(Baekdudaegan) Epilog: Jinburyeong

Det har nå omtrent blitt en vane med grytidlige morgener på ruten, så det er ingen overraskelse at jeg våkner av meg selv tidlig om morgenen denne dagen også. Da jeg er ferdig med vandringen, gjør det ekstra godt å bare kunne lukke øynene igjen og sove videre. Kroppen er lett av forventning når jeg til slutt står opp, til en dag uten vandring. Ute er det en tynn dis som lyses opp av solen. Jeg spiser frokost, bibimbap, i en av restaurantene nedenfor pensjonatet, morgenris og morgendis.

Jinburyeong, ved ankomst fra Baekdudaegan (bildet tatt dagen før).

Jinburyeong.

Det er ikke så mye igjen å gjøre her, men jeg har en ting jeg vil gjøre før jeg forlater Jinburyeong og Baekdudaegan for nå. Med sekken pakket går jeg ned til den lille plassen med stelen, jeg har lyst til å gjøre en liten markering til. Der er det nå fullt liv, en buss står parkert bortenfor og en stor gruppe er i gang med storstilt preparasjon av mat og drikke. Det ser ut som at de er vandrere som gjør seg ferdig med sin vandring på Baekdudaegan, de har nok tatt den etappevis som koreanerne vanligvis gjør.

Ved stelen som symboliserer endepunktet for ruten i Jinburyeong. En tøff, men vakker vandring gjennom Sør-Korea på den mektige Baekdudaegan er ved sin ende.

Jeg har laget meg mitt eget hjemmelagde vandrebånd som jeg henger opp blant de andre båndene der ruten slutter. Samtidig kommer det en ny gruppe med vandrere ned fra ryggen, hvor hver vandrer mottar en blomst og blir klappende geleidet ned til stelen. Jeg stiller meg for morro skyld i linje etter de ankomne vandrerne og går ned selv, jeg får en blomst og blir klappet for jeg og. Det føles som en mer verdig og fortjent avslutning på vandringen enn den stille ankomsten igår.

En gruppe gir meg en blomst og klapper for meg ved enden av ruten.

Så er det tid for avskjed. Etter å ha gått og sett på Østhavet fra ryggen i lang tid har jeg bare ett bestemt ønske, og det er å komme meg ned for å få se havet. Jeg har derfor bestemt meg for å dra til Sokcho, før jeg etterpå vil reise til Gimcheon for å besøke Mr. Cho Byeongsam og hans kona. Bussen kommer, jeg tar et siste blikk opp mot ryggen jeg har kommet ned fra, før jeg stiger inn på bussen. Det er med en merkelig følelse jeg kjører med bussen ned fra ryggen som jeg har tilbringet de siste 45 dagene på. Det har vært ett eventyr av de sjeldne, ett tungt eventyr, men ett jeg så absolutt ikke ville vært foruten. Med meg bærer jeg en del av livsenergien som flyter ned fra den spirituelle ryggraden til Sør-Korea.

Det lille området som markerer slutten på ruten. En gruppe feirer deres ferdigstillelse av ruten. Av banneret kan det se ut som at de startet sin vandring den 7. april 2013.

I Sokcho går jeg rett ned til havet og setter meg ned for bare å speide ut mot horisonten mens bølgene sakte slår mot stranden.

<- Jinburyeong