Måneskisonate

Det er en magisk opplevelse å gå på ski under en stjerneklar himmel uten skyer og med en klar måne (en dag unna fullmåne) skinnende over landskapet. Så når alt lå til rette måtte man legge ut på en måneskinnsekspedisjon til Kikuttoppen.

Starter fra Brekkekrysset mens det ennå er lyst, så går ruten om Hammeren og opp den lite brukte traséen opp mot Kamphaug. Det blir en kamp om å komme opp til haugen, skisporene har forsvunnet under fotspor av folk og hester. Solen går ned i vest, mens jeg avbryter kampen og glir ned mot Skjærsjøens bredder. Over Bjørnsjøhelvete mørkner det, fra Bjørnholt lyser det i vinduene på andre siden. Ned på Bjørnsjøen skifter klokken til blåtimen.

En kort rast på Kikutstua før månen lyser opp sporene fra Fyllingen opp mot Kikuttoppen. Magisk. På toppen glitrer det fra storbylysene til Oslo i det fjerne. Månen lyser opp Nordmarka under. Sporene over Bjørnsjøen er klare og tydelige. Vil man kunne se et lite lys fra en hodelykt på toppen fra der nede? Månedans under funklende stjerner på toppen før man setter kursen ned igjen.

Tilbake over Bjørnsjøen kommer det dype drønn fra isen. Kommer ned til lysløypen mellom Sognsvann og Ullevålseter, lysene er slokket. Men det er ikke behov for noen lys, månens lys holder i massevis. En elg skritter sakte over Store Åklungen. Vi stopper og iakttar hverandre, to sene vandrere i natten. Under månens lys har jeg ikke møtte noen andre vandrere, ikke før jeg ankommer Sognsvann. Hvor har de vært?

Det lyser fra vinduene på Bjørnholt, mørket senker seg over marka.

Måne over Bjørnsjøen.

Stimerke lyst opp av månen på Bjørnsjøen nedenfor Kikutstua.

Måneskinn over Nordmarka, sett fra Kikuttoppen.

Oslo by night fra Kikuttoppen.

Moondance på Kikuttoppen.

Vandring over Bjørnsjøen i lys fra månen.

Easy, I love you
As I watch you glide
Skiing through wet forests
On our moonlight drive, baby
Moonlight drive

Gråvinter

Langtur i grått vær.
Rute: Skar - Øyungen - Gørja - Trehørningen - Grimsvatnet - Rajebråten - Bislingen - Tverrsjøstallen - Sinnerdalen - Finnstad - Spålen - Sandbekkmana - Fyllingene - Glåmene - Ullevålseter - Sognsvann.
Distanse: 81km.



Opp fra Øyungen og over Kalvsjøen var det ikke kjørt opp spor etter snøværet så man måtte gå løypebas selv nesten helt fram til Gørjahytta.



I spor etter en annen enslig vandrer gjennom Grimsvatntraséen.



Snø og grå vinter over Gjerdingen.



Surt og ingen utsikt fra Bislingen.



Bislingflaka i grått.



Fra Sinnerdalen gikk det i upreparerte spor gjennom passet før Finnstad.



Over mot Spålen gikk det i samme konturene som før.



Selv under et grått slør mister ikke Tvetjerna over Sandbekkmana sin magi.



Over Vesle Sandungen.



Mørket senker seg over Glåmene.

Kjentmannsmerket: Latinersteinen

Å gå uprøvde ruter er gøy, det å oppdage nye områder. Nå har jeg gått i Vestmarka før, men ikke på treplankene. Så derfor sitter jeg på bussen til Hønefoss, jeg hopper av på Sollihøgda. Vender ryggen til nord, nå er det sørover som teller. Se hva Vestmarka har å by på, været har ikke så mye å by på. Det er grått, men det snør.

Gjennom Vestmarka i en verden bestående av forskjellige sjatteringer av grått.

Fra Sollihøgda er det ikke akkurat så veldig mange ruter å velge mellom, det går stort sett bare ett spor i retningen skiene mine er vendt. Og det går til Mikkelsbonn. Jeg beveger meg i en verden bestående bare av grå sjatteringer. Fargeløst, som om fargene har forlatt denne kloden og reist til fagrere jaktmarker.

Jeg har lagt inn en kjentmannspost på ruten, så bra at jeg går rett forbi posten. Latinersteinen er en varde som ble satt opp under blåmerkingen av den første blåmerkede stien Turistforeningen lagde mellom Bjørkestuen og Rustaden gård, en burde jo strengt tatt ta denne posten når man går på stien den er satt opp for enn på ski men. På varden malte de inn en tekst på latinsk: "Signum primum. Exploratores viae A.J. et E.G. et H.E.F. anno 1928 hanc viam signaverunt. Memoria perpetua". Ved ruteskillet hvor sporene deler seg i retning Rusmyra og Sandungen tar jeg en 180 graders sving og returnerer tilbake. På varden er det nå satt opp en stålplate hvor den latinske teksten er oversatt: "Det første tegn. Stifinnerne A.j. og E.G. og H.E.F. anno 1928 merket denne vei. Evigvarende minne.".

Latinersteinen.

Med ett så grått teppe som ligger over marka nå blir det dårlig med sikt. Det merkes fra Vestergyllen, et utsiktspunkt til en enkelt farge. I bakkene opp mot Myggheim går det trått, men det gjør det godt å komme fram. Får satt seg inne i varmestua med noen smultringer og toddy. Ute snør det mer og mer.

Myggheim. Varme smultringer og toddy i varmestua.

Det er surt ved siden av Store Sandungen. Og idag er ikke formen med meg, det går tungt for hvert stavtak. Kan ikke legge all skyld på et trått føre heller. Tveitersetra passeres før jeg vrir meg rundt Store Sandungens østlige bredder. Så bærer det tilbake mot Mikkelsbonn igjen, skrinlegger tanken om å gå over Ramsåsen. Solen stikker fram når jeg når fram for ei bolle og buljong. Gjør en runde rundt Svartvann før jeg setter kursen tilbake mot Sollihøgda.

Store Sandungen i Vestmarka. Sur vind over det snødekte vannet.

Stedvis hardt føre med et lite tyng lag av nysnø ovenpå. Ankommer Sollihøgda rett før bussen tilbake til Oslo går. En grå dag i marka og en vanskelig dag å vise seg fram på. Det til side så følte jeg at Vestmarka ble litt vel mye skog. Selv hadde jeg ikke mye krefter å by på på denne turen. Grått og trått.

Vintertur på Norefjell

Lurt meg med på vinterfjelltur, så da står jeg her sent på kvelden en torsdag. Her er ikke så langt unna Norefjell Quality Spa & Resort. Vi skal heldigvis ikke dit, så i lyset fra hodelyktene setter vi ut i mørket. Ikke lenge etterpå dukker månen opp på himmelen og lyser opp terrenget for oss. Vi er jeg og fetterne mine, Kjetil og Halvor, samt Lars Even, som er en venn av Kjetil.

Kjetil nyter påskeværet på Norefjell.

Graving av skavl for en plass i solen og nyte lunsj.

Sent i gang, sent i seng. Siden vi kom sent avgårde, kommer vi heller ikke langt avgårde før vi setter opp camp for første natten. Stjerneklar himmel og en lysende måne over teltet mens vi kryper ned i soveposene for første gang. Vi våkner til et klart påskevær. Nå er det ikke påsken, men med dette været føles det akkurat som om at det er det det er. Og det blir og da klart at dette blir en bedagelig tur. Bare å nyte vinteren, naturen og det flotte været. Solen står høyt på himmelen når sekkene og pulkene er pakket. I horisonten ruver Blefjell og Gaustatoppen snøkledt i det fjerne.

Utsikt til en flott solnedgang på Norefjell.

På vei opp mot Høgevarde.

Kosetur på ski og ingenting er da som å sitte i en skavl og sleike sol. Kort sagt så ble det kort gått før vi fant en perfekt spot for å grave oss ned i en skavl og nyte været, og en litt for tidlig lunsj kanskje. Så i et kritthvitt landskap begynner å vi oppstigningen mot Høgevarde. Vi er så stae at vi ikke skal ta på fellene på skiene, så med pulkene på slep kjemper vi oss opp bakkene. Solen synker nedover mens vi stiger oppover, lilla toner på himmelen. I DNT-hytta på Høgevarde lyser det fra et stearinlys i ett av vinduene. Mørkere toner senker seg over landskapet mens vi fyker nedover mot Raudmyra.

Solnedgang fra Norefjell.

Et vinterland på Norefjell. Høgevarde ligger på andre siden av de hvitkledte toppene.

Vi stopper for dagen i lia ovenfor Raudmyra og nedenfor Skranten. Dagen har også stoppet, det er mørkt ute. Og stille. Bare avbrutt av lyden av spadene som graver seg inn og ned i snøen for å gi teltet ly for vinden. Det har vært en flott dag ute på ski, men det føles også godt å krype inn i teltet og få fyrt opp brenneren. Enda bedre blir det når det diskes opp med pannekaker til dessert.

Graving av teltplass fredag kveld.

Halvor og Kjetil graver ut teltet lørdag morgen. Kraftig snøfokk hadde dekket til deler av teltet i løpet av natten.

Våkner opp om natten at det blåser kraftig ute, det gir en fin kakafoni fra teltet. Lørdag morgen og det har ikke løyet. Ute blåser det kraftig og snøfokk driver forbi teltet. I sidelommen til teltet må jeg grave ut sekken av snøen. Så, fersking på vintertur og det merkes. Vannflasken er fryst og jeg stapper den nedi soveposen for å varme den opp litt. Noe som viser seg å være en særdeles dårlig idé. Vannlekkasje i soveposen. Tarjei danser en ironisk seiersdans i teltet. Det går likevel bra, inne i det varme teltet tørker posen fort.

Opp mot Gråfjell.

Lars Even drar pulken på vei over Gråfjell i den kraftige vinden. Flott sol.

Ute er det å stille seg i 45 grader fremover og bryte seg vei gjennom vinden, det blåser ganske så heftig. Det er bare vind, sol er det også. Flott ute i blesten. Opp over Gråfjell er det å gå foran pulkførerne og danne en menneskelig vindskjerm for å skjerme dem fra vinden. Vinden får snøen til å danse over og bortover bakken, som små snødervisjer. Over det høyeste punktet på ruten over Gråfjell blåser det så kraftig at store biter av snø blir tatt av vinden, ser ut som små drager som flyr i vinden. Nedover snur skisporene og vi får nå vinden i ryggen. Trenger ikke gjøre noe for å bevege oss bortover. Snøen blåser over åsene i vindkastene nedenfor.

Kraftig vind over Norefjell på lørdag. Snøfokk driver over landskapet.

Undertegnede på kammen med utsikt ned mot Holmevassnatten.

Passerer gjennom hytteområdet rundt Tempelseter ganske så sultne, snøfokken tillot ikke mye til pause. Vi slår leir i lia ovenfor Gamlesetervatnet. Flott utsikt, men det er røde og fiolette toner på himmelen. Med andre ord er solen på vei ned. En morsom dag på fjellet. Så venter en siste hyggelig kveld i teltet.

Flott utsikt i det pene været mot Holmevassnatten.

Søndagen byr på mer påskevær og stille vind. Og en rolig, fin og kort økt før vi befinner oss tilbake ved bilen igjen. Vi er alle enige om at det har vært en flott tur. Det ble ingen slitetur med lange distanser og dager, men en tur hvor vi nøt været og fjellet.

Glød fra teltet om natten.