Sveve ned Holmenkollen

Ville det ikke vært fint å kunne fly ned en hoppbakke som en skihopper? Nei, tenker jeg. Men så står jeg her på toppen av Holmenkollen med pulsen godt over normalt. For det er ikke til å skjule at jeg er litt nervøs.

Toppen av Holmenkollen skjult av overrennet, man kan se vaierne komme ned fra toppen.

Man kjenner et sug i magen av å stå på toppen og se ned bakken, og så se vaieren eller ziplinen strekke seg ned over til den andre siden av hopparenaen. Og lurer på hva en tenkte på når en kjøpte billett til den nyeste attraksjonen i kollen. Kollensvevet, 361 meter lang og med en høydeforskjell fra topp til bunn på 107,5 meter. Nervene blir ikke bedre av å stå og vente en halvtime i kø for å komme opp heller.

The deep breath before the plunge.

Tilbake til det å fly som en skihopper, det er heldigvis ikke det jeg skal. Jeg slipper å ha ski på beina og ingen sikring. Skal bare henge i en vaier ned fra toppen av Holmenkollbakken, bare. Sitter på bommen og tenker om man skal slippe eller ikke. The deep breath before the plunge. Slipper.

På bommen og klar for svevet.

Og så svever jeg over Oslo.

Kollensvevet 21.04.13 from Tarjei Skrede on Vimeo.

Videoen er filmet med et vanlig kompaktkamera og ikke noe hjelmkamera ala GoPro. Måtte holde kameraet med hånden, og var mer opptatt av å se på utsikten og svevet enn å følge med på hvor kameraet pekte. Brukte litt tid i starten på få plassert det godt nok.

Når jeg slapp, så slapp nervene også taket (ikke så mye man kan gjøre da uansett, nedover går man). Tanken var uansett å slippe fortest mulig, jo mer man venter jo verre blir det. Det går fort nedover og på den raske tiden turen tar får man kanskje en viss følelse av hvordan en skihopper har det i sitt svev. Føler meg likevel tryggere med å være festet til en vaier.

Fastspent i en sele til ziplinen. Utsikt ut fra toppen av Holmenkollen.

Nede kan jeg speide opp mot toppen og tenke: "gjorde jeg virkelig dette?". Etter vel overstått svev kan jeg konkludere med at det var fantastisk gøy. Det hviner fra vaieren, ett par kommer svevende ned etter meg.

Tilbakeblikk opp mot toppen av Holmenkollen.

A couple going down Holmenkollen on a zipline 21.04.13 from Tarjei Skrede on Vimeo.

Video av et par som tok ziplinen etter meg.

Krampetrekning på kryss og tvers i Lillomarka

Skisesongen er på hell, det er førefall enkelte steder og det er slutt på prepareringen. Likevel, det er fortsatt snø i marka. Så en tok skiene fart på en krampetrekning på kryss og tvers i Lillomarka.

Rute: Solemskogen - Griseputt - Sinober - Sørskogen - Lilloseter - Søndre Langvann - Sinober - Sørskogen - Griseputt - Slengfehøgda - Lilloseter - Solemskogen.
Distanse: 28km.



Start ved Solemskogen. Fortsatt snø rett ved parkeringsplassen, skisporene derimot er det ikke mye igjen av. Enkelte bare flekker innover.



På ruten mot Sinober om Griseputt blir man nødt til å ta enkelte omveier innimellom. En del is og steiner i bakkene.



Ved Staurputtene brytes skisporene opp av en elv, for bredt til å komme over selv med ski. Finner en rute rundt ved å gå over bekken på en ødelagt liten bro litt før Staurputtene.



Bruer fungerer fint også med ski på beina. Nok et sted hvor det fløt en bekk over skisporene med usikker is under.



Ved Kjulstjernet flommer det en elv over sporene.



Men uti går man og vått blir det. Var uansett våt på beina fra før, da jeg gikk igjennom isen ved myra nedenfor Sinober.



Skispor som perfekt for Tom Stensaker. Ikke mye snø rett ved Søndre Langvann.



Mye på kryss og tvers i terrenget for å komme seg inn på traséen mellom Vennervann og Sørskogen.

Ved Slengfehøgda har solen fortært all snøen og jeg må ta beina fatt ett stykke.




Tilbake ved Solemskogen og med det så var kanskje sesongens siste skitur over...kanskje...

Troll I Eske: Den Lidenskapelige Fiolinisten

Denne månedens troll i eske ble dedikert til minnet om Roger Ebert, som døde tidligere i denne uken. Så ga også Ebert full score til filmen, men det var det vanskelig å gjette hvilken film ut ifra.

Så da filmens første bilder rullet over skjermen var det ikke fra en film vi hadde gjettet. Scenene kom fra filmen som har fått den noe kjedelige og ordinære tittelen 'Den lidenskapelige fiolinisten' på norsk, 'Poulet aux prunes' i sin originalprakt (kylling med plommer). Regissert av Marjane Satrapi og Vincent Paronnaud, som tidligere har gitt oss den kritikerroste animasjonsfilmen Persepolis.

Den lidenskapelige fiolinisten.

Også denne filmen er basert på en grafisk roman av Marjane Satrapi. Med en stil ikke umiskjennelig lik Amelie, dog noe mørkere, overføres historien til det hvite lerretet. Men der Persepolis var en ren animasjonsfilm er dette en live-action spillefilm, dog så er filmen krydret med animerte innslag hvor stilen fra Persepolis er gjenkjenbar.

Når Nasser Ali ikke klarer å fremkalle den rette tonen og følelsen i spillet sitt lengre, selv ikke med en Stradivarius som har tilhørt selveste Mozart, bestemmer han seg for å dø. Noe han gjør åtte dager senere. Noe det ikke legges skjul på at skjer, det blir vi fortalt i starten av filmen. I resten av filmen følger vi gjennom hver dag fram til han dør små tilbakeblikk og historier som tar for seg livet til Nasser Ali og familien hans. Forholdet til broren og moren legges fram i søkelyset og en gammel ungdomskjærlighet ligger og lurer bak i kulissene.

Et mørkt tema til tross, filmen lyses opp av mye humor båret av et forfriskende formspråk. Det skal sies at filmen er svært godt orkestrert, men kan likevel føles noe rotete. Visuelt sett er den nydelig å se på. Og den har en underliggende historie som vil fange hjertet. Glem den sentimentale tittelen og se filmen for det den er, en god film. Og hvor møtet med Azrael, dødsengelen, er ett høydepunkt.