Nordmarka Rundt - I driv gjennom Nordmarka

Mens skijentene går 3-mila blant svingende flagg og hyl i Falun, er det ingen flagg langs løypa for oss her som går 10-mila. Ensom går jeg her under en grå himmel, hylene er det vinden som lager. Nordmarka Rundt, uoffisielt Norges lengste skirenn, offisielt mitt første skirenn. Godt arrangøren av rennet, Thorkild Gundersen, annonserte at dette ikke var et race. Litt mer i min stil, rennet har en litt mer uformell tone over seg.

Startnummer 14 klar for Nordmarka Rundt om morgenen.
Eller klar og klar? Bare ti mil å gå...

Om morgenen ved Sognsvann er det 50 håpefulle som stiller til start, 49 menn og en kvinne, alle med litt forskjellige ambisjoner. Så er det avgårde, 100km til man er tilbake igjen. Feltet spres og de raskeste forsvinner fort.

På Sognsvann har det vært bløtt og vått i uka, nå er det frosset og bare hard is. Hadde ikke ventet gode forhold i starten, men det går trått hele veien til Kikutstua, hvor er festet? Usikker på hva jeg skulle smøre med hadde jeg spurt Oslo Sportslager om råd, de anbefalte grip tape. Jeg er litt skeptisk, men de skal jo ha peiling på dette. Smørebom (om man kan kalle tape for smøring, kanskje tapebom). Allerede ved Kikutstua føler jeg meg utslitt, og jeg har langt igjen. Likevel, føler mer med den ene løperen som hadde brukket staven i Bjørnsjøhelvetet, han fikk heldigvis ordnet nye på Kikutstua. Jeg smører om, legger festevoks oppå grip tapen, vr55n.

De 50 oppmøtte deltagerne stiller seg opp klar til start ved Sognsvann.

Ambisjonen min er hovedsaklig å gjennomføre, jeg legger ikke lista høyt. Ser meg fornøyd hvis jeg klarer å holde en mil pr. time. Men det er ett renn, så jeg ønsker igrunn heller ikke å komme sist (vet jeg ikke kommer først). Og så ønsker jeg å komme til mål før gutta i 'sekretariatet' pakker sammen og går, men det er kl 21:00 og burde gå greit. Fra Kikutstua er det langt igjen.

Ved Bjørnsjøhelvete, allerede sliten etter å ha gått fra Sognsvann på dårlig feste.

På løypen over til Sandungen er det litt mer tørr snø, så skiene begynner å feste seg bedre. Det går ikke fort, glien fulgte ikke med i utviklingen, men nå slipper jeg å gå i den oppjagede rytmen man får ved dårlig feste. Bakken fra Sandungen og opp er skarptfrest og tung. Lurer litt på hvor langt fremme teten befinner seg. Ved Katnosa blir det en kort pause på Sandvikshytta, står over vaffelen, men inntar noe sjokolade og en solo. Stemningen blant deltagerne jeg møter er god.

Ved Sandungen, litt bedre forhold nå.

Skyene ligger mørke over skogen. Gjelder å ikke få for mange mørke skyer i tankene sine, fokusere på neste delmål og ta det videre derfra. Det har kommet litt ut på dagen nå, så det er flere andre løpere ute og går nå. Rennet er et selvbergingsrenn, så det er ingen merket løype eller matstasjoner underveis (med ett unntak). Folk må finne fram selv, et lite element av skiorientering her og. Det hender at folk har gått feil. En kanadier på skøyteski befant seg nede ved Svartbekken og måtte ta de sure høydemeterene opp igjen.

Ved Mylla sto det en frivillig fra Oslo Sportslager som delte ut energidrikk og energibarer til deltagerne.

Ved Mylla er den eneste matstasjonen, en frivillig fra Oslo Sportslager deler ut energi- barer og -drikke. God stemning her og, feltene har fordelt seg nå. Det er de samme som går litt om hverandre. Over vannet er det surt, og stedvis spor som er blåst igjen. Vinden hyler og veiver med snøflaggene sine. Tankene er vesentlig mer optimistiske nå, etter å ha vært litt langt nede ved Kikutstua.

Deltager Kjetil Nordanå inntok plassen foran peisen på Tverrsjøstallen.

Jeg har staket ut Tverrsjøstallen som åsted for en lengre pause. Her møter jeg på Kjetil Nordanå, plassert foran peisen, som i likhet med meg mottok samme smøretips igår. Det er tid for vaffel, toddy og cola, energipåfyll. Vi slår følge videre. Passert halvveis, om det er motiverende eller demotiverende kan alltids diskuteres. Men nå er det en lengre strekning med lettere terreng å gå i. Ned Sinderdalen og over Spålen. Male på videre. Markerer hver mil med en stopp for litt mat og drikke. Klærne blir våtere og våtere.

Ved Spålen, rundt 6 mil på vei.

Fra Spålen til Langlia er det ikke spor, bare en scootertrasé. Snøen i luften er nesten mer regn, ser ned på skidressen og ser mer vanndråper renne nedover enn hvite flak som klistrer seg fast. Etter Kveldroshøgda er vi nesten en gjeng på fire som går samlet, jeg, Kjetil, Harald Sunde og Sveinung Helgheim (navnene hentet fra resultatoversikten). Over Fyllingen har det blitt bløtere. Vi har passert rundt 75km nå. Kjetil og Harald blir igjen ved bunnen av bakken som leder opp mot Øyvann, for en matpause. En bakke jeg godt kunne vært foruten nå, det kjennes i beina oppover. Tyr til skøyting oppover.

Nedenfor bakkene opp mot Appelsinhaugen har magen mast om påfyll en lang stund, så en er pent nødt til å stoppe opp for å spise. Kan ikke bli stående for lenge, merker kulden setter inn i kroppen. Den biter seg inn i hendene nå, de gjennomvåte hanskene har ikke lengre noen effekt. Nedenfor Kobberhaughytta blir jeg pent nødt til å skifte til ekstrahanskene, som med stive fingre er vanskelig å lirke fram fra bunnen av sekken. Det positive, jeg er nå bare omtrent to mil fra mål.

Matpause nedenfor Appelsinhaugen.

Blir heiet fram av løpere jeg passerer på veien nå. Jeg føler meg som Johan Olsson på 5-mila fra VM i 2013, i motsatt ende. De fleste av tetgruppen har nok kommet i mål. Nærmere Tryvann er Nordmarka dekket av tåke, lysene fra heisanlegget lyser trollsk ut blant skyene, før de slås av når jeg er midt ute på vannet. Mørket har begynt å senke seg. Snart er det bare en mil igjen, og jeg er sliten. Det frister veldig å bare kutte av nede ved Rishøgda og ta rett mot Ullevålseter og Sognsvann.

Det blir Frognerseteren likevel. Og der ruten snur, merker nok kroppen at det ikke er langt igjen, ekstra krefter hentes og jeg får en liten boost mot slutten. Det er bare bakkene herfra og til Ullevålseter som gjelder. Fra Ullevålseter er bakkene mine venner. Og godt er det. I bunnen av bakkene er all kraft sugd ut av meg og de siste 300 meterne gås bare på viljestyrken, vått og glatt.

En sliten løper i mål ved Sognsvann, 10 mil, 10 timer og 43 minutter etter at han satte ut fra Sognsvann om morgenen.

Ved mål møtes jeg av klapping fra rennleder Gundersen. Jeg bøyer meg andpusten over stavene, sliten, sliten, men framme. Klokker inn på 10:43. Noen ville kanskje sagt at jeg burde ha satset på en bedre tid, vinnerne av rennet kom inn på flotte 7:41, men det er det lite jeg bryr meg om nå. Jeg er fornøyd. I hodet mitt er det svingende flagg i mørket ved Sognsvann.

Diplom for gjennomført renn.