Forberedelse til ny langtur: Baekdudaegan

Høsten står for døren, bladene på trærne begynner å skifter farge, tegn på at en ny langtur er i ferd med å se dagens lys. Denne gangen falt valget på en rute som byr på flere utfordringer utover de man vanligvis kan forvente seg å møte på på en langdistanse-rute. Ett søk på internett etter mulige ruter å prøve seg på ga et søkeresultat hvor spesielt en rute gjorde seg så bemerket at den satte seg fast i hjernebarken. Etter å ha gjennomført GR10 og krysset Pyreneene på langs følte jeg meg klar for påta meg en litt større utfordring. Navnet på ruten var Baekdudaegan og befinner seg i Sør-Korea.

Så, vel hjemme fra Pyreneene, fant jeg ut at det var to fra New Zealand som hadde gjennomført ruten og publisert en guidebok for turen, Roger Shepherd og Andrew Douch. Jeg bestilte likesågodt boken og med det var igrunn loddet kastet. Jeg kjenner meg godt nok til å vite at det nå omtrent ikke var noen vei utenom, jeg måtte gjøre et forsøk på denne mytiske og eksotiske langdistanse-ruten i øst.

Mungyeong Saejae (bilde: Roger Shepherd).

Baekdudaegan (den store hvite ryggen) er en 1700km lang fjellrygg som strekker seg over hele lengden på den koreanske halvøyen. Den ubrutte fjellryggen danner Koreas vannskille og krysser aldri vann. Ryggen starter fra Koreas mest hellige fjell, Baekdusan (2850m / 2744m i Nord-Korea), som ligger ved grensen mellom Kina og Nord-Korea og ender i Cheonwangbong (1915m) i Jirisan-fjellene i Sør-Korea. Fjellryggen er et sterkt symbol for identiteten og nasjonalfølselsen til folket i hele Korea, og er ofte omtalt som den spirituelle ryggraden til Korea. I Sør-Korea kan man følge en rute som starter på nevnte Cheonwangbong og ender i Jinburyeong. Ruten bærer samme navn som fjellryggen den går på, Baekdudaegan, og er rundt 735km lang.

Sohwangbyeongsan (bilde: Roger Shepherd).

Så første steg for å forberede seg på turen var enkel, en gjennomlesing av guideboken for å danne seg et bilde av hvordan ruten er og hva man kan forvente seg av utfordringer. Jeg forsto fort at det ikke ville være snakk om en lett tur, her går det mye opp og ned. Det er likevel en annen utfordring som møter meg som jeg er mer bekymret for i utgangspunktet, og det er språket. Jeg kan ikke koreansk og man kan ikke vente seg at de fleste man møter underveis eller på stedene man passerer kan engelsk. Koreanerne er heldigvis så klare over problemet rundt kommunikasjon at de har opprettet to gratis telefon-tjenester rettet mot dette, en ren oversettelses-tjeneste (Before Babel Brigade) og en informasjons-tjeneste (Tourist Information Hotline).

Seoraksan nasjonal park (bilde: Roger Shepherd).

Det gikk flere gjennomlesninger av boken før jeg følte at jeg var klar. Mye av tiden ved å lese brukte jeg for å ha det klart for meg på forhånd hvor jeg kunne få tak i mat, hvor jeg kunne få tak i vann og hvor jeg kunne overnatte. Jeg liker også å sette opp en slags plan for gjennomføringen av ruten, men denne planen vet jeg at som regel endres underveis. Etter frem og tilbake forelå det en ambisiøs plan om å kunne gjennomføre ruten på 40 dager, boken splitter ruten opp i 48 etapper. Høsten skal være en god tid å gå ruten på og. I juli og august er det store mengder nedbør der og temperaturen høy, men i september skal nedbøren avta og temperaturen senke seg til behagelige grader. Det gjør dermed tilgangen til vannkilder noe vanskeligere, da flere av disse kan tørke ut om høsten.

Soloppgang fra Daecheonbong (bilde: Roger Shepherd).

Sekken ble pakket med utgangspunkt i samme pakkeliste som for Pyreneene-turen, men med noen få endringer. I tillegg så brakk teltet mitt igjen under en siste test for å sjekke om det fortsatt kunne brukes, men med god hjelp fra XXL og rask service fra Helsport fikk jeg tilsendt en ny og bedre teltstang (det var tydeligvis en kjent feil med fabrikasjonen av teltstangen som var brukt i teltet mitt og har blitt byttet ut) og ny ytterduk (som revnet da teltstangen røk).

Kart over Baekdudaegan, ruten følger fjellryggen, men bare innenfor Sør-Koreas grenser.

Eventyret venter, den 30. august reiser jeg til Seoul via Helsinki. I Seoul vil jeg overnatte i to netter for å ordne ting til turen, som kart over ruten feks. Den 3. september regner jeg med å starte å gå fra Jungsanri, som er en av de tre stedene man kan gå fra for å komme opp til der hvor ruten starter, Cheonwangbong. Jeg er spent, dette blir noe helt annet enn det jeg har gjort før. Og kanskje vet jeg ikke helt hva som egentlig venter meg.

Noen linker om Baekdudaegan og folk som har gått ruten:

http://baekdudaegan.blogspot.no/
(Roger Shepherd og Andrew Douch sin blog fra deres ekspedisjon).
http://www.hikekorea.com/
(Roger Shepherd jobber som guide i Sør-Korea gjennom sitt firma Hike Korea).
http://www.onekoreaphotography.com/
(Roger Shepherd sin side med fotografier fra Korea, både Sør- og Nord-Korea).
http://www.baekdu-daegan.com/
(David A. Mason sin side om Baekdudaegan).
http://www.san-shin.org/
(David A. Mason sin side om helligdommer i fjellene i Korea).
http://breathingthedaegan.blogspot.no/.
http://chrismederphoto.com/portfolio-item/baekdudaegan/.
http://chrisandlizwandering.blogspot.no/.

Disclaimer: Alle bildene er tatt av Roger Shepherd og vist for å illustrere noe av det man vil få kunne se fra Baekdudaegan.

Jungsanri ->

Fjellhopping i Stølsheimen (Dag 5): Tvinnestølen - Voss

Etter frokost i den lille stølen pakker jeg sekken for siste gang på denne turen, nå legges kursen sydover mot Voss og tilbake til sivilisasjonen. Det er en heftig værmelding for dagen, kraftig vind og regn skal beleire fjellheimen visstnok. Men det er tidspunktet for når toget går tilbake mot Oslo som jeg må bry meg om, jeg har likevel god tid.

Utsikt mot Nedsta Piksvatnet.

Utsikt tilbake mot Stølsheimen fra ryggen ovenfor Horgadalen, Kvitanosi lett synlig.

Ved avmarsj er det klar blå himmel og lite som minner om isødet for to år siden. Jeg ønsker å ta turen opp til Lønahorgi på veien ned, men å gå opp fra Vådalseggi, der stien fra Tvinnestølen og Volahytta kommer inn på stien opp mot toppen, og ned igjen gidder jeg ikke. Så istedet går jeg opp ryggen som starter sør for Horgadalen og begir meg mot toppen derfra. Nedenfor ligger Vidvangane nå oppstukket av blå hull i fjellet. Kvitanosi følger meg med kvitøyet.

Vidvangaene.

På vei opp mot Lønahorgi.

Utsikten oppe på ryggen er nok bedre enn nede ved Vidvangane. Kommer opp til Lønahorgi, på 1410moh, og hopper litt rundt i blåsten. Vinden og tårnet lager ekstra stor lyd idag. I utsikten kan en se at det fine været ikke vil vedvare. Himmelen slører sakte over. Varden gir ly for vinden. På vei ned møter jeg på de første andre vandrerne for dagen, det blir flere av dem etterhvert.

Utsikt i retning Voss fra Lønahorgi.

En liten bu nedenfor toppen har sett sine bedre dager, så også med Kvilehytta, den har fått lite med hvile i det siste. Spiser lunsj ved stølen ved Vådalseggi, mens vinden truer med å stikke avgårde med maten min. Herfra og ned går det i kjent terreng.

På toppen av Lønahorgi, tårnet med Kvitanosi i bakgrunnen.

Lavere går det, fjellet forsvinner sakte bak meg. Jeg tar flere blikk bakover. Flere folk i stiene. Ved Valbergstjørni tar jeg et siste blikk bak mot Lønahorgi. Så er jeg ved Hangurbana, og veis ende. Fem dager i Stølsheimen er over, jeg skulle gjerne ha gått mer. Må vente i 20 minutter, så stiger jeg inn i banen, som dingler fra side til side i vindkastene nedover.

Tilbakeblikk mot Stølsheimen og Kvitanosi.

I Voss får jeg meg en dusj på Fleischer's, slik at det blir levelig for andre togpassasjerer når jeg stiger om bord. God tid til toget går. Tar en kort kikk på stedet før jeg setter meg ned på et sted for å spise litt mat (Tre Brør). Lørdag og god stemning, men det tømmes fort for folk ute når det annonserte regnværet gjør sin ankomst. Fyller likesågreit på med en pannekake med sukker og sitron på fra en av bodene på markedet som er i byen.

På vei ned fra Lønahorgi, en liten bu ligger med fin utsikt over dalen nedenfor.

Mot Voss.

Turen over fjellet blir regnfull. Ved Rallerud er det så grått at en knapt kan skille kontrastene fra hverandre. Tyrifjordens bredder er krusende bølger, skummende hvite. Og det er mørkt, lenge siden jeg har sett noe så mørkt. Hodet mitt ser ut til å bli preget av været og, de siste timene på toget sitter jeg med en vond hodepine. Stiger av i Asker, hvor jeg blir plukket opp. Også her er det dunkelt. Kommer tilbake med et vondt hode og er ikke helt i form, men det plager meg ikke så mye. Jeg har hatt en fin fjelltur og det er det jeg vil minnes.

Valbergstjørni med Lønahorgi i bakgrunnen.

Fjellhopping i Stølsheimen (Dag 4): Vola - Tvinnestølen

Å fiske var min far og min sin opprinnelige plan for denne dagen, og så bare gå en kort tur fra Volahytta til Tvinnestølen. Nå som jeg går alene måtte jeg ta denne planen opp til revurdering. Ene og alene fordi jeg ikke tror jeg er så lysten på å fiske alene en hel dag. Jeg tror og kanskje at noe av grunnen til dette er at når jeg er ute og vandrer, så er vandringens tiltrekningskraft så stor. Jeg trekkes mot å gå videre, å bevege meg framover. Muligens bare fortsette til Voss likesågreit, men en tanke var å gå opp til Skreieggi i tillegg til å fiske litt.

Opp mot Snjodalen og Bjørndalskjeften fra Voladammen.

Kvelden før, når jeg leste i hytteboken på Volahytta, gjorde at jeg kom på andre tanker. Der kunne jeg lese om noen som hadde prøvd å finne et flyvrak på Kvitanosi, senere kunne jeg lese om noen som hadde gått opp til restene av flyet og lagt med en god beskrivelse av hvordan og med kart-koordinatene. Flyvraket skulle med andre ord være enklere å finne enn det virket som når jeg leste om det først. Og jeg som bare var rundt 600 meter unna når jeg var på toppen av Kvitanosi igår, uten å vite om det.

Men ute er det grått og et veldig lavt skydekke, høyere oppe vil det nok være tåke. Jeg bestemmer meg likevel for å gjøre et forsøk. Lar sekken bli igjen på hytta, pakker bare noe enkelt i min lille komprimerbare lettvektssekk. Følger så stien mot Voladammen hvor jeg må bøye meg ned for ikke å komme nær skyene.

Utsikt over Voladammen og Store Volavatnet fra Snjodalen.

Det skulle vise seg at å finne stien opp til flyvraket, og til Kvitanosi derfra, var mye enklere enn både beskrevet og ventet. Ett stort skilt nedenfor parkeringsplassen ved Voladammen markerer starten på en merket (blå) sti helt opp til vraket. Selv om det noen ganger var vanskelig å finne akkurat der stien gikk, bød ruten ikke på noen problemer. Stien tar seg opp Snjodalen og så opp mot Bjørndalskjeften, denne delen av stien er enkel å følge. Det er bare en vei man kan gå. Etter Bjørndalskjeften derimot må man følge litt med, herfra går det flere stier, trikset er å holde seg nærmere fjellryggen nordøst for deg hvor stien går over Breihjellen etter å ha krysset elven som renner ned fra Kvitanostjørnan. Etterhvert vil man få mer og mer utsikt mot vest og til slutt vil stien ta en opp fjellsiden, klyvingen opp er forholdsvis enkel. Når man er ferdig med å klatre befinner man seg rett ved flyvraket.

Rype i Bjørndalskjeften.

På vei opp Volakroken og Snjodalen ser det ut til min glede at været ser ut til å lette. Blå luker i skyene åpnes jevnlig. Dette tetner likevel fort til igjen. Opp mot Bjørndalskjeften siger skyene oppover igjen og bretter sine kjølige fingre rundt fjellsidene. En rype viser veien i Bjørndalskjeften, piler avgårde som en guide for lede meg mot mitt mål og vekk fra ungen sin. Små øyne som titter opp på en. Stølsheimen har blitt til tåkeheimen oppover Breihjellen, varde etter varde. Klyver opp fjellsiden og videre opp i tåken.

Drivende skyer i Bjørndalskjeften.

Og kommer opp rett ved siden av flyvraket. Tøft. Hadde ventet å gå litt mer i tåkeheimen på toppen av fjellet og lete etter restene. Som her ligger strødd utover og minner om hendelsen som skjedde om kvelden den 27. desember i 1942 under krigen. Flyet, et tysk bombefly av typen Focke-Wulf 200C-4 Condor, hadde trolig vært ute på oppklaringstokt da det kom ut for uvær, gikk tom for bensin og styrtet omtrent 600 meter nordvest for toppen på Kvitanosi. To av de seks ombord overlevde styrten (men en av dem døde senere av skadene). Den ene hadde klart å karre seg ned til Eksestølen i Torvedalen etter å ha falt ned en fjellskrent, hvor han ble funnet noen dager senere ganske så forkommen. En redningsekspedisjon ble sendt ut og de fant den andre overlevende i fjellet øverst i Torvedalen.

Flyvraket på Kvitanosi.

Ved vraket møter jeg på to damer som jeg blir sittende og ta en hyggelig prat med, i tillegg så stapper de i meg mat (selv om jeg har med meg noe å spise i sekken). En blings, lefse og sjokolade blir sendt min vei. Tåken siver lett rundt flyvraket som spøkelser fra fordums tid. Så er det antydning til at skyene vil videre, omverdenen vil ha sitt glimt av flyvraket den og. Jeg sier farvel til de to hyggelige damene som tar fatt på returen, mens jeg likesågodt tar turen oppom toppen engang til. Hvor en liten gruppe med andre vandrere beundrer utsikten, jeg bringer regn med meg.

Utsikt fra Kvitanosi, skyer skjuler det meste av landskapet.

Jeg vurderte å gå tilbake via Høgevarde og samme vei som jeg gikk i går, men siden det nå har lettet litt velger jeg å gå samme vei tilbake som jeg kom opp. Muligheten for å se det jeg ikke fikk se på vei opp lokker. Ved nedstigningen fra flyvraket er det like grått blitt. Jeg skal likevel ikke gå lenge før det åpner seg opp og når det først åpner seg, så har skyene hast med å forlate åstedet. Utsikt og blå himmel, fantastisk.

Utsikt over Store Volavatnet fra demningen, lite som minner om tåkeheimen fra tidligere på dagen.

Og varmen tok turen og. Tilbake på hytta er det nå liv, en gruppe med unge jenter på tur og to eldre damer har ankommet fra Torvedalen. Jentene koser seg med et bad i vannet. Jeg lager meg noe lunsj før sekken pakkes etter at jeg har proviantert og jeg begir meg videre mot Tvinnestølen. Usikker på hvor mange det kommer til å bli der. Det er ikke lange veien bort dit, en times tid i godværet omtrent. Jeg tar igjen en far med sin mor og to yngre barn som er på vei til stølen. Det blir spennende å se hvor mange som kommer.

Skyene speiler seg i Nedsta Piksvatnet.

Ned til Tvinnestølen går det nå lekende lett, i motsetning til sist hvor det måtte litt akrobatikk i snøen til for å komme ned. Det er ingen på hytta, bortsett fra en som tenker på å sove i telt utenfor. Barnefamilien ankommer senere mens jeg nyter en kopp te i varmen fra solen. Senere tar jeg meg ett bad i Øvsta Piksvatnet, friskt, men oppfriskende. Prøver også fiskelykken litt senere, men får ikke noe på kroken.

Tvinnestølen, stien ned nå fri for snø.

Ut mot kvelden dukker det opp tre til, to kamerater og sønnen til den ene. Av hyttas 6 sengeplasser er nå 8 opptatt. Tvinnestølen er nok den hyggeligste hytta på turen min, selv om toppen vest for stølen sørger for at solen forsvinner tidligere enn på de andre. Det blir en hyggelig kveld på hytta og i et glimt får vi en flott måne lysende over Øvsta Piksvatnet.

KVeld ved Tvinnestølen.

Fjellhopping i Stølsheimen (Dag 3): Torvedalen - Vola

Det er lite utsikter til fisking underveis på turen idag, først mot slutten av turen vil landskapet by på å friste opp fiskestanga fra sekken. Stille om morgenen. Værmeldingen for dagen var lite lovende, regn sto på plakaten. Lite man kan gjøre det med det, men det er oppholdsvær og ikke så verst når jeg forlater rolige Torvedalen.

Kvitanosstølen, første del av dagens tur gikk gjennom et grønt stølslandskap.

Fra Torvedalen går stien over et grønt stølslandskap, noe som understrekes ved at man kommer til den lille stølen Kvitanosstølen etter en liten stund på beina igjen. I horisonten troner fjellet stølen har fått navnet sitt fra, Kvitanosi. Jeg holder et rolig tempo, har ingen planer om å stresse med å komme fortest mulig fram i dag. Første reelle stigning for dagen er opp fra Kvitanosdalen opp mot Høgevarde forbi Sødalseggi.

Utsikt fra Sødalseggi.

Jeg tar en liten tur oppom Sødalseggi (1116moh), hvor Stølsheimens buktende fjell gjør seg tydelige. Nå stirrer Kvitanosi meg i kvitøyet. Jeg får fortsatt gå i fred for regnet, men i horisonten bærer utsikten preg av noe annet. Ved Høgevarde (1297moh) setter jeg meg ned for å ta lunsj. Jeg blir ikke sittende alt for lenge.

Kvitanosi sett fra Høgevarde.

Utsikt fra Kvitanosi.

For herfra preger Kvitanosi horisonten, nå har jeg gått og sett på fjellet en god stund. Og nå sitter jeg og ser på det. Jeg må opp. Lar sekken ligge igjen og begir meg på eventyrferd opp mot den kvite toppen. Oppstigningen til Kvitanosi fra øst er preget av fjellets opprevne steinblokker og raviner, en går oppover på kryss og tvers av disse ravinene. Fjellet ser brattere ut mot toppen enn det det er.

På toppen av Kvitanosi (1433moh). Store Volavatnet synlig i bakgrunnen, Lønahorgi lengre bak i horisonten.

1433 meter over havet bringer en fin utsikt med seg, mot sør er Lønahorgi med sitt tårn synlig. Regnets avtrykk er synlig i horisontene på alle kanter, det er som å stå midt i det rolige øyet i midten av en storm. Noen eiendommelige farger avtegner seg mot bakgrunnen. Store Volavatnet og Nedsta Piksvatnet er godt synlige. Det blåser friskt her oppe, må ta en pause i ly bak varden på toppen. En tøff topp å gå opp til. Fra toppen kan jeg se Torvedalshytta og.

Tilbakeblikk opp mot Kvitanosi på vei ned fra toppen.

Plukker opp sekken igjen før jeg finner tilbake til t'enes verden igjen. På vei ned Borgadalen ankommer regnet til sist. Ett grått slør legger seg over Stølsheimen. Det skal være en villreinsdyr-flokk i dette området, men jeg har ikke sett noe til den. Det er ikke lange strekningen lang Borgavotni en må gå i regnet før en kan se ned på Volahytta. Selv om jeg liker å være ute og gå, så tenker jeg nå at det skal bli godt å komme fram. Så liker jeg og godt å komme fram i rufsevær.

Utsikt fra stien mellom Høgevarde og Borgadalen.

Mørkt over Vola.

Det ryker ihvertfall i fra pipa når jeg kommer, så det er en god og oppvarmet hytte jeg møter på, selv om det igrunn ikke trengs. Få folk her og, i hovedhytta er det et ungt tysk par på tur gjennom stølene, mens en barnefamilie har slått seg til i sikringsbua. Koselig nok hytte, men kjøkkenkroken kan bli litt trang hvis det er mange folk på besøk.

Volahytta.

Slapper av inne i rundt to timer, så tar jeg på meg klærne igjen og begir meg ut. Vil prøve fiskelykken i Store Volavatnet. Regn av og på. Ute i omtrent to timer. Når jeg vender tilbake til den oppvarmede hytta har jeg bare fått to napp og det er det. Så, ikke noe fisk til middag idag, istedet blir det å leke kulinarisk helt fra proviantlageret på hytta. Disker opp med spaghetti, snurring og ananas. Mørket senker seg til lyden av fallende vann utenfor.

Natt på Volahytta.

Fjellhopping i Stølsheimen (Dag 2): Selhamar - Torvedalen

Vi våkner opp til en ny dag, overskyet og ett par ødelagte sko. Faren min har bestemt seg for å snu, tar ikke sjansen på å strande midt ute i fjellet uten sko på beina, forståelig nok. Heldigvis får han sitte på med en barnefamilie som har plass og som skal kjøre forbi Voss. Så litt vemodig fortsetter jeg videre alene oppover bakkene mot Hundeggi fra Selhamar. Jeg kan se fattern gå sammen med barnefamiliene rundt Selhamarvatnet en stund, så forsvinner vi begge ut av hverandres synsfelt.

Om morgenen på vei fra Selhamar, Raudberg i bakgrunnen.

Det er surt og kaldt om morgenen. På vei opp mot Hundeggi tar jeg noen avstikkere til noen knauser som byr på utsikt ved siden av stien. Nedenfor blinker det grått ifra vannene, mens det velkjente Raudberget er litt mer nedtonet enn i sollys, men selv nå så skiller det seg ut. En anomalitet i den grå fjellverdenen. Oppe på Hundeggis steinete landskap kan jeg se Kvilesteinsvatnet nedenfor, og i enden Bjergane, ett eller annet sted der nede nærmer nok min far seg vannet.

Raudberg skiller seg godt ut fra resten av fjellene.

Over Hundeggi, utsikt mot Kvilesteinsvatnet.

Jeg møter på et ungt utenlandsk par som har teltet oppe på neste egg jeg må over, de var overveldet av utsikten på begge sider. En enslig hytte ligger isolert i Kvanndalsleitet. Idag var vår opprinnelige plan å gå til Langavatnet og så ta en pause der og fiske. På vei ned mot vannet, brytes skyene opp og solen setter farge på omgivelsene igjen. Det er myrlendt rundt vannet og det surkler godt når jeg går. Ved sommerbroen over utoset ved vannet finner jeg meg en fin plass for en rast.

Utsikt ned mot Langavatnet og over mot Asbjørgsdalseggi.

Broen nedenfor Langavatnet, fin plass for en rast.

Og der blir jeg i litt over to og en halv time. Solen skinner, det er varmt, fjell på begge sider. Spiser lunsj og så prøver jeg fiskelykken. Prøver først i det lille vannet sør for broen, men der er det grunt og nok ikke mange fisk. I Langavatnet drar jeg opp en fin ørrett på første kast etter å ha byttet spinner, men det blir med den ene fisken. Verre er det når jeg skal sløye fisken, da det går opp for meg at det er mangfoldige år siden jeg har gjort det, men jeg får til slutt gjort det på et vis.

Fin liten forrett fisket i Langavatnet.

Jeg trives godt med å vandre alene (ikke det at jeg ikke trives å gå sammen med andre), men når det gjelder å fiske så trives jeg igrunn best sammen med andre. Fisking er for meg, kanskje merkverdig nok, en litt mer sosial greie. Ofte sammen med fattern, og da pleier han som regel å sløye fisken, av rene vane tenker jeg. Ikke at jeg er den som får flest fisk uansett.

På vei opp mot Asbjørgsdalseggi, Grøndalsvatnet nedenfor.

Utsikt fra Asbjørgsdalseggi.

Fiskelykken over og jeg begir meg videre, fornøyd med min ene fangst. Flott vær og god tid, så jeg tar turen opp til Asbjørgsdalseggi (1158moh). Nedenfor skinner Grøndalsvatnet, hvor det pågår anleggsarbeid ved demningen. Dumpe lyder driver over vannet i min vei. På vei over Søtebakkeggi smeller det høyt, stillheten i fjellet brytes og en røyksky fyker bortetter vannet. Tydelig sprengningsarbeid ved dammen, det blir heldigvis med den ene sprengningen.

Ned mot Torvedalen og Torvedalstjørni.

Så kan jeg se ned mot Torvedalstjørni hvor Torvedalshytta ligger fredfullt og venter. Det er rolig her, fra før er det bare et eldre dansk ektepar som er her og flere blir vi ikke i løpet av kvelden. En kan nyte solnedgangen fra benken utenfor hytta med utsikt over det lille vannet. Ørretten blir til en fin liten forrett, hovedretten blir en noe kjedeligere cowboy-gryte. Om kvelden tennes stearinlysene og en kan sitte og nyte stillheten i fjellet.

Kveld utenfor Torvedalshytta.

Fjellhopping i Stølsheimen (Dag 1): Vikafjellsveien - Selhamar

For to år siden gjorde jeg et forsøk på å utforske Stølsheimen, da ble jeg stoppet av uventet mye snø midt i juli. Da var det en snøvidde som møtte meg. Nå gjør jeg et nytt forsøk, denne gang med min far, Jan, på slep. Siden min far ikke ønsker å bære så mye, så belager vi oss på å gå fra hytte til hytte, med andre ord, teltet blir liggende igjen hjemme. Tanken er å gå rolig, nyte naturen og fiske oss gjennom landskapet imellom alle stølene. Tiden vi har til rådighet gjør at vi legger opp en rute mellom Voss og Skjelingavatnet på Vikafjellet. Etter å ha søkt litt etter rutetider for buss over Vikafjellet finner vi ut at det er mer hensiktsmessig å ta bussen fra Voss og så gå ned igjen, enn å gå fra Voss. Vi ser at vi ikke vil rekke det siste toget som går fra Voss ved å gå motsatt vei, bussen tilbake går for sent på dagen.

Avmarsj fra Vikafjellsveien.

Jan ovenfor Svartavatnet, speidende utover veien videre.

Så ganske sent på dagen, urviserne har passert 17:00, lar bussjåføren oss få lov til å gå av ved Skjelingavatnet der en anleggsvei vil føre oss inn i Stølsheimens favntak. Anleggsveien går inn til Bjergane der det går en t-merket sti videre til Selhamar fra. Solen varmer imellom skyenes pauser på himmelen. På kartet ser vi at det er merket en sti som starter litt sør for Svartavatnet som vil ta oss til Bjergane, stien går tett innunder Skjelinganosa og vi tenker at det vil jo være en hyggeligere tur enn å gå på veien.

Nedenfor snøskavlen som blokkerte stien ovenfor.

Det viser seg fort at dette er en gammel t-merket sti, for det er fortsatt synlige t'er langs stien, om en noe falmet. Ved siden av stien går det en rad av master som fører strømkabler fra demningen ved Kvilesteinsvatnet, arbeid pågår med å bytte ut mastene. Det blir etterhvert klart at det nok ikke bare er på grunn av anleggsveien at denne stien ikke er brukt så mye lengre, der distansen mellom Skjelinganosi sine bratte sider og Svartavatnet sine bredder møter vi på en bratt vegg av en snøfonn. Ett blokkerende obstakkel på veien, men med litt klyving på fjellet nedenfor fonnen kommer vi oss videre.

Jan på vei ned stien mot Bjergane.

Jan, på vei ned mot Bjergane, utsikt og man kan se anleggsveien der den kommer ned.

Fra stiens høyeste punkt kan vi for første gang skikkelig besiktige landskapet som venter oss de nærmeste dagene, dette er fjell. Bratt ned mot Bjergane, og stien til tider litt vanskelig å finne, men partiet er nydelig. Vi går forbi små flommende fosser og grønne lunger med flott utsikt. Nede ved demningen ved Kvilesteinsvatnet kjøper vi oss fiskekort og fortsetter så videre, nå på 'offisielt' t-merket sti. Stien går langs flere brukne berghammere og knauser, og med mørkere skyer som dominerer over oss blir det et dramatisk landskap å bevege seg i.

Ovenfor Bjergane, utsikt mot Nipane og der stien går videre mot Selhamar.

Berghamre og knauser ved stien nedenfor Nipane, mørke skyer og dramatisk landskap.

Rødfargen i Raudberg er litt sluknet når fjellet kommer til syne, vi går gjennom tunet på en liten støl. Lengre nede i bekken nedenfor ligger restene av taket på et uthus, det man være værhardt her og. Så inntreffer krisen, ihvertfall for min far. Gående bak ham ser jeg at det er noe som er løst på den ene fjellskoen hans, og riktig nok, hælen er i ferd med å frigjøre seg fra resten av skoen. For øyeblikket er det ikke annet vi kan gjøre enn å fortsette videre mot Selhamar. Noen få dramatiske glimt og så forsvinner solen ned bak Grøndalseggjane.

Jan vandrende langs Langavatnet.

Langavatnet, snøskavler og is inntil berhamrene.

Vi ankommer Selhamar, sent, men godt. Klokken er nærmere 22:00 når vi er der. Vi får de to siste ledige sengeplassene, Selhamar er en populær hytte for barnefamilier og det er flere av dem her. Jan forhører seg med noen av de andre besøkende på hytta om de har noe lim, hyttevakten kommer med ett par fjellsko som noen har forlatt på hytta. De er dessverre noen numre for små, og lim var det dårlig med. Ikke lange tiden vi har til rådighet på hytta før det er på tide å krype til sengs, men vi får laget oss noe mat (bacalao) og tatt oss en velfortjent og hyggelig pust i bakken utenfor hytta. En hyggelig første dag hvor skoene ble støle og framtidsutsiktene usikre.

På Gryteberg, nedenfor ligger Selhamar.