Sammenligner man fjorårets festivalprogram med årets blir det fort klart hvor vingeklippet festivalen har blitt. Årets program fronter 22 filmer, fjoråret 45. Så kan en alltids håpe på at kvaliteten seirer foran kvantiteten. Tiden tillot meg dessverre ikke å besøke filmfestivalen for fullt i år, men med et halvert antall filmer vil jeg jo da ikke gå glipp av for mange filmer i forhold til ellers heller.
Spring Breakers, Harmony Korine 2012.
For de som kjenner Harmony Korine sine filmer vil nok hans nye film Spring Breakers fortone seg mye mer tilgjengelig enn det man er vant til, til gjengjeld får de en film med et utpreget bedre visuelt uttrykk enn vanlig. Fire venninner mangler de siste gryna til å dra på det som på godt amerikansk kalles for 'spring break', så tre av jentene raner en fastfood-sjappe. Vel framme blant utagerende og hardt festende ungdom (les: sex, dop, fyll, ødeleggelse og dansing) snur lykken når dopet flyter litt vel mye og våre jenter ender opp i buret. Kvasigangsteren Alien, i James Franco sin skikkelse, ser sitt snitt til å kausjonere dem ut. Men ikke uten en baktanke.
Korine provoserer nok ikke på langt like mye med denne filmen som han gjorde med manuset til Kids av Larry Clark, men det er nok en del i filmen og som nok vil provosere enkelte. For mange vil nok det å se Vanessa Hudgens og Selena Gomez ta det ut i rollene sine være nok, vant som er man fra å se dem i Disney-produksjoner. Scenen der James Franco i gangster-skikkelse spiller en Britney Spears-låt på piano for jentene bærende på våpen med solnedgangen i bakgrunnen er forøvrig ypperlig. Det var visstnok en del sure tunger ute og gikk da det ble kjent at festivalen fikk lov til å vise filmen, morsomt.
Neste ut er å sette seg i salen for å se på Fourplay, av for meg det ubeskrevne bladet Kyle Henry. Og etterpå kan det bladet forbli like ubeskrevet. Fourplay består av fire frittstående historier rundt seksuelle dilemmaer og forhold, derav navnet tydeligvis. Stikkordet som gjennomsyrer filmen er amatør. Noterer meg ellers at på skrivende stund så har filmen hele 9.4 på Imdb. Bare 6 stemmer riktignok, så en kan muligens gjette på at alle de som har stemt på filmen er tilknyttet produksjonen av den på ett eller annet vis. For andre kan umulig ha gitt denne så høye vurderinger.
Fourplay, Kyle Henry 2012.
Fire og en halv time er en lang tid å se en film på kino, uansett. Penance av Kiyoshi Kurosawa er opprinnelig en tv-serie i fem episoder, men her satt sammen til en (virkelig) helaftens spillefilm. Lille Emili blir brutalt myrdet. Hennes fire venninner så morderens ansikt, men unnlot å fortelle noe til politiet. Som straff for dette lover Emilis mor at jentene må betale for sine synder innen femten år, hvis de ikke innen den tiden har bidratt til at morderen har blitt tatt.
Penance, Kiyoshi Kurosawa 2012.
Filmen, eller rettere sagt serien, bygger opp en stemning og spenning i brygget på fortidens skyldfølelse og fram til det hele kulminerer i siste akt. Som film kunne den nok vært kuttet ned noe, nesten fem timer blir lenge, da Shokuzai nok fungerer best i sin opprinnelige form.
Til slutt avslutter jeg festivalen med en lettere film etter å ha befunnet seg i fortidens skygger en lang tid. I A Letter To Momo av Hiroyuki Okiura dras en inn i anime'ns verden. Når Momo og moren flytter til en rolig øy etter farens død er ikke tingenes tilstand på topp for Momo. Når det i tillegg kommer ukjente lyder fra loftet, settes verden enda mer på hodet for henne. Det viser seg at det er mer mellom himmel og hav enn det man kan se med det vante øyet og brått får Momo mer å tenke på. Flott tegnet og en historie som nok vil fenge de fleste.
A Letter To Momo, Hiroyuki Okiura 2011.
Hva som skjer videre med Oslo Internasjonale Filmfestival er nok uvisst, men jeg har på følelsen at vi vil få se den igjen til neste år. Kommer økonomien på plass igjen, er det og stor grunn til at vingene vil kunne sys på igjen og.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar