Høyde (start / slutt / høyest): 800moh / 500moh / 1244moh.
Vær: Klart og fint, kaldt i starten så varmere.
Tidlig presser jeg meg opp av den noe harde sengen, fortsatt i hundetimene som de sier. Så vant jeg er med å stå opp og gå til neste sted, føles det uvirkelig å tenke på at dette nok er siste dag på turen. At imorgen brytes rekken av dager hvor jeg beveger meg videre mot et gitt mål, at jeg faktisk er ved målet. Frokost er en rekke med søte bakverk som jeg kjøpte kvelden før. Sokcho er fortsatt i mørket når jeg forlater utkanten av byen i en taxi opp mot den fordums hyugesoen på Misiryeong. Vi kjører forbi den gedigne Del Pina resorten som jeg forrige natt kunne stirre ned på, lyst opp av ett utall antall lys.
Soloppgang over Østhavet og Sokcho, fra en liten slette ovenfor Misiryeong.
Ved Misiryeong står det nå flere biler parkert, med folk sovende inne i dem. Mørkt, kaldt og surt ute, en kopp kaffe varmer mens jeg venter på at det blir nok lys til å gå. Stien videre er tydelig, selv om den er stengt. Rett ovenfor passet er det en liten slette som gir bra utsikt nedover dalen mot Sokcho. Solen har begynt å stige opp fra disen over Østhavet, og avgir en rødlig glød på himmelen. Ulsanbawi sees herfra i smal silhuett. Lengre oppe ovenfor meg knitrer det fra mer enn en blitz, jeg er ikke alene på ruten. Det er en verdig start på en siste dag.
Morgenprakt over Baekdudaegan ovenfor Misiryeong og nedenfor Sangbong. Ulsanbawi og Daecheonbong tydelig i synsfeltet.
Oppover, legger jeg veien over passet lengre og lengre bak meg, jeg kan se de store feltene med kampesteiner jeg gikk over igår og Daecheonbong står fortsatt årvåken ovenfor dinosaurryggraden. Ruten innebærer en del klyving og traversering over kampesteiner. Det er tydelige spor av militær aktivitet i pmrådet, diverse forskansninger og groper av varierende kvalitet. Rester av radiowire som ligger som en snubletråd over stien. Og er det ikke en Nord-Koreansk rekognoseringspatrulje jeg kan se snikende gjennom skogen lengre nede? Sikkert ikke, men det har vært rykter om at det har vært det i området.
Utsikt fra Sangbong mot Sinseonbong.
På toppen av Sangbong (1244moh) skulle det være en eggformet doltap, i guideboken avbildet med snø inne i sprekkene på varden, men det var ikke noe spor av den der nå. Et lite øyeblikk lurer jeg på om jeg har gått for langt, at den subsidiære toppen jeg har passert faktisk var Sangbong, men det kan ikke stemme. Jeg kan høre gutta foran på meg stien hoie fra Sinseonbong, koreanerne har det med å rope fra fjelltoppene. Ruten fortsetter i samme stil mot den toppen, med klyving og kampesteiner som hindringer, men også mer gjennom skog.
Toppen av Sinseonbong (1214moh) ligger ikke på ruten, eventuelt så kan man si at ruten ikke ligger på toppen. Navnet på toppen signifiserer et sted for avskjed for ånder, det er kanskje passende å stå her på toppen den dagen man sannsynlig forlater den spirituelle ryggraden til Korea. Plaketten som angir navnet og høyden på toppen er delvis falt fra hverandre. Utsikten er flott under den blå himmelen, det ligger et tynt slør av dis over landskapet nedenfor mot havet.
Mer flott utsikt, fra toppen av Sinseonbong i retning Ulsanbawi og Daecheonbong.
Fra Sinseonbong går det nedover, forbi flere militære relikvier, noen gjerdet inne av piggtråd. Ved Daeganryeong (ryggpasset) forlater jeg Seoraksan Nasjonalpark, og den stengte delen av ruten. Det er et lite pass nede i skogen, steiner danner små vindskjermer blant trærne, skiltpostene og informasjonspostene. En gruppe med vandrere sitter og inntar lunsj, soju, makgeolli og mat i store doser. Tar meg en kort pause ved passet og lytter til koreanernes fornøyde mumling.
Ned mot Daeganryeong fra Sinseonbong, i horisonten kan man se den siste toppen på Baekdudaegan før Jinburyeong.
Selv velger jeg å spise lunsj på ett litt stillere sted lengre oppe, ved en knaus med utsikt tilbake mot Sinseonbong og Sangbong. Nesten litt vemodig å tenke på at dette nok er siste gang jeg lager min vante blanding av nudler, ris og skinke, men helt ærlig så er jeg litt lei av den. Ute av nasjonalparken så blir skogen mer fremtredende igjen, men det er en hyggelig sti gjennom den. Jeg møter på Dong Chon med to venner som gratulerer meg med å ha gjennomført ruten. Nå er jeg ikke helt ferdig med vandringen ennå, men det er ikke mange kilometrene igjen nå. Fornøyd med meg selv sklir jeg rett etterpå rett ut av løse luften og går rett på trynet, sliten er jeg.
Jeg kommer opp til en topp med et ukjent navn for meg, og derfra kan jeg se ned mot Nunmulgogae og det forlatte skiresorten der, vet at lengre ned bak kammen ligger Jinburyeong. En gjeng med vandrere nyter været på toppen og byr meg på makgeolli. Det verker i kroppen, men jeg kan ikke gjøre annet enn å smile. Ruten dupper ned under skogen igjen før den tar meg opp til siste toppen på Baekdudaegan (ruten, ikke ryggen, den fortsetter videre over flere topper på sin vei mot Baekdusan), Masanbong (1051moh). Det er stemmer over alt rundt meg nå.
Ved Daeganryeong, stiskilt og en gruppe med vandrere som inntar lunsj.
Opp bak noen trær nedenfor kan jeg se klokketårnet i skiresorten, der står tiden stille. På andre siden av dalen ligger siste rygg før den demilitariserte sonen og Nord-Korea. Det er en merkverdig følelse å stå her, når jeg begynner å gå ned fra toppen går jeg samtidig ned fra Baekdudaegan. Det er et stykke ned for en med såre føtter. Det er som om at vissheten om at jeg snart er framme, gjør at jeg blir mer oppmerksom på signalene fra kroppen, den vet den skal få hvile snart. Hadde jeg snakket høyt når jeg går nedover, hadde man hørt en serie med grynt for hver gang jeg setter ned foten. Jeg kjenner nå på kroppen hvordan de andre som gikk caminoen med sine gnagsår hadde det.
Utsikt fra Masanbong. Nedenfor ligger Nunmulgogae og det forlatte alpinsenteret. I bakgrunnen de siste toppene før den demilitæriserte sonen mellom Nord- og Sør-Korea.
Ruten går forbi det forfalne og forlatte anlegget, så nysgjerrig som jeg er, er jeg nødt til å gå inn blant forfallet. Store og tomme bygninger hvor vegetasjonen nå vokser fritt, en spøkelsesby. Følelsen av å bli iakttatt mens jeg går blant bygningene. Stemmer som forsvinner i luften. Viserne på klokketårnet viser forskjellige tidspunkter avhengig av hvilken side man ser på. Det er likevel skjønnhet i forfallet, trærne her har røde og flotte blader. Det er en merkelig avslutning på en lang vandring.
Vandrende blant de tomme og forlatte bygningene i Alps Ski Resort, en spøkelsesby omtrent, viserne på klokketårnet har stoppet på forskjellige tider avhengig av hvilken side man ser. Vegetasjonen har begynt å ta over.
Jeg besøker også det lille stedet ved siden av, Nunmulgogae, som nå virker søvnig, med noen forlatte hus der og. Herfra er det mindre bemerkelsesverdig, ruten passerer forbi noen stille gårder. Jeg smiler stort ved et skilt som angir 1km igjen til Jinburyeong, 1km. Ett eventyr er på vei mot slutten. Kommer ut ved en vei, hvor det på en liten gressplen er reist flere plaketter og tabletter, etter sigende av mer velstående koreanere for å feire deres vandringer på Baekdudaegan.
Så, gjennom skogen kan jeg se Jinburyeong og den store stelen som markerer slutten på ruten. Jeg kommer ut av trærne forbi de siste blafrende vandrebåndene. Vandrer bort til den store stelen, plasserer en hånd på steinen. Beina verker, føttene er såre, knærne er skambankte og aldri følt meg så tynn som nå, men jeg har klart det. 45 dager har jeg brukt på å gå fra Cheonwangbong på den spirituelle ryggraden til Korea. Det er ikke mye ståhei rundt min ankomst ved Jinburyeong, kun en uinteressert gartner som ikke bryr seg så mye. Anledningen kaller for en liten 'seiersskål' med soju, offisielt har jeg nå gjennomført ruten.
En kilometer igjen, ett litt uvirkelig øyeblikk.
Uoffisielt så har jeg et lite håp, men ikke noe spesielt tro, på å få gått en passende epilog. I guideboken går Roger Shepherd og Andrew Douch opp til toppen av Hyangnobong inne i den militære sonen ved grensen til DMZ'en. Toppen ligger på 1296moh omtrent 2km sør for den 4km brede demilitæriserte sonen. De blir eskortert opp, og det var begrensninger på hvor de kunne gå og hva de kunne gjøre. Den eneste muligheten til å finne om jeg får lov er å spørre ved den militære forlegningen på Jinburyeong, som jeg gjør. Jeg spør pent, men de som er der har ikke myndighet til å tillate det, noe jeg heller ikke hadde ventet. Så, etter det er vandringen offisielt over. Jeg krysser gaten for å ta en øl på en restaurant og melde hjem for å si at jeg er framme (noe som medfører at jeg konstant blir ringt opp). I etterkant vet jeg at Shepherd og Douch hadde fått tillatelse fra høyere hold, noe ikke enhver kan forvente.
Jinburyeong, sekken plassert ved siden av den store stelen som markerer endepunktet for Baekdudaegan. 45 dager etter at jeg forlot Cheonwangbong i Jirisan har jeg fullført ruten, sliten og fornøyd.
Jinburyeong består av en liten gate med butikker og restauranter, et museum, flere minnesmerker, nevnte Baekdudaegan stele og en militærleir. Jeg finner meg ett sted å overnatte på ett pensjonat rett ovenfor den lille hovedgaten, som drives av en vennlig vert, nesten en liten leilighet å boltre meg på. Om kvelden spiser jeg middag og tar meg en øl på en av restaurantene nedenfor pensjonatet. Resten av kvelden bruker jeg til å feire litt på rommet. Jeg vet at jeg er ferdig, men det føles rart, en forstår det ikke helt før neste dag når man ikke lengre tar sekken på ryggen og fortsetter videre. Når det er sagt, så er nok kroppen glad for det. Fornøyd mørkner det rundt enden på ruten, Baekdudaegan.
En vandring er over, en annen begynner.
<- MisiryeongJinburyeong ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar