Vinden blåser på toppene sør for Tromsø.

Vi beveger oss mot Blå Rock, ingen festival her i nordens Paris uten en burger på stedets rocke-café, Motorhead og Dead Kennedys favorittene. Med en blanding (en særegenhet i Tromsø; en blanding av vanlig pils og bayer) i glasset studerer vi intenst programmet mens vi venter på maten, samtidig som vi slår av en prat med gutta fra Montages som sitter på nabobordet.

Kroppen protesterer morgengrettent når alarmen varsler starten på en ny dag. Men det blir med protesten og en time senere sitter jeg i salen klar for min første film, Elena av Andrei Zvyagintsev. Den første filmen på festivalen er alltid noe spesielt, logoen ruller over lerrettet og Ruthless Gravity av Craig Armstrong går i loop ut av høytalerene.

Fra nå av vil dagene forløpe seg nogenlunde likt, en rutinemessig tilstand styrt av tidspunktene til filmene i programmet. Man går i skytteltrafikk mellom scenene på Fokus, Kulturhuset, Hålogaland Teater og Verdensteateret. Mørkt ute, med et flyktig glimt av lys midt på dagen, så mørkt igjen. Både ute og inne, fanget av filmens mange spindelvev.

Fløya. Soldagen i Tromsø og vi tok turen opp fjellheisen for å se om vi kunne få et glimt av denne sjeldne himmelvandreren her oppe på denne tiden. Vi fikk det ikke.

Vegar spiller et høyt spill og satser på sju filmer pr. dag. Det blir for mye for meg, kroppen sier nei. Trenger en lengre pause innimellom slagene. Vandrer gatelangs i Tromsø eller flykter innendørs fra småkulden til en koselig café. Carsten Jensen hører et stjerneskudd mens jeg inntar en kopp te eller et glass kald øl. Mack. Og så er det middagen, vil ha tid til å spise. Burger på Blå Rock, en Aunegården spesial. Eller mat på Sånn, festivalcaféen. Senere i festivalen blir det mer og mer folk, en kamp om bordene på festivalcaféen. Alltid folk speidende.

Dagene flyr forbi, før man har rukket å si filmfestival er man halveis. Det går i ett, opp tidlig, filmer på løpende bånd, så slappe av en med en god øl etter endt økt. Ingen rolig ferie dette her, det tar på. Selvvagt må det sies.

Det regnet på tirsdag, ikke mye til vinter her heller. Men isen på fortauene forsvinner i det minste. Kaldere utover i uka. Solen er fortsatt bare et minne fra sørligere strøk, men det går mot lysere tider. Lørdag er soldagen i Tromsø, da kan man skimte solen langt i det fjerne i sør, klemt mellom to topper. En liten lys strek hvis været tillater det. Solboller og orkester.

Tromsø sett fra fjellheisen. Langt der nede sitter det nå folk inne i mørke kinosaler og ser på film.

I kø for å sikre seg billetter om morgenen, irritere seg over mannen foran som alltid bruker lang tid. Det ordner seg likevel. Smilende setter man kursen for første film for dagen med de nye billettene på innerlomma. Senere legger man kabal med filmene i programmet, den ser ut til å gå opp. Mulighetene er mange og enkelte stenger for hverandre. Evig plotting.

Verdensteateret. Før var det en rimelig kjedelig og spartansk vestibyle her, nå er den omgjort til en hyggelig café. Det går i vinyl på platespilleren.

Det er en egen stemning i byen under festivalen og en egen stemning i meg når jeg er her. En stemning jeg mangler i de andre filmfestivalene jeg er på.

På Fløya og det blåser friskt, soldagen har kommet til festivalbyen og vi har tatt fjellheisen opp. Flotte farger på himmelen over byen, men ingen sol. Fortsatt sjenert etter å ha vært så lenge borte gjemmer den seg bak en topp. Ansiktet stråler. Så fjellheisen ned igjen, buss over broen og igjen inn i kinosalens mørke komfort.

Stories That Only Exist When Remembered.

Og så er det over og man sitter på flyplassen og venter på flyet ned igjen. 29 filmer har tatt på. Skal bli godt å komme hjem nå, man er sliten. Prisvinnerne er kåret. I mitt stille sinn kårer jeg Stories That Only Exist When Remembered av Julia Murat til festivalens beste film. En vakker film som varmer opp i et fryst landskap. Jeg kommer igjen.

Jeg har sett skisporene i et vinterkledt landskap

Stryken stasjon forlates i den kalde morgenen, det suser hvitt gjennom trærne. Frostrøyken siger opp fra munnen i den tørre vinterluften. Foran meg ligger det kilometervis med skispor og venter. Endelig.

Stålmyra.

Stillheten overdøver larmen fra min flukt over snøen. Jeg har ikke møtt et eneste menneske når jeg lar Daltjuven forsvinne bak meg, men opp mot Daltjuvmana har skogens konge vært kry og tatt seg godt for av skisporene. Et friskt pust blåser meg i ansiktet der løypene igjen vender kursen nedover. Is over Store Daltjuven.

Så dukker det opp tre vandrere i en behagelig pause positur i krysset ned mot Store Sandungen og Katnosa. Det er tegn til liv i marka igjen. Katnosa kaller i det fjerne.

Daltjuvmana.

I kø kommer skiløperne ned fra Mylla, men her er det ingen tuting og hoing. Med et smil om munnen plasseres skiene i hytteveggen på Sandvikshytta før man stiller seg i kø for en vaffel i hyttas varme indre. Kursen settes videre mot Spålen før kulda tar hendene.

Katnosa.

Jeg glir over sporene i markas aller helligste område, Sandbekkmana. Flyktige vandrere farer forbi under snøkledte trær. Det hviler alltid en andektig stemning over dette området. Så går det bratt ned igjen og man farer ut på isen over Vesle Sandungen.

Over Østre Fyllingen nærmer man seg hovedpulsåra i marka, den banker trygt og godt nå. Røde, svarte og blå skikkelser farer forbi i vinden imot og ifra Kikutstua. Over Glåmene står snømåleren fortsatt støtt. Ned mot Sognsvann går kursen gjennom spor man ikke har gått over Skjennungen og Frønsvollsmyrene.

Ovenfor Vesle Sandungen, nedenfor Knappa og Kveldroshøgda.

Den gode skifølelsen er endelig på vei tilbake.

Alle gode ting er tre en vakker skidag

Været var på sitt aller flotteste denne søndagen i januar. Fortsatt lite snø i sentrum, men i marka er det bedre takter. Symptomatisk så ble det den store utfartsdagen for beboerne i Oslo og det krydde av skiløpere i alle løypene.

Nydelige forhold i marka, her gjenspeilt i Bjørnsjøhelvete.

På vei til Kikutstua møtte jeg for tredje år på rad et par fra jobben på sin årlige overnattingstur på nevnte stue. Denne gang begynte de å bli nervøse for de var nå på sin vei hjem igjen og jeg hadde jo ikke dukket opp. Latteren satt løst da vi dukket opp fra hver vår kant nedenfor Bjørnsjøhelvete. Det ble et møte i år igjen.