En dyster vandring i november

I et dystert og mørkt novembervær frister det kanskje mer og sitte foran en god og varm peis enn å vasse i snø med et tungt skylag trukket ned over seg. Det er bare det at å sitte foran peisen føles enda bedre hvis man har vært ute og gått i det været først.

Fossen i Hanekamsjuvet.

Så mens snøen har lagt seg klamt på bakken, vel og merke høyt oppe i lia ovenfor Seljord, stamper jeg i vei opp mot Sundsbarm. På veien opp Kivledalen var det speilblankt. I Hanekamsjuvet troner de skogkledte fjellsidene grått over meg på hver sin side, skylaget legger et grått lokk oppå juvet. Ikke vanskelig å forstå at folk kan bli deprimerte på denne tiden av året, det er trykkende.

Snøvember på vei opp mot Finndalen.

Det er ingen spor å se på stien som går opp mot Finndalen like nedenfor demningen ved Sundsbarm. Ikke rart. Jeg er nok litt rar der jeg vasser i vei oppover lia og inn i den grå suppen. Høyt oppe er det tykkere og tykkere, farger finns det ikke. Lyder kommer allestedsfra. Mer og mer snø jo lengre opp. Når det blir vanskelig å følge merkingen blant trærne snur jeg og går ned igjen.

Mørkt og dystert i heiene ovenfor Sundsbarm.

Ikke mindre grått oppe ved demningen på Sundsbarm. Trykkende skydotter vrir seg gjennom trærne i fjellsidene. Speider ned mot en grå vannflate når jeg spiser lunsj ovenfor vannet, blir kald på fingrene. Det er surt og det har regnet jevnt og trutt hele tiden.

Et grått landskap over Sundsbarmvannet.

Nede ved Hanekamsjuvet igjen virker det som at fossen går enda mer stri. Lyden buldrer gjenklangende i juvet. Den speilblanke isen på veien møter meg. Nede venter en varm peis og en kald øl.

Ned Hanekamsjuvet i mørket.