En lang skitur og en kort historie fra den: The little tree that wanted to move

Satte meg fore å gjenta turen over Romeriksåsene fra Grua til Kjelsås som jeg gjennomførte ifjor, i repetisjonsøvelsenes tråd. Da i strålende påskevær, alt for tidlig. Nå lå åsene dekket over av et grått skylag, til gjengjeld var ikke føret blankslipt. Det medførte at det gikk lettere opp bakkene i starten fra Grua. Oppe ved Snellingen var det lite som minnet om fjorårets tur, et blått vinterland var byttet ut med et grått vinterland. Over snøen gikk det fortere og jeg var tidligere nede ved Råsjøstua, men det er ikke noe sol å varme seg på i hytteveggen. Over mot Hakkim var det grått, utsikten som var så fin ifjor var nå som forsvunnet i jorden. Tok en annen rute til Bekkestua nå, la ruten over Vardåsen, istedet for ved siden av Storøyungen.

Solen skinner såvidt gjennom det grå sløret, på vei opp i Romeriksåsene fra Grua.

Jeg har gått fortere enn ifjor, men det står ikke akkurat kruttrøyk igjen i sporene etter meg. Forbi Årstadvangen og Spikertjernshytta, før det bærer ned fra Romeriksåsene igjen. Så venter Nittedal på langs. Ifjor en slalåm-løype mellom jordklumper, nå spor uten feste. Enkelte steder en får følelsen av å stå på stedet hvil, en står bare og spinner. Opp fra Slattum og inn i Lillomarka er det kaldere og med ett så sitter smøringen som et skudd. Like mye som skyene fester seg til bakken, over Lillomarka ligger det tett tåke. Et enslig tre dukker fram langs kanten på Kjulstjernet. En liten historie tar form i hodet mitt. Langs lysløypa mot Linderudkollen dukker det fram flere krefter og det er godt feste. Suser oppover, før det går lukt nedover igjen.

Ved Snellingen. Blått ble til grått. Ifjor var det strålende vær på samme tur, nå lå et grått teppe over landskapet og bygningene på Snellingen.

Jeg når fram til Kjelsås før det er mørkt, ifjor var det mørkt lenge før jeg dukket opp der. Solen så jeg lite til over Romeriksåsene. Skiftende forhold, men en fin og lang tur på ski. Og ut av turen kom det en kort og liten historie, gjengitt nedenfor (på engelsk).

Utsikt fra Hakkimhøgda. Ifjor sto jeg her med flott utsikt utover landskapet, nå ligger det dekket bak skyhavet.

Null feste og full spinning på ski gjennom Nittedal på langs.

The little tree that wanted to be able to move
Beside the shore of the frozen lake Kjulstjernet stands a little tree. It's not big, and it's barely able to hold up what little snow that rest on its shoulders, some barren twigs. But for all that matters, it's still a tree. It stands shivering in the cold. Still, it is feeling like it's a sort of an adventurer, abiding by the cold, it is content. Little takes it notice of the people passing by. That is, until a lone skier going by the name of Tarjei passes by on his way from Grua to Kjelsås over Romeriksåsene. In a fleeting moment it envisions what it must be like to be able to move, and because of that a small seed is born in its mind. It soons starts to dream of conquering the poles, to be the first tree to the north and south pole. To be the first tree on the top of Mount Everest. In small steps it tries to move, but to no avail, it stands rooted to the ground in the cold. A long time goes, the little tree stands there by the lake trying to move. Little by little its dreams get broken, along with it's will to live. And at last, it withers and dies. The little tree that wanted to be able to move.

The little tree that wanted to be able to move.