Kjentmannsmerket: Syd I Søndre Ryggevann (og Gapahuken Ved Rundetjern)

Værmeldingen holdt det den lovet, det ble en våt tur i Romeriksåsene idag. Og været sa likesågodt ifra med engang jeg begynte å gå fra Nittedal Kirke at det hadde alle intensjoner om å gjøre meg våt. Årsaken til at jeg la ut i Romeriksåsene for å få vasket kroppen, var å krysse ut den siste kjentmannsposten jeg manglet fra den delen av Oslomarka.

Syd i Søndre Ryggevann.

Når jeg kommer til Søndre Ryggevann og posten som hadde sluppet unna mitt grep tidligere, gir skoene mine fine surklelyder allerede. Noe som ikke var så rart kanskje, da jeg hadde fulgt en umerket sti opp mot vannet. Avmerket på kartet da, men den var jo ikke den eneste stien her. Den jeg fulgte ble etterhvert bare mindre og mindre, og til slutt så forsvant den helt når føttene mine sto plantet i en våt myr. Så var det unnagjort, likesågodt først som sist. Jeg befant meg i en liten kløft, med en bekk rennende gjennom, som nok stammet fra Ryggevann lengre opp. Den rette stien fant jeg når jeg klatret opp av kløften.

Dystert vær over Romeriksåsene, utsikt ned mot Søndre Ryggevann.

Gapahuken ved Rundetjern.

Og så kom jeg altså til den tidligere drikkevannskilden for Skedsmo og Nittedal med våte sko. Vannet ble demmet opp rundt 1920, damhuset og broen over blir jevnlig vedlikeholdt, men det er ikke lengre drikkevannsrestriksjoner her. Vannet virker idyllisk, men idag er det en grå og trist himmel over det.

Busterudvangen i tåke.

Stien jeg gikk ned til vannet på, var blåmerket av et slag, men ikke likt som de vanlige blåstiene. Merkingen fortsetter videre på en sti etter dammen, men jeg har ingen anelse om hvor den leder meg. Så jeg tar istedet sjansen på at stien som er merket på kartet finnes. Den leder meg til Rundetjern, hvor jeg snubler over en kjentmannspost fra forrige hefte som jeg ikke tok, Gapahuken ved Rundetjern. En bonuspost. Gapahuken er fin og med hyggelig utsikt mot tjernet, men noen har lagt igjen en pose med søppel ser det ut til (oppgitt, hvor vanskelig er det egentlig å bære med seg det søppelet en tar med seg tilbake).

Stødig står en i den trollske tåken.

Siden skoene allerede er våte, gjør det ikke så mye at stien videre tar en over en rekke med småmyrer og bløte partier. Det surkler som bare rakkern. Og så smetter blåstien fram, frem fra glemselen, opp fra Ringdalskoia kommer den og tar meg opp til Busterudvangen. Hvor tåken ligger trollsk rundt hytta, regnet har gitt seg nå.

Mot Henivangen.

Ny bro på stien langs Buvannet.

Og så må jeg ha tatt feil sti, men den var da vitterlig blåmerket? Selv om blåmerkene ble mer og mer utydelige, sugd opp av trærne de var malt på. Jeg kastes ut på en skogsbilvei, og finner ingen sti eller merker videre derfra. Denne delen av kartet mitt mangler, løsnet fra den lefsa av et kart det har blitt til. Så jeg har ingen anelse om hvor jeg egentlig er. Ingen fare egentlig, kan jo bare gå tilbake til der jeg kom fra, men jeg vil jo egentlig bevege meg fremover.

Speiling.

En jogger som kommer løpende kan ikke hjelpe meg, han aner ikke hvor han er heller. Blindvei, sier han om veien jeg valgte å ta, han er ikke kjent her. Det virker lovende tenker jeg. Finner et skispor og velger å følge det. Møter på en syklist som tror han vet hvor jeg må gå for å komme meg til Spikertjernet. Så kommer det en løper til, hun vet akkurat hvor jeg skal. Det er rett oppi gata, rett rundt hjørnet. Etter å ha gått 100 meter, ser jeg parkeringsplassen hun refererte til. Jeg kjenner meg igjen nå, vært der før.

Buvannet, fra en drikkevannskilde til en annen, denne er i bruk.

Ved Henivangen og Buvannet er det tide for lunsj, det har vært på tide med det lenge, det fristet bare ikke å sette seg ned ved siden av en skogsbilvei å spise. Hyggeligere å se ut over et vann, de grå skyene driver nådeløst over åsryggen. Broene som forsvant på stien mot Myrgruvefossen er nå på plass igjen, har vel kanskje vært det en stund nå og. Jeg ser på klokken og antar at dette er så langt nord jeg rekker idag.

Våtområde øst for Buvannet.

Setter foten på vestsiden av Buvannet og mot Spikertjernshytta, hvor det ikke ser ut til å være noen nå. Hadde vel rykt fra pipa. Søndag, og hverdag imorgen, nok ikke så ofte besøk der da.

Hva som hadde vært på besøk i den lille hytta jeg gikk forbi på vei ned igjen vites ikke, det så ut som at det var hulken som hadde vært på besøk der. Halve hytta var revet åpen og falt sammen. Møbler lå slengt et stykke unna. Lurer litt på hva som har hendt. Fantasien ble satt i sving, mye som kan ha skjedd, kanskje et hjemmebrentsapparat som gikk åt skogen.

Ikke inviter hulken hjem på besøk...hva som har skjedd her vites ikke. Trist ser det ut uansett.

Mitt besøk i Romeriksåsene er også over, det ender i Rotnes hvor bussen inn til Oslo venter meg igjen.

Kjentmannsmerket: Klemblokken Sydøst For Høykastet, Tidligere Kalt Taubanehytta

Det ligger fortsatt snø i bakkene ved Wyllerløypa, ikke mye, men det er nok til å fange oppmerksomheten. En mulighet for en slalåmens Stensaker å bryne seg på ferdighetene sine kanskje. Det er ikke vinterrelaterte ting jeg er på vei opp i Sørkedalen for å gjøre. Etter en dag på Ikea for å handle en ny benk til å putte tv'n på og stoler til spisebordet, samt ny taklampe fra Bohus, føles hodet som det sprenges. Jeg må ut.

Utsikt mot Krokskogen fra Heikampveien.

Og av og til er det få ting som hjelper bedre enn å få løpt ut alt, svette det ut av kroppen. For å spe på med enda litt mer mening, valgte jeg å ta med meg en kjentmannspost på veien, Kjeragbolten, en klemblokk på Kjeragplatået på sydsiden av Lysefjorden. Nei, jeg skal ikke løpe så langt, det er som kjent ett godt stykke unna Oslo og Nordmarka. Det finnes derimot en samme type stein ikke så langt oppe i åsen opp mot Heikampen i Nordmarka, klemblokken ved Høykastet.

Heikampveien.

Starten på den oppbygde kjerreveien ned mot Høykastet, rett vei og ikke den jeg tenkte på.

Jeg kan løpe opp dit, hoppe litt på steinen, og løpe ned igjen. For så å fortsette videre mot Sognsvann. Har gått på Heikampveien før og det er problemet. Jeg løper for langt, forbi, og videre oppover der jeg ikke skulle være. Slik går det når man litt for kjent. I heftet står det at en fin opparbeidet hestevei leder oss videre...der har jeg gått tenker jeg og løper videre. Det er ikke samme hestevei, så jeg må snu. Jeg har for øvrig aldri sett noe til den hytta de snakker om.

Skogen med små bergutspring lukker seg igjen bak meg.

En gammel og nesten råtten bro midt i en mørkeste eventyrskog.

Når jeg vet at jeg var på feil hestevei, er det ikke så vanskelig å finne hvor jeg egentlig skulle. Det skal jeg ikke skrive om her. Istedet skal jeg skrive om at jeg forsvinner ned i en eventyrskog over en gammel bro hvor plankene har startet forråtnelsesprosessen. Tau leder meg videre ned.

Tau er hengt opp for å frakte kjentmannsjegere trygt ned en liten kløft.

Klemblokken ved Høykastet tror jeg kanskje er en av de tøffeste postene i gjeldende hefte. Dette er en eggformet stein som er kilt inn i en bergsprekk, altså på lik linje med sin ekstremt mer kjente steinbror på Kjeragplatået. En kan klyve ned og gå under steinen, og håpe på at det ikke er dette øyeblikket den finner det for godt å falle ned.

Klemblokken ved Høykastet sett ovenfra.

Det er veldig populært å stå oppå Kjeragbolten, men det er ingen til å ta bilde av meg hvis jeg skulle stå på Høykastbolten. Eller ta bilde av meg hvis jeg faller ned fra den i forsøket, eller den faller ned i forsøket. Så jeg lar det være. Jeg gjentar, dette er en kul kjentmannspost.

Klemblokken sydøst for Høykastet, tidligere kalt Taubanehytta.

Nedenfor Høykastbolten, ingen til å ta bildet på toppen av det, så tok et bilde selv nedenfor.

Det er ikke så spennende å høre om resten av løpeturen, men den var fin. Jeg endrer planen, grunnet tiden, til å løpe om Smedstua til Tryvann istedet for om Studenterhytta. Noen telter ved Lille Tryvann. Vannet er stille, det store og. Det ligger fortsatt snø i bakkene ved Tryvann. Løper ned mot Lorttjern og så gjennom skogen til der Måneskinnsløypa tar meg ned til Sognsvann.

Hvor det er folk over alt, som vanlig. Lyden av høy musikk fra andre siden av vannet. Stillheten forsvant ganske så fort.

Ved Store Tryvann på tilbakeveien til Sognsvann.

Kjentmannsmerket: Tokerudutsikten På Tanumåsen og Gamleeika På Lauvåsen, Vestre Del Av Bruåsen og Puttmyrene

Noen ganger så dukker det opp dager hvor en egentlig ikke helt vet hva man vil eller ønsker å gjøre, de dukker kanskje alt for fort opp, man rekker ikke å planlegge eller tenke seg om hva man vil gjøre før dagen gryr og man befinner seg midt i den. Og så står man der, eller sitter, og lurer på hva man skal gjøre. Man ønsker kanskje å få seg en tur, som jeg ekstremt ofte vil, men vet ikke helt hvor. Man har jo gått så mange steder før. Sånn var det for denne dagen, kjentmannsheftet to the rescue.

På vei opp fra Emma Hjort mot Tanumåsen.

Jeg skrev for omtrent en uke siden om at jeg tok en kjentmannspost som jeg hadde gått rett forbi tidligere, sånn ble det også med denne dagen. I tankene mine for hva jeg skulle gjøre av meg på dagen, hostet jeg opp en idé om å ta noen poster i Vestmarka. Omtrent alle postene kunne jeg tatt på turen den 1. mai, da jeg vandret gjennom Vestmarka i nesten 20cm med nysnø, men heftet lå igjen hjemme.

Tokerudutsikten på Tanumåsen.

Når jeg idag la framfor meg selv en mulig tur, lå de tre postene Tokerudutsikten på Tanumåsen, Gamleeika på Lauvåsen og Puttmyrene beleilig til. Moren min skulle inn til byen, så jeg kunne få sitte på innover, hun kjørte meg til Emma Hjort. Knappe fem minutter etterpå hadde jeg stemplet av på den første posten, Tokerudsikten. Muligens en av de enkleste postene å komme til, men utsikten er bra den. Mye valuta for den korte turen.

Polarsletta eller skilt mot den. Lite polar her nå. Sti på vei fra Tanum kirke mot Ringi gård og Vestmarka.

Det er likevel litt lengre inn i skogen jeg trives best, og fra utsikten på Tokerud er det et lite stykke å gå før en egentlig befinner seg i Vestmarka. På Tanumåsen går også stiene litt på kryss og tvers, så jeg kommer ut på helt feil sted og må gå litt på en vei i et boligfelt før jeg kan gå på rett spor mellom åkrene mot Vestmarka.

Et fordums gjerde passeres på vei mot Kattås og Vestmarka.

Ovenfor Kattås er det egentlig en ganske så tøff sti ved Ringikastet, disse stiene som går på det som ligner oppbygde kjerreveier. Nesten som grønne og frodige trapper i naturen å regne. Istedet for å gå til Bruåsen om Vestmarksetra har jeg valgt å gå opp mot Grønland, og så ned derfra. 1. Mai var Grønland dekket av snø og skoene mine var gjennombløte når jeg var der. Snøen er borte nå.

Stigning opp gjennom skogen ovenfor Haugsvollen, utsikt mot fjorden.

På Lauvåsen, vestre del av Bruåsen, finner man en gammel eik. Hvor lenge den har stått der vet man ikke, men man kan anta at den har stått der ganske så lenge. Den har tatt sitt rom i granskauen, med sine 247 cm i omkrets. Gamleeika. Treet er unektelig tøft. Med våte sko gikk hjem omtrent rett forbi den forrige gang.

Bruåsen.

Jeg tror ikke jeg har tid nok idag til å ta stivalgene jeg ønsker, så jeg ser at jeg må ty til skogsbilveiene et stykke. Der det en gang var en gammel plass i marka, Tranby, tar jeg veien fatt. Det er asfalt. Hva en asfaltert vei gjør midt inne i marka omtrent er jeg usikker på, det føles feil. Den går langt inn og, trolig til Sandungen. Heldigvis byttes asfalten ut med grus på veien opp mot Kastemyr. Det er ikke den mest spennende delen av vandringen.

Gamleeika på Lauvåsen. Vestre del av Bruåsen.

Ved Butterudbonn tar jeg lunsj, rett ved siden av gammel kjentmannspost. Latinersteinen. Det var hvitt av snø rundt den når jeg tok den posten, nå er det hvitt av hvitveis. En stor gruppe med ungdommer kommer løpende forbi meg når jeg skal fortsette videre. Jeg går mot Mikkelsbonn og ser litt på klokka, nervøs om jeg når bussen ned fra Brenna.

Latinersteinen ved Butterudbonn.

Vann og myrer gror igjen, og så også med Puttmyrene øst for Svartvann og Mikkelsbonn. Kunne gått hit også på tidligere nevnte tur, men det hadde vært adskillig våtere her da. Forventer at det skal være vått her nå og. Jeg går opp mot posten på måfå og går rett på, med litt hjelp av det som ser ut som en sti. Det er stille rundt puttene, med unntak av at det har begynt å regne. Likevel, lyden av regndråper på vannet føles som stillhet, når det er fravær av all annen lyd.

Puttmyrene.

Alle postene jeg hadde tenkt er stemplet av og tatt. Nå må jeg bare rekke bussen ned igjen. Så jeg går fort på grusveien langs Svartvann, mens det regner. Og videre ned langs Syljudalen og Brekkedalen. Småløper siste delen, klokken den tikker fort. Ved veien ned fra Sollihøgda, Skoglund, så må jeg finne holdeplassen. Den er ikke rett ved der skogsbilvene kommer ned, så jeg må løpe videre langs en av sideveiene til motorveien over. Jeg ankommer holdeplassen ved Brenna fire minutter før tiden.

Ned Brekkedalen.

Bussen er forsinket....men ikke så mye.

Kjentmannsmerket: Prekestolen Ved Spålen (På Toppen) og Lortholkollen, Vest og Syd I Bleiksjøen

Nasjonaldagen inntreffer, men jeg blir ikke vekket av korpsmusikk eller skrikende barn. Istedet vekkes jeg av lyset gjennom vinduet og lyden av radio utenfor veggen, jenta som telter utenfor er en morgenfugl. I det minste får jeg da selskap til frokosten. Det var noe kjent med en av de andre på hytta, men jeg kunne ikke helt orientere meg i minnene mine etter hvem det var. Han løser derimot gåten når jeg er på vei til å gå, av alle folk så er det Odd som jeg møtte på de tre første dagene når jeg gikk GR20 på Korsika. Synd jeg måtte gå, det kunne vært gøy å få mimret litt mer om den turen.

Prekestolen ved Spålen (på toppen).

Det har blitt bestemt at mitt enmanns 17. Mai-tog idag skal gå til Sørkedalen, men toget vil stoppe på flere poster i løpet av dagen. Første stopp på programmet er Prekestolen ved Spålen, det er kanskje her presten vil tale på nasjonaldagen tenker dere, men det er feil. En prekestol, men da i bestemt form, kan også være en benevnelse på et fremspring i fjell. Og ikke langt unna Sinnerdammen og Spålen er det akkurat et slik fremspring. Det går for øvrig fint an å preke fra toppen av den, men det er ikke plass til den store menigheten nedenfor.

På toppen av Prekestolen ved Spålen.

Spålen ligger nå egentlig litt i veien for meg, så jeg må gå rundt den. Muligens et feilvalg, men jeg tok en umerket sti nord for Tvetjernshøgda istedet for blåstien som går sør for den. Den stien var preget av mye trefall og vanskelig å finne innimellom i starten. Tilstanden forverres når jeg trer inn på den 'offisielle' stien som går nord for Lortholkollen, her har ikke snøen skjønt tegningen at vinteren er over og ligger der fortsatt våt og fornøyd.

Spålen, ett vann jeg oftest er ved eller på om vinteren.

Jeg braser gjennom vegetasjonen til Lortholkollen, på vestsiden av den. Her er det markert hvor grensen mellom Sørkedalsgodset og Nordmarksgodset gikk. Boltet fast i grunnsteinen. Fin utsikt, Gyrihaugen er synlig i det fjerne. Så gjør toget kanskje ett større feilvalg av rute. Videre mot neste post på programmet, som ligger syd i Bleiksjøen (motstridende ytringer vil hevde at det dreier seg om øst), velger jeg å gå gjennom vegetasjonen i en mer direkte retning. I motsetning til å gå tilbake mot Langtjern igjen og rundt.

En dam sør i Spålen, på vei til å gro igjen.

Det skulle vise seg å bli en større strabasiøs ferd enn egentlig tenkt og ønsket. I starten er det uproblematisk, men i litt overkant mange myrer å gå over. Retningen er god, solen holdes på samme sted på himmelen, men så tar en seg ned langs et elveleie som etterhvert bare blir mer og mer kronglete og vått. Det går mye lengre tid enn ventet. Jeg kommer ned til et lite vann som ser ut til å være på vei til å myres igjen, nå litt usikker på hvor jeg er, men ved å komme seg litt opp i hogstfeltet rundt og å se på kartet er jeg sikker på at det Auretjern jeg har kommet ned til. Lengre øst enn jeg trodde.

Lortholkollen, vest.

Det kom noen falske toner fra toget på veien nå, men det klarte å rette seg inn igjen og orienteringen ved Auretjern førte en på rett spor igjen på veien ned mot Åbortjern. Hvor ruten opp mot Bleiksjøen var et enkelt mål. Her har jeg bare gått på ski før. Da lå de tre broene som ble bygget der under snøen, men nå har de dukket fram og er synlige. Ved siden av posten står det en stor furu, som det ifølge heftet skal være et innhugget kors i, men jeg finner ikke korset. Jeg lar en stein ved siden av vannet bli piknikbenken for 17. Mai-lunsjen.

Myrelva på Bleiksjøflaka.

Turen har vært fin så langt, og den fortsetter litt til. På noe vått føre det siste strekket langs skiløypen opp mot Vesleflåtan. Her går det en skogsbilvei forbi Svarten, ned mot Kringla og videre helt ned til Sørkedalen. Og toget følger den veien nedover. Blåstier er foretrukne, men tiden roper skogsbilvei.

Auretjern, på vei til å myres igjen.

Ned mot Kringla er det greit, men Langliveien er ikke veldig spennende. Ikke på denne tiden av året. Skogsbilveien virker å fortsette for evig, uten det store å se på. Og jeg har gått til fots her før, spør meg selv hvorfor, vi vet hva Homer Simpson ville sagt. Og jeg er sliten i føttene nå.

Stor furu ved Bleiksjøen, treet skulle ha ett innhugget kors som jeg ikke fant.

Etter en lang tur, med en kjedelig siste mil, kommer jeg til slutt ned til kaféen i Sørkedalen, hvor det er stille. Det blir dessverre dårlig med sekkeløp når toget er fremme. Jeg rekker den bussen jeg trenger å rekke, det er så kronglete å komme seg hjem til Nærsnes herfra. Hadde jeg bommet, hadde det blitt enda mer kronglete. Det blir litt venting på Lysaker før jeg kan sitte god og svett, skikkelig god og svett, blant dress- og bunads-kledte folk. Bussen er stapp full, jeg sitter i bagasjebrettet foran.

Syd i Bleiksjøen.

To fine dager i Krokskogen og Nordmarka, hvor gårsdagen var den desidert fineste. Jeg liker det å gjøre seg ferdig med en tur og virkelig føle på kroppen at en har vært ute og brukt den, det er bra. Gratulerer med dagen, den feires best ute i den flotte naturen vi er så heldige å ha.

På den lange turen ned mot Sørkedalen på skogsbilvei, her ovenfor Svarten.

Kjentmannsmerket: Høgaaskleiva og Vampire ZK-B Som Sto På Toppen Av Ringkollen og Uglahaugåsen 618

Nasjonaldagen ankommer og tradisjonen tro så rømmer jeg til skogs, feiringen i hovedstaden blir for mye kjas og mas for meg, jeg søker heller roen ute i det fri. Jeg bestiller sengeplass på Sinnerdammen-hytta i Nordmarka, dnt-nøkkelen ligger igjen hjemme, men jeg tar sjansen på at den personen som har bestilt før meg har med sin. Og så legger jeg i vei fra Sundvollen hvor solen steker på vei opp Krokkleiva.

Utsikt tilbake mot Kleivstua fra Bukkehøgda, høyden ligger på blåstien mellom Retthellasetra og Fjellsetra.

Det første målet for dagen ligger rett ovenfor Damtjern, Høgaaskleiva. Å komme dit vil ta en liten stund, det er et lite stykke å gå, men solen skinner og koser seg over marka. Jeg går fort på skogsbilveien til Retthellasetra, så tar jeg stien til Fjellsetra (selv om fjell er noe overdrevent). Sist jeg gikk her føltes stien rotete, nå virker den mer tilbakelent, kan være det er fordi hogstfeltet den går igjennom har begynt å gro igjen og ikke er så fremtredent lengre.

Nedenfor Klantefjell går blåstien på noe som minner om en gammel oppbygd kjerrevei.

Stien fortsetter videre mot Løvlia, men jeg bryter av ved skogsbilveien som tar meg forbi Gyrihaugen og opp til Hukensetra. Her har jeg aldri gått før, og blåstien videre mot Stubdal og Damtjern er en aldri så liten åpenbaring. Først gjennom et hyggelig skogsparti og så går stien ned en liten kløft nedenfor Klantefjellet. Ute av kløften får man fin utsikt mot Ringerike gjennom trærne og stien videre går på noe som ligner en gammel oppbygd kjerrevei, gjennom mer hyggelig skog og mer utsikt mot vest.

Etter en hyggelig vandring gjennom skog, hvor man gikk og tenkte på at her burde man hogget for å få en flott utsikt mens man gikk, dukket man ut til denne utsikten over Ringerike.

Ovenfor Damtjern skal vi følge i Jørgen Moe sine fotspor, ihvertfall ifølge kjentmannsheftet. Som tiåring fikk dikteren og biskopen være med til Vikseter på Krokskogen, men som tiden visker ut spor, visker den også bort stier. Hvilken rute han gikk, har dermed vært gjenstand for flere spekulasjoner. Svaret ifølge heftet er Høgaaskleiva nedenfor Høgåsen, her går det en bratt bakke eller kleiv opp mot toppen av åsen. Fra Purvollen, en rød koie som nå har sett sine beste dager, finnes det en sti som nesten har forsvunnet i tidens tåke.

Inne i den lille koia ved Purvollen, døren lå på bakken.

I boken angis det hvor Jørgen Moe skal ha fortsatt videre fra kleiva over Høgåsen mot Vikseter, jeg velger å følge i fotsporene videre istedet for å gå ned og tilbake igjen. Når jeg kommer til grusveien som fører bilene til hytteområdet, lar jeg den lede meg videre til jeg kan ta av på en blåsti igjen. Gjennom trærne kan jeg se tilbake mot Gyrihaugen og Sundvollen, avstanden føles.

Høgaaskleiva.

Klokken har alt rukket å bli halv seks når stigningen opp mot Ringkollen tar til. Det fine med Ringkollen er at toppen bærer en følelse av at man befinner seg i overgangen rett før vegetasjonen gir seg. På toppen sto det engang en Vampire ZK-B, riktignok bare skallet, men likefullt et fly. Flyet var en gave til gjengen som kalte seg for '337-klubben', en samling av flyoffiserer som hadde bemannet og vedlikeholdt disse flyene. De fikk fraktet det opp til toppen av Ringkollen og det står der den dag idag skulle en si, men det gjør dessverre ikke det.

Tregang over myr på Høgåsen.

Tilbakeblikk mot Gyrihaugen, Krokkleiva og Sundvollen fra stien opp mot Ringkollen.

Utsikten tar man ikke skade av, med unntak av hvis man ikke har smørt seg, solen steker fortsatt. Å kalle det lunsj, når man spiser klokken 18, er kanskje å ta litt i. Jeg har fortsatt et godt stykke å gå før jeg kan gi meg for dagen ved Sinnerdammen, og jeg trenger den energien jeg kan få. Fra Ringkollen følges skisporene ned til Øyangen, så fem-seks kilometer på veien rundt vannet til Ugla. Hvor valget står mellom å ta en post til eller gå rett til Sinnerdammen.

Vampire ZK-B som sto på toppen av Ringkollen.

Jeg ser på klokken, men bestemmer meg for å klatre opp til toppen som på kartene ikke er navngitt. Kort etter bestrider jeg beslutningen min, den ene siden av toppen er stupbratt. Usikker på hvor det er best å gå opp, blir ruten min til en surretur med klyving over og forbi store steiner. Tenker at dette var ikke så smart. Finner en sti som går opp, rett før jeg kommer til toppen. Utsikten er verdt det, på kanten av Uglahaugåsen ser en bratt ned under seg og lengre i horisonten. Stien jeg fant går beleilig ned igjen, hvor jeg finner ut at jeg har mistet kartet mitt, må ha falt ut da jeg surret i uren.

Et forlatt hus med Øyangen i bakgrunnen.

En lang og veldig flott tur gjennom Krokskogen går mot sin naturlig slutt, det er bare de siste kilometrene gjennom skogen på blåstien fra Ugla som gjenstår. Det skal bli godt å komme fram, solen er på hell og jeg ønsker å få litt tid på hytta før jeg tar kvelden. Rundt hytta er det vått, snøen er akkurat smeltet ser det ut til, det ryker fra pipa. Utenfor sitter det tre stykker, flere enn forventet. Og jeg slapp å gå videre til Katnosdammen, som var plan b hvis det viste seg at ingen var der.

Uglahaugåsen 618.

Jeg blir sittende og snakke med de andre gjestene i en time utenfor. En har med hund og skal sove i telt utenfor. Klokken ti føler de seg derimot trøtte og går og legger seg. Jeg trekker inn i det lille kjøkkenet. Lager meg mat, ikke noe avanserte greier, fjordland torskefilet med tomatsaus, poteter og gulrøtter. Fungerer utmerket på tur. Så sitter jeg og leser mens stearinlysene blafrer i mørket.

Ugla.

Middag på Sinnerdammen.

Etter en fantastisk dag i marka kryper jeg til sengs. Imorgen bærer det på ny ut på mitt enmanns-tog på nasjonaldagen i det fri.