Jeg har sett skisporene i et vinterkledt landskap

Stryken stasjon forlates i den kalde morgenen, det suser hvitt gjennom trærne. Frostrøyken siger opp fra munnen i den tørre vinterluften. Foran meg ligger det kilometervis med skispor og venter. Endelig.

Stålmyra.

Stillheten overdøver larmen fra min flukt over snøen. Jeg har ikke møtt et eneste menneske når jeg lar Daltjuven forsvinne bak meg, men opp mot Daltjuvmana har skogens konge vært kry og tatt seg godt for av skisporene. Et friskt pust blåser meg i ansiktet der løypene igjen vender kursen nedover. Is over Store Daltjuven.

Så dukker det opp tre vandrere i en behagelig pause positur i krysset ned mot Store Sandungen og Katnosa. Det er tegn til liv i marka igjen. Katnosa kaller i det fjerne.

Daltjuvmana.

I kø kommer skiløperne ned fra Mylla, men her er det ingen tuting og hoing. Med et smil om munnen plasseres skiene i hytteveggen på Sandvikshytta før man stiller seg i kø for en vaffel i hyttas varme indre. Kursen settes videre mot Spålen før kulda tar hendene.

Katnosa.

Jeg glir over sporene i markas aller helligste område, Sandbekkmana. Flyktige vandrere farer forbi under snøkledte trær. Det hviler alltid en andektig stemning over dette området. Så går det bratt ned igjen og man farer ut på isen over Vesle Sandungen.

Over Østre Fyllingen nærmer man seg hovedpulsåra i marka, den banker trygt og godt nå. Røde, svarte og blå skikkelser farer forbi i vinden imot og ifra Kikutstua. Over Glåmene står snømåleren fortsatt støtt. Ned mot Sognsvann går kursen gjennom spor man ikke har gått over Skjennungen og Frønsvollsmyrene.

Ovenfor Vesle Sandungen, nedenfor Knappa og Kveldroshøgda.

Den gode skifølelsen er endelig på vei tilbake.