Høydemetere (opp / ned): 326m (55408m) / 1371m (55742m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 1045moh / 0moh / 1130moh.
Vær: Sol, blå himmel og pent vær.
Etter en natt med mye vind og kraftig rasling i fra trærne utenfor våkner jeg opp til en klar himmel. Og ett eller annet sted i bakhodet ringer det en bjelle som sier at det er siste dag på turen, men det er fortsatt litt vanskelig å forstå det. Det er litt småkaldt inne i hytta når vi våkner, så jeg fyrer litt opp i peisen før vi spiser frokost.
Utsikt tilbake mot Tagnarède fra den spanske siden av grensen nedenfor Pic Néoulous.
I hasten med å komme meg fort tilbake fra Chalet de l'Albere igår klarte jeg å glemme igjen vindjakka mi der, så istedet for å gå i retning Banyuls sur Mer sammen med Claire går jeg nok en gang tilbake til Col d'Ouillat. Men ved å se på kartet så ser jeg at jeg kan spare mye tid ved å gå via Spania og ikke via GR10. Så for tredje gang ankommer jeg vertshuset ved Ouillat, de smiler godt nå. På veien tilbake passerer jeg en pou del glaç, en brønn brukt for å lagre is. Gjennom en åpning i toppen av kuppelen som ligger over bakken fylte man på med is og snø om vinteren, så kunne man ta ut isen om sommeren. Jeg går inn i den 400 år gamle strukturen, det er ikke noe is der inne lengre, men kjølig er det.
Utsikt tilbake mot Pic Néoulous med Canigou i horisonten.
Tilbake ved Tagnarède plukker jeg opp sekken min igjen, lar resten av gassen og det av mat jeg ikke trenger lengre være igjen i hytta. Så tar jeg mine første skritt på den siste dagen av en lang vandring. Det er flott vær og en hyggelig rute i starten, som først lar trærne lene seg over stien. Så beveger ruten seg over grønne sletter med utsikt til begge sider, Spania i sør og det flate lavlandet i nord. Forbi kuer som er totalt likegyldige til vandrere som har krysset Pyreneene.
På høydene kan man se tilbake mot Pic Néoulous og Canigou, med havet lysende blått imot meg fra nord. Nedenfor Pic des Quattre Termes (1156moh) går ruten ned en vond sti å gå på, jeg ser lengtende bort på den fine ryggen ved siden av. Den flotte turen rykker stegvis nedover, de høye fjellene i horisonten blir gradvis borte, men havet kommer desto nærmere. En skulle tro at landskapet ville bli mildere jo nærmere Middelhavet en kommer, men faktum er at dette har vært den mest spennende turen landskapsmessig på lang tid.
Middelhavet kommer nærmere og nærmere, blått hav i horisonten.
Oppe ved Pic de Sailfort (981moh) setter jeg meg ned for å spise lunsj. Og herfra kan jeg for første gang se Banyuls sur Mer, det er en merkelig følelse, for 49 dager siden sto jeg på Col d'Osin og så ned på Hendaye. Under en klippe er det laget et knøtt lite skjul, Refuge Tomy. Ved siden av er den busk som ser ut som et ulvehode. Det går så bratt nedover Serret de Castell Serradillou med Banyuls i sikte.
Tour Madeloc våker over meg når jeg nærmer meg vingårdene i Banyuls. Bak meg skjuler Pic de Sailfort resten av Pyreneene, etter Col de Fourmigou (488moh) står ruinen av et stort hus. Ved Col des Gascons (386moh) er jeg nede ved en vei som ruten krysser flere ganger, samt midt i vinland. Grønne vinranker på hver side av ruten og blått hav foran meg, et kulturlandskap. Et skilt annonserer 20 minutter igjen.
Fra Pic de Sailfort dukker Banyuls sur Mer opp for første gang i utsikten.
Fjellene ble byttet ut med vinranker, vinrankene byttes ut med hus og når jeg passerer under jernbanesporene så er jeg i Banyuls sur Mer. Det føltes rart å gå i gatene til Hendaye om morgenen og skulle gå over til Middelhavet, nå føles det rart å gå i gatene til Banyuls sur Mer. Rett ved stranden dukker Claire opp smilende, jeg kan se skiltet som markerer enden på min lange vandring. Vi krysser gaten og så er det gjort. Ved plaketten som markerer enden på GR10 har jeg nå 49 dager etter at jeg la ut på vei krysset Pyreneene og gjennomført GR10. Det er to stykk smilende vandrere som står utenfor gamle Hotel de Ville og foreviger øyeblikket.
Gjennom vingårdene i Banyuls.
Så er det bare en tanke som står i hodet mitt og det er havet. Vi går innom en butikk og handler, så er det Middelhavet og lyden av det som teller. Mens bølgene driver innover mot steinstranden og lydene av bølgene fyller luften sitter vi og speider ut mot havet. Jeg er ved veis ende, i solskinn, blått hav.
Banyuls sur Mer, ved plakettene som markerer enden av GR10. Jeg klarte det.
På kvelden feirer jeg gjennomføringen av turen på en restaurant, Claire tok bussen til Collioure. Det er utsikt til Middelhavet fra balkongen på hotellrommet mitt, så jeg avslutter kvelden sittende ute og lytte på bølgene som slår inn mot stranden. Det blåser kraftig. En vandring er over, en annen begynner.
Jeg møtte Claire igjen i Collioure dagen etterpå. Jeg tilbragte to netter der før jeg tok toget tilbake til Bordeaux, på toget møtte jeg nok engang Claire som kom på i Toulouse. Vi spiste lunsj sammen i Bordeaux før hun tok toget videre og jeg tilbragte siste natten der før jeg returnerte hjem til Norge og Oslo.
<- Tagnarède
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar