Kjentmannsmerket: Tjuvkollen - Tyvekollen og Himmelvannet, Syd Ved Utsikten

Jeg er tilbake på gamle trakter, ved Røyken videregående skole. Skjønt, i mine skoledager besto hovedsaklig besøket her av å skifte skolebuss videre mot Drammen. I marka utenfor skolen er det satt opp en kjentmannspost, ved restene av en gammel bygdeborg. Så istedet for å vente på at skolen begynner vandrer man ut i skogen.

Tjuvkollen - Tyvekollen.

Å finne stien i starten var ikke så lett, et anleggsområde ligger og sperrer over der stien opprinnelig går. Etter en liten stund finner jeg veien (og stien) rundt og kan sette på vei inn i skogen på et vannkledt underlag. Underlaget er til tider meget bløtt, men kulde i de senere nettene har gjort at en tæle har krypt ned i bakken. Det er derfor et seigt synkende underlag i tillegg.

Sollys på islagt tjern.

På kartet i heftet er det tegnet inn en blå-merket sti, denne stien er ikke å finne her. Det vil si, stien er nok den jeg går langs, men blå-merket er den ikke. A work in progress kanskje. Det er is på de mindre tjernene. Tjuvkollen lokaliseres rett på og jeg kan forsere over restene av Røykens første 'offentlige byggverk' som det sies i heftet. Fra Tjuvkollen er det og utsikt over landskapet sør for Midtbygda, dyrket mark for det meste.

Kveldssolen farger en busk i brennende farger.

Tilbake på Røyken vgs møter jeg min far og så bærer det med bil ned mot Hurum og Holmsbu. Vi skal ikke til Quality Spa & Resort Holmsbu, så sliten har jeg ikke blitt av den lille turen opp til bygdeborgen på Tyvekollen. Fra Bjørneskjær når jeg ser opp mot åssiden hvor neste post ligger er det kanskje mer nærliggende å tenke i de tanker etterpå.

Herfra følger vi kyststien langs Drammenfjorden nordover. Det er litt småklatring opp i starten. Bakken er dekket av løv, det rasler i gult, rødt og brunt under oss. Med utsikt mot vannet går stien gjennom et hyggelig terreng. Det er åpent mellom trærne så lyset fra solen slippes inn til de vandrende.

Solnedgang gjennom trærne ved pynten nedenfor Knivsfjellet på Hurum.

Kyststien leder ut på en skogsbilvei som går rett opp i lia. Et parti av veien er av alle ting brosteinsbelagt, muligens den mest luksuriøse skogsbilveien jeg har gått på. Bratt er den ihvertfall til tider. Høstmørket trekker over dagen tidligere, så jeg er spent på når vi kommer til posten.

Himmelvannet, Ved Utsikten.

Vi forlater skogsbilveien og legger i retning av vannet med det fine navnet Himmelvannet. Solen synker ned bak trærne. Ved vannet kan himmelen speile seg i isen. Når vi kommer ut på pynten der posten står er solnedgangen påbegynt. Utsikten er flott herfra og med en solnedgang som ekstra bonus, godt timet. Bak solen glir et rødlig skjær bortover åsene i horisonten.

Solnedgang fra utsikten ved Himmelvannet. Drammensfjorden nedenfor.

Tilbake mot skogsbilveien mørkner det nå sakte, men sikkert. Vi går ned veien mens himmelen legger på seg enda mer rødlige konturer av den siste rest av solens stråler. Litt småmørkt tråkler vi oss gjennom kyststien tilbake mot Bjørneskjær. Tilbake ved bilen er vi enige om at det var en fin tur opp til utsikten nedenfor Knivsfjellet.

Kveld over Drammensfjorden.

Kjentmannsmerket: Lamannshaugen 701 og Løndalstjernet, Ved Gammel Dam

Tunge høst-skyer driver over Nordmarka når jeg går av toget på Grua. Det har samlet seg mye vann i marka i det siste, noe jeg skal få erfare lengre oppe i de dype skogene. Et lett regn bærer preg av å være en forsmak på hva værgudene har i tankene.

Det er ihvertfall en perfekt dag å samle tåke på. Det føles mer som kvelden enn en relativ tidlig lørdag morgen når jeg går opp langs veien opp mot Mylla. Veien farges vått oppover. Et surt gufs møter meg når jeg står oppe ved dammen og speider utover vannet, fortsatt en stund til jeg kan gli over vannet på ski.

Mylla en grå regnværsdag i oktober.

Her kan jeg ihvertfall bytte ut asfalten med en skogsbilvei langs vannet. Regnet øker i omfang når jeg nærmer meg den andre siden. Kan ikke se toppen jeg skal opp på engang. Passerer Sindersætra før jeg endelig kan ta fatt på en sti. Eller sti og sti, mer en gjørmebekk.

Over meg prøver Lamannshaugen å skjule seg i tåken, noe den igrunn klarer godt. Jeg slår ut kompasskurs og presser meg igjennom skog og skyer opp mot toppen. Kommer ut på stien som leder fram til toppen, den leder også tilbake til der jeg startet å gå etter kompasset (så fint).

Sindersætra.

Jotunfjellene sett fra Nordmarka. Ihvertfall ikke nå. Den grå veggen sett høyere oppe fra i Nordmarka mere. Morsomt å se hvor mye omgivelsene skifter karakter når utsikten skifter fra en grå vegg til klar utsikt til de fjernere fjell. Posten jeg skal stemple kan jeg ihvertfall se. Konturer av trær stikker opp fra skylaget nedenfor. Blir jeg tørst, kan jeg åpne kjeften.

Renner ned med elven langs stien tilbake til Mylla og forsvinner så inn i skogen på stien i retning Åssjøen. Her ligger vannet jevnt over stien. Plasker og surkler meg gjennom skogen. Utsikten gir grå skyer over grønne trær. Ved Åssjøen setter jeg meg ned og spiser lunsj.

Lamannshaugen 701.

Over til Gjerdingen blir det mer vandring i myr og vann. Tungt å gå til tider. Enklere på skogsbilveien langs vannet. Stille ved Gjerdingen dam, bortsett fra vannet som fosser gjennom da. Ned mot Svartvann har alt vannet dannet ett nytt vann nedenfor skogsbilveien. Ovenfor Svartvann skal Løndalstjernet ligge, som er mitt neste mål for dagen.

Klok av skade følger jeg nå en sti innover, som går gjennom en myr. Her er høstfargene på plass, det er et rødskjær over bakken. Nå leder ikke stien til kjentmannsposten, så etter å ha tatt en utilsiktet befaring av skogen rundt vannet er jeg tilbake til der skogsbilveien slutter. Fram med kompasset igjen.

Grått og atter grått, her ved Åssjøen.

Kommer fram til dammen, en godt skjult dam oppbygd for å kunne fløte tømmer ned til saga ved Hakadals Verk. Dammen står nå åpen og vannet renner rett igjennom. Tømmerfløtinga hører fordums tider til.

Opp til skogsbilveien som leder ned mot Svartbekken velger jeg å gå over Løndalshøgda og nordover gjennom skogen, istedet for å gå tilbake ned mot Svartvann og rundt om Gjerdingen.

Løndalstjernet, Ved Gammel Dam.

Jeg plasker ut av skogen og ut på veien, men skremmer ingen. Få folk ute idag, men på vei mot Svartbekken så skremmer jeg opp en stor elg som grynter og forsvinner inn blant trærne. Skogen er ellers taus under skyene, forstummet av regnet. Etter å ha passert parkeringsplassen mørkner det sakte, men sikkert.

Beveger meg sakte nedover mot Grua, små lys her og der skimtes i mørket. Toget ruller inn på stasjonen akkurat idet jeg setter min fot på parkeringsplassen utenfor. Er nok ikke den mest godluktende på det toget, så våt som jeg er etter turen. Slike turer som dette gjør det ekstra godt å komme hjem til en god og varm dusj, samt å kunne sette seg i sofaen under et pledd med en kopp varm te etterpå.

Kvitter fra Film Fra Sør

Kubansk vri på Shaun Of The Dead med en politisk undertone. Her er zombiene dissidenter fra kapitalismens verden. Morsom, men noe anmasende.
#juan of the dead, #alejandro brugues, #kuba

Juan of the dead.

Nydelig tegnet animasjon om oppvekst som barn av en varulv. Tar seg god tid, men belønningen er stor. En perle for fans av japansk anime.
#wolf children, #mamoru hosoda, #japan

Stillestående fabel fra mannen som ga oss Onkel Bonmee. Utenfor hotellet flyter elven like stille som denne noe uforståelige filmen.
#mekong hotel, #apichatpong weerasethakul, #thailand

Barnefilm for voksne, eller omvendt. Takashi Miike på speed blir litt for anmasende. Japansk sjokkrosa popkultur.
#yatterman, #takashi miike, #japan

Japansk eventyr-anime om livet etter døden. Nydelig tegnet, men likheten med Miyazaki blir litt for slående.
#children who chase lost voices from deep below, #makoto shinkai, #japan

Children who chase lost voices from deep below.

En wuxia-film i 3d. Artig, men til tross for at den er i 3d blir den ikke dypere enn de mer kjente Hero, Flyvende Dolker og Snikende Tiger.
#flying swords of dragon gate, #tsui hark, #kina

Massemorder ser verden opp-ned. Filosofisk spennende innfallsvinkel, men utnyttes for lite. Grei, men ikke på høyde med tidligere verk.
#headshot, #pen-ek ratanaruang, #thailand

Headshot.

Flott film om kampen for å bevare kulturen til de innfødte indianerne i Amazonas-jungelen. Unngår å falle i de store sentimentale fellene.
#xingu, #cao hamburer, #brasil

Stilistisk film om tre venner som dras fra hverandre grunnet svik, kjærlighet og grådighet. Faller noe sammen i sin film noir tilknytning.
#death for sale, #faouzi bensaïdi, #marokko

Lange tagninger, forvrengte bilder og fint foto i sedvanlig stil uten innhold fra Reygadas. Nok en film som burde vært en fotoutstilling.
#post tenebras lux, #carlos reygadas, #mexico

Post tenebras lux.

Forstyrrende fra jungelen i Indonesia. Mann våkner opp i jungelen og finner seg jaktet på av en ukjent. Spennende nok sjangerkonvensjon.
#modus anomali, #joko anwar, #indonesia

Jazz og universitetskjærlighet i en poetisk anime. Ghibli legger fantasien på hylla for en mer feelgood-retning.
#møte på valmueåsen, #goro miyazaki, #japan

Kunsten å omdanne et paradis til en illeluktende svinesti. Dokumentaren fra Çamburnu viser de mer usminkede versjonene av byråkrati.
#polluting paradise, #fatih akin, #tyrkia

Gotisk spøkelsesfortelling i stille tagninger fortalt på et ekstra bredt lerrett. Clarice gjennomgår livet i løpet av 24 timer. Suggerende.
#southwest, #eduardo nunes, #brasil

Southwest.

Anime versjon av den kjente klassikeren. Fin og fargefullt, men mindre vellykket enn sine ambisjoner.
#metropolis, #rintaro, #japan

Storstilt produksjon om Wushe-opprøret i Taiwan. God film, som dessverre roter seg litt bort i det sentimentale. Fartsfylt.
#warriors of the rainbow: seediq bale, #te-sheng wei, #taiwan