Et siste sprell i skisporet, med Skiforeningen på vårskitur til Hurdal

Hva skjer når jeg blir med Skiforeningen på vårskitur til Hurdal? Jeg blir solbrent for å nevne en ting. Og jeg får gått sesongens siste skitur, antageligvis, for å nevne en annen. I dette normalt snøsikre området har også varmen satt sine spor.

På vårskitur på Minneåsen med Skiforeningen, mest sannsynlig den siste skituren for denne sesongen.

Det er en litt nervøs turleder som ser ut av vinduene på bussen på vei opp mot Hermods plass på Minneåsen der vi skal starte fra, det er betydelig mindre snø enn ventet. Men det viser seg å være nok snø og fine spor til å få oss en tur i det flott været. Så etter en liten stund har litt over 20 glade skiløpere blitt lempet ut av bussen og setter ut glidende over klisterføret under den varme vårsolen.

Opp mot Brenntoppen. Snø, men ikke spor. På kryss og tvers opp mot utsikt i det nydelige været.

For varmt ute er det og etter å ha gått en liten stund på ski legges kursen mot Vingerdalstua. En vaffel i solveggen frister, men først tenkes en 'bestigning' av Brenntoppen. Opp dit er det ikke mye spor igjen, vel, det er ikke spor i det hele tatt. Men det er snø, selv om man må gå litt på kryss og tvers på vei opp. Fra toppen er det flott utsikt over Hurdalsjøen og omegnen bakover mot vest.

Utsikt fra Brenntoppen, Hurdalsjøen nedenfor.

Nå frister det med en vaffel, så da går det på kryss og tvers nedover igjen. Nede ved stua har de fleste av turdeltakerne kommet og sitter nå og nyter solen. Som steker. Og da blir det vaffel. I puljer forsvinner resten av turdeltakerne opp mot toppen de og, før de kommer blide og fornøyde neg igjen. En blir sittende å nyte været lenge før en spenner på seg skiene og setter kursen tilbake mot bussen tilbake til Oslo.

En fornøyd skiløper på sin siste tur for sesongen, med utsikten over Hurdalsjøen og omegn bak.

Så går skiene av, meget sansynlig for siste gang denne sesongen. Nesten litt vemodig er det. Og så er det en like glad gjeng som sitter på bussen tilbake igjen. Ikke den lengste turen, men en flott dag på ski ute i det fri.

Afterski etter endt økt i solsteiken.

Fra en negativ november til en positiv søndag i marka

Det er kanskje like godt, tenker jeg. At tåken ligger så tykk at man ikke ser underlaget omtrent. For det er skrale saker. Ikke annet å vente kanskje, i et vær som minner mer om november enn om tidens reelle måned. En slags negativ november om man vil, fanget i en tidsboble. Og her står jeg på terskelen til Krokskogen i Skansebakken og skal gå mine første skisteg på en god stund. Et tykt lag med klister ligger klint utover under skiene, klare til angrep på det glatte føret.

Slik så det ut fra starten på skiløypene i Skansebakken.
Det våte underlaget forsvant inn i tåkeheimen.

Og angripe må man, både føret og den lange bakken opp mot Oppkuven. I luften er det et lett yr, helt feil vær i mars. Ikke det store oppmøtet i marka denne dagen, men så er det jo et ikke helt ukjent renn som går av stabelen samtidig og. Luggeføre og ruskeføre.

Tåke og lett yr over Oppkuven, føret kunne ikke sies å være noe bedre.

Ifølge værmeldingen skulle det lette midt på dagen, men det var det lite spor av der jeg satt nedenfor broen mellom Nordre Heggelivann og Skamrek. Kun et kort glimt av solen gjennom det grå skydekket var å se. Ut av tåken på vannet kommer det skiløpere skrapende og glidende over isen. Fra der jeg sitter ser isen nesten ut som lavvann på en strand.

Opp over Oppkuven igjen og så med rykk og napp ned til Skansebakken, forbi Søndre Heggelivann. En kort titt innom den nye mobile rastebua ved Storebekk-krysset i Gråseterveien, så mer rykk og napp nedover. Ferdig med turen gjennom Krokskogen i et vær en marsdag forkledd som november.

Ved Nordre Heggelivann. Skiløpere kommer glidende ut fra tåken over isen.
Konturene får isen og vannet til å se ut som lavvann på en strand.

Det regner på kvelden, så trist.

Søndag, og været er ikke til å kjenne igjen. Påske igjen, tilbake til november lørdag og så fast forward til påske søndag. Flott vær, men føret er det samme. Fra Movatn må en et stykke opp før det blir noe som minner om skikkelige forhold. I denne kontekst, snø.

Skyfri himmel over Grytmyra på søndagen. Nærmere 10 plussgrader, til sterk kontrast fra tidligere hvor jeg gikk her i minus 20.

Det er mer lyd i marka nå, snøsmeltingen har ført til at bekker titter fram igjen fra sine skjulesteder under snøen og klukker nå fornøyd når jeg passerer. Men det er ikke bare bekkene som nå stikker fram. Enkelte steder stikker underlaget også fram i skisporene, spesielt i partier hvor solen har fått godt tak.

I den samme varme solen spiser jeg sannsynligvis sesongens siste vaffel på Gørjahytta for min del, vaffelen foreviges på mobilkameraet. Fuglene kvitrer fornøyd i vårluften. En blir bare nødt til å sitte en stund og bare nyte været.

Sannsynligvis min siste vaffel på Gørjahytta denne sesongen.

Sliter seg videre mot Kikutstua, fra Fortjernsbråten er veien ikke interessert i å ha skiløpere på seg. Mot Appelsinhaugen er det fortsatt snø, men det begynner å bli tynt enkelte steder. Stopper på Tryvannstua og nyter solen igjen med en eplemost, det er fortsatt fres nedover slalåmbakken. Over mot Frognerseteren blir det også litt slalåm mellom enkelte partier. Og så er turen over. Banen svinger ned mot sentrum, kanskje med en skiløper som har vært på sin siste skitur for denne sesongen ombord.

Postkort fra Caminoen: Fromista

Først ut i en serie med planlagte postkort fra caminoen i svart-hvitt presenterer jeg her dette bildet av San Martin de Tours-kirken i Frómista. Kirken er en naturlig severdighet når man passerer Frómista på veien til Santiago.