Trollheimen (Del 3): Kårvatn - Trollheimshytta

Dag 3 (Onsdag 15.07): Kårvatn - Trollheimshytta

Tredje dagen på turen og også den dagen som til slutt skulle bli den mest begivenhetsrike. Dette er også en lang tur, den er beregnet til 8 timer av Turistforeningen. Når jeg starter er det fint vær, sol og varmt, og nok en stigning til start. Jeg regner med å tømme meg for en god del væske i starten. Stigningen blir fort en ikke-sak når den foretas opp ved siden av en flott foss. Blir det og for varmt kan man jo og kjøle seg ned i vann-spruten fra fossen.

Nauståa-fossen ved starten av stien mot Trollheimshytta.

Fossen er virkelig et vakkert skue og man får flere anledninger til å stoppe og ta den i nærmere betraktning på veien opp. Uheldigvis er det dog andre ting som tar meg i nærmere betraktning i starten, varmen gjør at det kryr av insekter som har lyst på en liten bit Tarjei til frokost. Ikke så mye man kan gjøre med det, en får nyte naturen istedet. På toppen av stigningen passerer man en liten seter, Naustådalssetra, hvor det og går kyr og gresser. Det er en fin dal stien går i innover, og utsikten tilbake er flott.

Terrenget er lett å gå i, så det er en fin start på turen når været også er upåklagelig. Etterhvert beveger man seg høyere opp og jeg legger det gresslendte terrenget bak meg, til fordel for mer steingrunn. Stien er dog fortsatt god. Når jeg kommer opp siste stigningen før Naustådalen flyr det en ørn opp ikke langt vekk fra meg. Dette var ikke det største eksemplaret av arten, men flotte og mektige er de uansett.
Trondheims Turistforening har reist en liten uværsbu, Nøstebu, på øst-siden av Naustådalsvatnet. I den er det en liten benk, to små brisker, et lite bord og en ved-ovn. Fullt mulig å overnatte i (selv uten uvær). Dette var også et passende sted å ta lunsjen min ved. Jeg setter sekken inne i buen og fyrer opp stormkjøkkenet. Veldig greit, for det virker som at det skal begynne å regne (det har skyet litt over) da noen regndråper tok mål av å treffe meg. Dette var dog bare et skremselsskudd, så jeg nyter en fin times pause i veggen av buen.

Nøstebu.

Men det er fortsatt langt igjen, og jeg er nok ikke halvveis heller. Jeg må fortsette og legger buen bak meg og går videre ned forbi Salsvatnene. Langs det nedre Salsvatnet tar jeg en kort pause. Det ligger an til et værskille, skikkelig ett og, bak meg over Neådalssnota kommer det noen veldig mørke skyer. Lengre nede går det et stiskille for en umerket sti ned til Romådalen, jeg speider innover Fagerlidalen som stien går gjennom og tenker at det nok er en flott tur. Jeg plasserer den på notatblokken for turer jeg må gå, for det var flott innover der.

Flott vær er det derimot ikke som puster meg i nakken, de mørke skyene har kommet nærmere og jeg hører konturene av torden som bygger seg opp. Jeg er fortsatt smått høyt oppe og relativt godt eksponert så jeg setter opp farten. Fortsatt langt igjen, men jeg ønsker å komme ned til litt mer vegetasjon før tordenværet slår for fullt til. Jeg klarer ikke å løpe fra været, fjellheimen har blitt en mørk vegg, bare opplyst av glimtene fra lynene. Heldigvis rekker jeg å komme meg ned til skogen (og myren ikke minst) før det verste slår til. Føler seg litt mindre utsatt iblant høye kratt og trær (dog man skal jo ikke ta skjul under trær når det lyner).

Snota sett fra Trollheimshytta. Klart etter tordenværet.

Himmelen åpner også sine sluser, så det høljer ned over en ensom vandrer på vei ned til Trollheimshytta. Jeg har ikke møtt noen andre på min vei, og regner ikke med å møte noen heller. Bak meg kommer det heller ingen, best å ikke bli et jordingspunkt for lynet. Når jeg passerer Fuglsøysetra vurderer jeg å sette meg under inngangspartiet til et av uthusene der.
Dropper det, bedre å løpe ned mens fjellene rister av torden-knallene.
Og når jeg titter ut fra et kratt, nesten troende at det kanskje har gitt seg, etter en lengre pause uten torden, så lyses det opp igjen i det jeg setter foten ut på en åpen myrstrekning. Stiene har blitt til små elver, godt jeg har mine gode fjellsko.

På sånne dager er det ekstra godt å komme fram og jeg smiler stort når jeg tar steget over dørkarmen til Trollheimshytta. Her blir jeg møtt av verten som ønsker meg velkommen og noen andre glade fjellfolk. Ikke har jeg kommet for seint til middagen heller, jeg rekker også å få tatt meg en god og varm dusj (ironisk nok) først. Det blir servert ertesuppe til forrett, saltkjøtt og kålrabi-stappe til hovedrett, til dessert hjemmelaget yoghurt med fersken. Det smakte utmerket og jeg fikk meg også en velfortjent pils (i mine øyne). Under middagen klarner det og opp.
En lang etappe var over og jeg kunne slappe av resten av kvelden i Trollheimens eldste turisthytte.

Fra Trollheimshytta på kvelden.