Kjentmannsmerket: Håkenstadsaga og Smedstadgruva

Værutsiktene var ikke lyse, de var til alt overmål beint ut mørke. Det skulle plaske ned og jeg skulle vandre i nedfallet. Ut må jeg jo, ut for å vandre. Stig Stark-Johansen sier noe om dette å gå på Harvest.as. Kunne sagt mye om dette jeg og, noe jeg gjør med små åndedrag innimellom. Nå handler det om å gå igjen, gjennom Romeriksåsene. Men jeg starter med å ta toget. Toget er også en reisemåte hvor man får tid til å tenke på ting, som med gåing.

Fra Roa og forbi gårdslandskap i Søre Oppdalen i starten av turen.

Jeg skulle starte med å samle tankene i Roa, og det er også klart at skyene har samlet seg. De tenker mørke tanker virker det som, værutsiktene var som kjent ikke lyse. Foreløpig lar de det ikke gå ut over noen. Fra Roa blir det en vandring på vei i starten, forøvrig en hyggelig nok vandring forbi de mange gårdene før man kan konsentrere seg om skogens ro. Skogsbilvei i starten, men etter Typografhjemmet hvor kuene skuler mistenksomt på en, lurer en seg ut i terrenget på umerket sti.

Kuene skuler mistenksomt på meg ved Typografhjemmet.

Håkenstadsaga, eller Haakonstad-saga, var en privat sag som lå der elven renner ut av Flåtatjernet. Når dammen var satt ble tjernet med myrene rundt og sammen med Hestehagatjernet til ett ganske så stort tjern, inntaksdammen var minst 1,5 meter høy. Jeg har gått på ski over tjernet ett par ganger, men det er lite som minner om det nå. Etter å ha klippet i heftet fortsetter jeg videre østover langs en sti som forsvinner og kommer til syne igjen, forbi et navnløst tjern før litt kjedelig skogsbilvandring for å komme forbi bilveien ved Brovoll (hit ble deler av av Håkenstadsaga flyttet).

Håkenstadsaga.

Navnløst tjern øst for Flåtatjernet før Brovoll.

Det er stille oppe ved Snellingen, ingen på DNT hytta. Tar stien mot vestenden av Råbjørn, som ikke er like hyggelig som stien som går forbi Snellingen (vannene) mot østenden av Råbjørn. Mye myr, vått og en kronglete sti. Det går ut over den ene skoen min. Slik fortsatte det på stien mot Bjertnessjøen.

Over mot Råbjørndalen går blåstien over et fint myrparti med mye myrull.

Kjedelig terreng å gå i, men med ett unntak. Over mot Råbjørndalen går stien over et fint og hyggelig myrparti som var lettgått. Mye myrull lyser opp terrenget. Samtidig har skyene blitt mørkere, og det er dråper i luften. Ved Bjertnessjøen tar jeg meg en lengre pause på en rasteplass i vestenden av sjøen. Ved demningen er det folk, første mennesker jeg har sett eller møtt siden jeg forlot Roa for flere timer siden.

Rasteplass ved Bjertnessjøen.

Ved Djupøyungen begynner det å regne.

Distanser legges bak meg, sammen med tiden, og tankene. Til nå har det vært litt kjedelig og ja, den store vandrer-følelsen har ennå ikke helt kommet over meg. Ved Djupøyungen begynner skyene å gjøre om regnet fra tanker til virkelighet. Her er endelig det litt mer fast grunn under stien og det er hyggeligere å gå. Etter Storøyungen kommer regnet for fullt og jeg må ut i buskene for å skifte. Ved den halvt ødelagte broen mellom Smalgjermenningen og Kirkebygjermenningen er jeg godt pakket inn i regntøy.

Mellom Smalgjermenningen og Kirkebygjermenningen må man over en bro som har sett sine bedre dager, det lå nye planker på vestsiden så det er tydelig at det er reparasjon på gang.

Dette området (Gjermenningen) i Romeriksåsene er veldig flott, kanskje det flotteste området i åsene. Til tross for at det nå regner mye har turen tatt seg opp. Det gir også en god følelse av å gå og takle dårlig vær. Etter Årstadvangen og flotte Myrgruvefossen gjør jeg et nytt forsøk på å finne Smedstadgruva, 17. mai i fjor gjorde jeg et ubrukelig forsøk. Rotet meg bort og måtte gå videre grunnet tid. Nå tar jeg en annen innfallsvinkel og går rett på posten (nordfra). Gruven regnes å være fra før 1800-tallet, og man hentet ut malm fra gruven. Nå er gruven inngjerdet (som påkrevd) og nå fyllt av vann.

Smedstadgruva.

Tid har nå og blitt et tema for meg, jeg har vandret langt, og tankene vandret like langt. Og brukt mye tid. Hjem igjen må jeg, og jeg er usikker på når siste bussen tilbake til Oslo går. Så jeg revurderer planene om å gå mot Busterudvangen, viserne på klokken har beveget seg trutt og jevnt og er nå rett ved å bikke 20:00-merket. Tankene tar meg forbi Spikertjernshytta og så ned mot Nittedal.

Klopp over myren ved Myrgruvefossen.

På vei ned letter været en del, de mørke drivene skyene glir bort i horisonten og når jeg kommer ned til Nittedal så er det et ganske så fint lys på himmelen. Jeg når bussen fint ved Rotnes. Skoene er gjennombløte, de har vært det i mange timer. Godt da at det i sekken ligger ett par tørre sokker og venter. Jeg er ikke hjemme igjen før litt over elleve.

Ruvende skyer over Romeriksåsene.

Men hva tenker man egentlig på under en så lang tur? Det utfordrer jeg dere til selv å finne ut, ta på skoene, legg ut på langtur i marka og la tankene vandre. Kan hende det gir noen svar.

Nittedal og enden på den lange turen. De mørke skyene har blitt forvist og etterlatt seg et fint lys på himmelen.

Nordmarka High-Five

Siden det ikke ble noen Marka24 på meg i år bestemte jeg meg for å gjennomføre en annen utfordring, nemlig den som går under navnet Nordmarka High-Five. Det innebærer å ta alle fem 700-meters toppene i Nordmarka samlet. De fem toppene er Svarttjernshøgda (717moh), Helgehaugen (705moh), Oppkuven (704moh), Lamannshaugen (701moh) og Ringkollen (701moh). Tre av toppene ligger fint samlet nord i Marka (Svarttjernshøgda, Helgehaugen og Lamannshaugen), Ringkollen ligger et stykke unna dem i vest og Oppkuven lengre unna i sør. Det er en forutsetning at man tar toppene på en dag.

Natt ved Mylla dam.

Noe planlegging måtte til, hvordan angripe utfordringen? Spørsmål som hvor det ville være mest gunstig å starte fra, hvor ønsker jeg å gå til, når bør jeg gå og hvordan legge opp ruten var tanker som kvernet mellom ørene når jeg studerte kartet. Skansebakken (kortest vei til Oppkuven) og Grua (kortest vei til Helgehaugen) var de to beste alternativene jeg kunne se, selv om det og går an å starte fra Jevnaker som disse har gjort. Jeg landet på å ta toget til Grua og så gå derfra og ned til Sørkedalen.

I vestenden av Mylla før oppstigningen mot Helgehaugen og soloppgangen.

Langt å gå, veldig langt egentlig. Så for ikke å komme til Sørkedalen midt på natten og ikke kunne ta noe kollektiv transport hjem igjen, bestemte jeg meg for å starte om natten i stedet. På toget opp sitter jeg sammen med folk på vei hjem fra byen. Klokken er 01:04 om natten når jeg setter ut fra Grua stasjon, det er småkjølig og stille ute. Jeg tar veien opp, men så fort jeg er oppe ved Mylla dam tar jeg inn på blåstien mot Åssjøen. Det blir aldri helt mørkt, gjennom trærne blir randen i horisonten stadig mer ildrød. På motsatt side av himmelhvelvingen skinner fullmånen mot meg gjennom trærne. Ved Åssjøen sover tre stykker under åpen himmel utenfor hytta.

Topp nr 1: Helgehaugen (705moh).

Soloppgang fra Helgehaugen.

Klokken 04:05 står jeg på toppen av topp nummer en, Helgehaugen, akkurat ved soloppgang. Det er ikke mye utsikt fra toppen, trær hyller inn toppunktet som for å skjule det for omverdenen, men litt nedenfor får jeg satt meg ned og sett deler av soloppgangen. Å gå om natten er ganske så atmosfærisk, først er det stille, så noe før soloppgangen begynner skogen å våkne til liv. Men nå skyller de første solstrålene innover marka.

Topp nr 2: Lamannshaugen (701moh).

Utsikt fra Lamannshaugen. Fortsatt noe snø på Norefjell i horisonten.

Lamannshaugen ligger rett ved siden av Helgehaugen, her har jeg vært på kjentmannsjakt før. Som ved Helgehaugen er det ingen merket sti opp til det høyeste punktet på toppen, og som forrige gang roter jeg litt med å finne veien opp. Når jeg er på toppen av topp nummer to har klokken blitt 05:12. Å sitte om morgenen å nyte utsikten mot fjellene i horisonten er en god fornemmelse, det er fortsatt snø på Norefjell og Gaustatoppen.

Topp nr 3: Svarttjernshøgda (717moh).

Utsikt fra Svarttjernshøgda.

Svarttjernshøgda er med sine 717moh Nordmarkas høyeste topp. Turen opp fra Ølja byr ikke på stor utsikt, men landskapet rundt toppen er hyggelig. Klokken er 06:57 når jeg klyver opp i tårnet på topp nummer tre. Der venter en utsikt i alle retninger over markas trekroner. I tårnet fyrer jeg opp brennern og koker opp vann til en kopp te, det er passe tid for frokost og en lengre pause. Ned fra Svarttjernshøgda følger jeg en hvitmerket natursti ned igjen til Tverrsjøstallen. Jeg har nå tatt de tre toppene som ligger samlet i nord, nå ligger en lengre etappe foran meg fram til Ringkollen.

Frokost om morgenen i tårnet på Svarttjernshøgda.

Fra Tverrsjøen burde jeg strengt tatt gått over Pershusfjellet (en av de fineste, om ikke den fineste, traséene i marka), men det medfører en god del omvei. Mange vil nok velge å gå Sinderdalen og så gå opp Bjørneputtdalen til Mosjøen før de fortsetter mot Øyangen, men jeg tror det vil være raskere å gå mot Svenådalen og så ta blåstien som går nedenfor Seksputthøgda over til Mosjøen. Den stien er det ikke mange som bruker, for den virker lettere gjengrodd og merkingen er det lenge siden har fått påfyll.

To stoler speider utover Mosjøen mens de venter på besøkende.

Jeg satte meg som mål å gå mest mulig på sti og ikke på grusvei, og årsaken til det er det jeg opplever nå. Å gå på skogsbilveiene, selv om det er fin utsikt mot Øyangen, er ikke like givende. Det er tidvis litt kjedelig. I hytteområdet rundt vannet møter jeg på de første folkene siden Åssjøens tre uteliggere. Før det har det stort sett vært våre ullkledte venner jeg har møtt på.

Topp nr 4: Ringkollen (701moh).

Klokken nærmer seg midt på dagen, den er rundt 11:43 når jeg kommer opp til topp nummer fire. Ringkollen innehar nok det peneste toppunktet av de fem toppene, flott utsikt fra et åpent svaberg i høyden. Så her må jeg opp med brennern igjen, hvile beina og innta noe mer føde. Det går helt fint det, med utsikten som tidsfordriv. Bare en topp igjen, men for å komme dit må jeg gjennom dagens lengste etappe.

Utsikt fra Ringkollen.

Min opprinnelige tankegang var å ta stien mot Storflåtan og så gå skogsbilveiene opp mot Kuvelia og ta stien opp til Oppkuven som kommer opp fra Svarten litt bortenfor. Men skogsbilveiene frister ikke, så jeg legger istedet ruten om Damtjern og over Stubbdalsflaka. Et valg jeg var godt fornøyd med. Her møter jeg forøvrig på den største bøygen på turen, jeg begynner å gå tom for vann og det er varmt. Til nå har det vært en god del vannkilder, men det er så mye sau ute at jeg er usikker på å drikke vannet fra dem. Det løser seg når jeg kommer til Heggeliseter, som er en post i årets Marka24, her får jeg fylle på vann. Jeg snakker litt med de to hyggelige jentene som sitter postvakt, det var ingen som hadde vært innom der ennå.

Ved Stubdalseter.

Klokken 17:45 står jeg på toppen nummer fem, Oppkuven. Fra toppen av tårnet kan jeg nå se tilbake over vår skogkledte mark og peke ut hvor jeg har gått og hvilke topper jeg har passert. Nesten 17 timer etter at jeg startet fra Grua har jeg vært oppe på alle fem 700-meters toppene. Det må feires med et nytt oppkok og mer mat, og så en cola for å hente ut energi til siste etappe ned mot Skansebakken. Jeg hadde lenge lekt med tanken på å gå til Sognsvann, men har nå slått den tanken fra meg. Jeg hadde ellers kanskje regnet med å møte noen Marka24-deltagere, men har til nå ikke møtt noen.

Topp nr 5: Oppkuven (704moh).

Sjarmøretappen ned går greit, men jeg merker godt at jeg har gått langt og lenge. Jeg ankommer Skansebakken klokken 21:19, 20 timer et at jeg la ut i mørket fra Grua stasjon. Det er fortsatt sol borte ved kaféen og det er snaue 40 minutter til bussen går, så jeg humper bort dit. På veien møter jeg på de første og eneste Marka24-deltagerne på min tur (jeg har hatt en flott tur, men jeg må medgi at jeg er litt misunnelig på de som er med). Ved kaféen kan jeg endelig skifte til tørre og ikke svette klær. Beina er slitne og ser ut som svisker.

Utsikt fra toppen av tårnet på Oppkuven.

Fornøyd kan jeg sette meg på bussen hjemover. Været var helt fantastisk og jeg fikk gått på mange stier jeg ikke hadde gått på før, det er alltid spennende. På t-banen ned sitter jeg sammen med folk på vei til byen...

Framme i Sørkedalen.

Kart over ruten.

Kjentmannsmerket: Seterkollen 361

Det er kanskje ikke den mest besøkte toppen i marka jeg har tenkt å besøke idag, selv om antall besøkende nok har gått opp etter at det ble lagt en kjentmannspost på toppen. Det var nok mer folk her før i tiden og, og spesielt om vinteren. Da Medicinernes Skiklub (1890) holdt hemmelige renn på kollen.

Seterkollen 361.

Skulle gjerne ha gått lengre, men sent på en hverdag og noen plikter etterpå gjør at en må korte ned på opplevelsen. Første del av opplevelsen tar jo og litt tid, som går gjennom mer urbane strøk via buss, t-bane og så buss igjen opp til Sørkedalen Skole. Så venter blåstien oppover i retning Finnerud.

Man kan såvidt skimte Oslofjorden gjennom trærne på den sydlige delen av Seterkollen.

Jeg har for vane å ikke lete etter noen stier opp til disse mindre kollene, så jeg tar snareste vei opp rett gjennom ur, kratt og døde grener. Jeg kommer opp til sollyset på toppen. Utsikten på det høyeste punktet på kollen er ikke så veldig stor, så er ikke det høyeste punktet så veldig høyt heller. I sør kan man skimte Oslofjorden.

Medicinernes Skiklub sin gamle hoppbakke på Seterkollen, nå minne med 'Memento mori!.

Kort lengde på turen, men like fullt er det deilig bare å sitte på vestsiden av kollen og nyte solen med en varm kopp te. Det er litt bedre utsikt mot skogen til Krok fra denne siden. Men klokka tikker på samme måte som solen senker seg under himmelhvelvingen. En må fare nedover.

Måne over Sørkedalen kirke.

Stien som går nordover fra kollen bringer meg forbi restene av medisinernes hoppbakke, bakkerekorden er på 24 meter. På hoppkanten henger det et laken markert med 'Memento mori' (husk at du skal dø) på . Den nesten fulle månen henger over Sørkedalen kirke, mens solen lyser med sine siste stråler.

Troll I Eske: The Trip To Italy

Opp av esken dukker en film som ikke sto blant de kommende filmene på sidene til Oslo Kino, så en noe overraskende film denne gangen. Ble ikke noe klok av innledningen til filmen heller, men at dette var tredje gangen Michael Winterbottom (ikke nevnt med navn), Steve Coogan (ikke nevnt med navn) og Rob Brydon (heller ikke nevnt med navn) lagde film sammen og at dette var den beste. Etterpå var jeg ikke enig.

The trip to Italy.

En oppfølger til en film hvor de to skuespillerne spiller eller eventuelt er seg selv på en reise hvor de blant annet imiterer Michael Caine mens de spiser mat, The Trip. Oppfølgeren er en film hvor de to skuespillerne spiller eller eventuelt er seg selv på en reise, nå i Italia, hvor de blant annet imiterer Michael Caine mens de spiser mat, The Trip To Italy. Skuespillerne er Steve Coogan og Rob Brydon, Michael Winterbottom er da regissøren.

Og det hele er ganske fornøyelig, som maten de spiser virker det som (man kan bli sulten av filmen). Det er mye vekt som legges på de to skuespillerenes skuldre, men de bærer den med stil. Lett gjenkjennelig britisk tørr og underfundig humor serveres. Noen poenger forsvant, troll i eske og ikke gjennom oversettelseskverna ennå, så en del av samtalene fikk jeg ikke med meg. Det serveres også solide doser Italia underveis, vi er innom Liguria, Toscana, Roma, Amalfi-kysten og Sicilia. Så elsker du Italia, vil du nok også elske denne filmen.

Cineaster kan forøvrig gjette på hvilke filmer og skuespillere som blir imitert i løpet av de 108 minuttene filmen varer (så nei, de imiterer ikke bare Michael Caine). A Cock And Bull Story står nok likevel høyere i kurs hos meg, men denne kan trygt sees.

oppkuvNatt

Noen ganger så dukker det bare opp en idé ut av intet, god som dårlig. Og noen ganger bare må man gjennomføre den idéen som dukker opp. Dette var en sånn idé. Jeg fikk det for meg å overnatte i tårnet på Oppkuven. Et lite eventyr i toppen av et tårn, med utsikt over marka.

Utsikt mot Sandungen vanneene og Kjerkeberget (og videre) fra Oppkuven.

Idéen hadde ligget og mørnet seg en del i bakhodet en stund, tiden og været måtte passe. Snøen måtte forsvinne (den er ikke forsvunnet ennå). Men så, denne helgen i overgangen mellom mai og juni passet tidens og værets tannhjul sammen. Og ut fra Skansebakken en gikk.

Solnedgang fra tårnet på Oppkuven.

En rød rand i horisonten etter at solen har gått ned bak fjellene i vest.

Det skulle vise seg at jeg ikke var alene om tanken om å overnatte i tårnet på toppen, når solen gikk ned i horisonten var det fire som nøt det flotte været fra tårnet. De tre andre tårnboerne hadde opprinnelig ikke planlagt å overnatte her, men tårnet lå så lagelig til når de passerte over toppen på jakt etter leirplass. Jeg lot soveposen ligge igjen hjemme, istedet tok jeg med meg jerven fjellduken min.

Kveldsutsikt fra Oppkuven.

Morgenstund har gull i munn (ihvertfall mye luft).

Solen går ned med røde fargefanfarer bak fjellene i vest, men den virker ikke interessert i å forsvinne helt. Det blir aldri helt mørkt, og det er en liten rød rand rundt horisonten til langt på natt. Kvelden er nydelig og natten det samme.

Luftig leirplass i toppen av tårnet på Oppkuven.

Kjølig om natten, og i løpet av natten leker vinden aktivt i luften. Jeg våkner til synet av soloppgangen, den røde randen ekspanderer oppover i horisonten, men sovner igjen før jeg får tvinget meg opp. Når jeg våkner igjen er himmelen blå og solen har steget opp fra sin dvale. Ikke en mygg har funnet veien opp.

Norefjell, fortsatt snø.

Tårnet som ble min leir om natten.

En oppkuvNatt, en natt i toppen av et tårn. Et friskt pust i ansiktet om natten. En rød rand av horisont. Et grønt hav på alle kanter, med små blå skjær innimellom. Fuglesang. Lysene fra storbyen i det fjerne. Hvor skjønt...