Gjøvik - Oslo på ski

Det er mørkt og månen titter knapt fram fra skylaget, små snøkorn driver frem og tilbake i luften. Lysene fra taxien forsvinner i mørket, og jeg står igjen mutters alene med 140 kilometer foran meg. Atter en gang i Hunndalen altså, et nytt forsøk på å gå fra Gjøvik til Oslo på ski. Sist måtte jeg gi meg på Grua, da jeg slo venstrehånden min på veien. I utgangspunktet hadde jeg tenkt å ta turen senere, for å gå mens dagen er enda lengre. Men et titt på værmeldingen framover fikk meg til å fremskynde planene, der lyste det i mye røde tall. Ifjor snudde det i slutten av februar, og påsken kom for tidlig. Veldig fint, men føret ble skadelidende. Redd for at muligheten skulle smelte bort igjen, stålsatte jeg meg for å starte tidligere enn ønsket.

Ved starten i Hunndalen. Klokken er 02:20 på natten og jeg legger ut på en i kanskje overkant lang ferd.

Som sist tok jeg siste tog fra Oslo til Gjøvik, med ankomst kl 02:00 om natten. Det var stille på toget opp, så en fikk slappet litt av før turen startet. Ved Hunndalen var det ikke mer enn tre minusgrader, så ikke så kaldt som ventet. Setter ut i mørket kl 02:20. Det er tydelige spor, men føret er ikke like tydelig. I starten er det trått. Lysene fra Gjøvik blinker i bakgrunnen idet jeg beveger meg opp i lia på vei mot Osbakken. Over meg skinner månen ned på skyene, men ikke så mye ned på meg. Jeg får klare meg med lyset fra hodelykten.

På vei ned fra Glåmhaugen begynner det sakte å lysne. Omtrent halvveis til Lygna.

Stille og ensomt glir jeg nedover, det går fortere enn sist. På vei ned mot Rørmyra piper det fra alarmen på mobilen for første gang. Jeg har satt opp alarmen på mobilen til å gå av hver time, hver gang den går av skal jeg stoppe for å spise og drikke litt. I sekken har jeg pakket pizza, brownies og nøtter, i tillegg til de obligatoriske vannflaskene. Å opprettholde energinivået på en sånn tur som dette er viktig. Sist kom jeg og fetteren min ned til Solvoll samtidig med at solen sto opp, nå er det fortsatt mørkt. Inne i husene sover innbyggerne i den lille grenden stille mens jeg glir forbi i mørket utenfor.

Flott utsikt fra Hengedyhaugen, ikke langt unna Lygna.

Ved Lygnasæter. Se opp for skiløpere som går fra Gjøvik til Oslo.

Det er en måned tidligere på året nå enn på forrige forsøk, og det merkes på lyset. Det er mørkt opp mot Glåmhaugen, sist var det en flott tur over i sollys. Fortsatt danser snøen i luften. På vei ned møter jeg de første menneskene siden jeg startet, jeg havner rett opp i leiren deres. Ett par som også startet på Gjøvik, men dagen før. De har overnattet i telt på Glåmhaugen og skal ned til Nittedal. Spreke folk, de trener til å krysse Grønland på ski. Det begynner så smått og lysne i bakkene nedover.

Et enslig tre ved Lustjernsmyrene.

Jeg ankommer Lygna omtrent 09:30, og det var kjærkomment. De siste kilometerne har gått trått og jeg er sliten når jeg setter meg ned inne i kaféen. Mer sliten enn det jeg egentlig ønsker å være, med tanke på at jeg jo bare har 8 mil igjen omtrent. Jeg tar meg en skikkelig pause. Inntar et roastbiff-rundstykke, wienerbrød, te, eplemost og en cola. Sprer litt godlukt i lokalet.

Omtrent halvveis på turen. God og fornøyd, formen fortsatt fin.

Ved Grunntjernet mellom Lygna og Koperud før Grua.

Litt over 11:00 setter jeg avgårde igjen, pausen har gjort underverker. Og ikke bare har den revitalisert meg, den har revitalisert føret og sporene også. Fra Lygna går det som en drøm. Herfra går det jevnt nedover med få stigninger. Flere hyggelige tjern passeres på veien. Ved Koperud nyter jeg en flott utsikt over Hadeland og litt mat (alarmen har pepet igjen). Solen har sitt lengste gjestespill til nå. Tyngre føre igjen etter Koperud. Ned mot Brovoll og over Langvatnet leker jeg leken 'gå så langt en kan uten å flytte på seg', jeg har null feste.

Koperud. Solen gjør sitt lengste gjestespill.

Med unntak av siste delen har turen fra Lygna gått som en drøm, jeg ankommer Grua og Kiwi'n der rundt 15:00. Ned til Grua kommer også tre andre gutter som har gått fra Gjøvik, de overnattet på Lygnasæter og skulle nå til Katnosdammen. Jeg bunkrer inn noe mat og drikke (bananer, lefser, cola, vann og appelsinjuice) og tar en pause sammen med dem. Nesten som en kafé, en stol står og venter på meg i inngangspartiet. Nå venter min egen lekegrind foran meg, og jeg er optimistisk på at jeg skal klare dette.

Oppe ved Gjerdingens mektige basseng. Bare Nordmarka foran meg igjen før jeg er framme.

Fra Grua går turen opp til Gjerdingen sitt store islagte og snødekte basseng. Formen er på topp. Ved Sandvikshytta på Katnosa lyser et lite lys utenfor opp hytta når jeg ser meg tilbake over vannet. Jeg stopper for en kort matpause på Katnosdammen, inne holder gjestene på å lage mat. Det er mørkt når jeg setter ut igjen. Jeg ønsker å unngå den seige turen over Kikuttoppen, så i det lille lyset fra hodelykten legger jeg i vei rundt, over Vesle Sandungen og til Kveldroshøgda før Vestre Fyllingen.

Min plan med å spise hver time ser ut til å ha fungert, for over Østre Fyllingen bugner jeg fortsatt av energi, selv om jeg såklart merker det på kroppen at jeg har gått langt. Dette går veien. Ingen på vannet, men hadde noen passert meg hadde de nok bare sett ett stort glis fare forbi dem. I kjente strøk nå. Ned fra Ullevålseter er det derimot litt brems (eller snarere motsatt). Her møter jeg den dårligste løypen på hele turen, sporene er ødelagt og det er igjen null feste.

En glad gutt ved Sognsvann etter 14 mil på ski. Sliten, men utrolig fornøyd med å ha gjennomført turen.

Klokken er 21:20 når jeg tar av meg skiene på Sognsvann. I lyset fra lysstolpen kan man se smilet fra en utrolig glad, men sliten skiløper. Den lengste skituren jeg har gjennomført er et faktum, 140 kilometer tilbakelagt.

Oversikt over ruten, Gjøvik-Oslo.