Filmer i bevegelse i et fryst landskap (1)

Hvis jeg grovt legger sammen lengden på de 29 filmene jeg så under film festivalen så sitter jeg igjen med at jeg har sett film i 47 timer og 37 minutter. Noe som omtrent tilsvarer to døgn. Jeg satt stille foran bilder i bevegelse i et fryst landskap. Dette er mine inntrykk av filmene jeg så under Tromsø Internasjonale Film Festival.

Konkurranseprogrammet:
Filmene i konkurranseprogrammet er ifølge programmet blant de beste og mest ettertraktede filmene internasjonalt, Aurora-prisen trekkes ut blant disse filmene. Vinneren vil få norsk kinodistribusjon.

Elena.

Filmen som vant Aurora-prisen og med det får kinodistriusjon var Elena av Andrei Zvyagintsev. Elena var også den første filmen jeg så under festivalen, og med sitt flotte foto (av mesteren Mikhail Kritsjman) og historie som stiller spørsmålet om hvor langt en er villig til å gå for å hjelpe familien sin var det ikke en helt uverdig vinner. Filmen stakk også av med kritikerprisen under festivalen.

Min personlige favoritt fra konkurranseprogrammet og festivalen var derimot Stories That Only Exist When Remembered av Julie Murat. En nydelig argentisk film om en utdøende landsby som likevel ikke kan sies å dø. I landsbyen lever de gjenlevende et liv som er preget av rutine, helt til fotografen Rita ankommer landsbyen etter å ha fulgt de nedlagte jernbanesporene gjennom jungelen som fører dit. Hennes inntog i landsbyen rister støvet av beboerne og medt et dukker minner og hemmeligheter fram fra glemselen.

Jean Gentil (Laura Amelia Guzmán og Israel Cárdenas) og Aleksandr Sokurov sin versjon av Faust ble to litt for langdryge bidrag til konkurranseprogramet. Faust scorer en del på sitt kunstneriske uttrykk, men en bør kanskje ha kjennskap til Faust for å ha fullt utbytte av filmen. Andrea Arnold var representert med sin versjon av en annen kjent historie, nemlig Wuthering Heights av Emily Brontë. Fint filmet, men litt stillestående. Siste filmen jeg fikk med meg fra konkurranseprogrammet var Flowers Of Evil av David Dusa. Trangen til å oppnå et moderne uttrykk med den i litt overkant bruken av sosiale medier (twitter, youtube, osv) oppstykket en ellers fin film.

Dreileben - One Minute Of Darkness.

Horisonter:
Horisonter er TIFF sitt program for prisbelønte filmer fra norske og internasjonale festivaler. Samt premierer på filmer som er på vei inn i norsk kinodistribusjon.

Det første man la merke til fra Horisonter-programmet var de tre filmene som danner Dreileben samarbeidsprosjektet. Tre forskjellige filmer i en trilogi som kan, men ikke nødvendig trenger å sees i sammenheng med hverandre. Noe som minner om Red Riding Hood-serien som TIFF viste for noen år tilbake. Jeg valgte meg den siste av filmene, One Minute Of Darkness av Christoph Hochhäusler, som føltes litt som en tv produksjon. Grei spenning, men ikke noe mer.

Tomboy av Céline Sciamma derimot var en flott film om unge Laure som mer ønsker å være gutt enn jente, en tematikk man ikke ofte ser på skjermen. Nydelig fortalt og med gode skuespiller-prestasjoner. Aditya Assarat sin forrige film, Wonderful Town, omhandlet mye av ettervirkningene av tsunamien i 2006. Hi-So toucher innom ettervirkningene, men ikke i like stor grad, i en film tydelig inspirert av Syndromes And A Century av Apichatpong Weerasethakul. Lavmælt og fin, men noe lang. Old Cats av Pedro Peirano og Sebastián Silva omhandler mye av samme tematikk som Elena, men var langt mindre poengtert enn den.

Flowers Of Evil.

I Horisonter-programmet fantes også dokumentaren Barzakh av Mantas Kvedaravicius, en kort film om en av mange forsvinninger i Tsjetsjenia under Ramzan Kadyrovs styre. Interessant og trist, men litt for løst fortalt. Little White Lies sto ikke i papirutgaven av programmet, men kom inn i etterkant. Guillaume Canet sin film var en perle av en fransk film. Tidvis veldig morsom, men med en tragisk undertone, og gode karakterer.

Horisont øst:
Horisont øst-programmet dekker filmer fra vår naboer i øst og som ellers ikke vil bli å finne i norske kinoer. Filmer fra Russland, Baltikum og Finland, som et ledd i å styrke båndene mellom Tromsø og dem.

Barzakh.

Det har kommet få filmer som vi vet om som omhandler tiden og området rundt Tsjernobyl-katastrofen. I Innocent Saturday av Aleksandr Mindadze fikk vi nettopp det, hvor vi fulgte Valerij og vennene hans det skjebnesvangre døgnet. Flykte eller bli, fortalt via en grei film. Mer lettbeint var My Father Baryshnikov av Dmitrij Povolotskij, som omhandler Boris Fishkin som elsker dans og aspirerer på Bolsjojteaterets ballettakademi. Langt unna Tsjernobyl med andre ord.

I I Love You av Aleksandr Rastorgujev og Pavel Kostomarov blir kameraet (tre av dem) overgitt til tre unge deltakere i et eksperiment. Beskjeden var å filme deres eget liv og I Love You var resultatet regissørene satte sammen av materialet de fikk tilbake. Morsom ide, og artig til tider, men som ikke holder løpet hele filmen ut.