Kjentmannsmerket: 'Ett Nytt Objekt' Et Apropos Til Andersrud Kiærringen og Cudriosteinen, Vestsiden Av Svartkulp

Idag var det kampesteiner som sto på menyen i Østmarka. En grensestein og en kontorstein hvis det kan kalles det. Etter Skullerud og Ellingsrud er det av alle steder Durud ute i Enebakk som jeg oftest har startet mine turer inn i Østmarka fra (må være en rud ihvertfall virker det som, Klemetsrud ligger ikke så langt etter). Igjen går jeg av bussen her. Til nok en varm dag ute i marka.

Vandring på skiløyper om sommeren.

'Ett Nytt Objekt' Et Apropos Til Andersrud Kiærringen.

Den første steinen jeg skal finne, er en stor flyttblokk som skal ligge på grensen mellom Rausjø og Vik skoger. Er det så at hvis steinen så flytter på seg, så vil grensen også flytte på seg? Det er ingen sti, ihvertfall avmerket på kartet, til der denne kampesteinen skal ligge, men det går en skiløype omtrent rett forbi. Å følge skiløyper om sommeren kan innimellom bli en våt affære, da tenker jeg ikke på når løypene tar turen over et vann, men så tørt som det er nå vil det ikke være noe problem. Myr eller ikke myr.

Myrull.

Tørr myr.

På skisporene går jeg, uten ski, uten snø og så klart. Varme kontraster og varmt i luften. Steinen finner jeg. Men noe form for grensemerke finner jeg ikke, utenom steinen da. Posten stemples, turen på skiløypene gjenopptas. Går over myrene nå, tørre, mye myrull, fine. De tørre skiløypene gir andre muligheter nå. Jeg går nedenfor Andersrudåsen, har vært en kjentmannspost oppå der og.

Utsikt mot sør fra Kjerringhøgda.

Tonevann og Tonekollen.

Tårnet på Kjerringhøgda står der fortsatt. Fortsatt er det flott utsikt fra toppen av det, fortsatt er det på eget ansvar man klatrer i det. Man kan se der Oslofjorden går, uten å se selve fjorden.

Tårnet på Kjerringhøgda.

Det har ikke vært mange andre å se idag, inntil sportsstua på Vangen står foran meg, her er det liv. Hadde egentlig bare tenkt å fylle på med vann her, hvis nødvendig, og så gå videre, men en kopp kaffe fristet. Så legger jeg i vei uten egentlig å tenke noe som helst på hvor jeg går hen, med unntak av der jeg kom fra. Er på full fart opp Pølseberget før jeg lutrygget må erkjenne min feil.

Steinsjø.

På klopper gjennom Østmarka.

En ting som ikke er feil, er å ta seg et bad når jeg kommer til Steinsjø. Temperaturene på vannene i de forskjellige markene rundt Oslo har vært fabelaktige i denne merkverdige varmeperioden, kanskje ikke uten grunn. Det blir både bad og lunsj. For ikke å snakke om å bare sitte stille og nyte været og naturstillheten.

S10.

Videre langs blåstien fra Steinsjø finner man neste store stein. Cudriosteinen, som skal ligge på vestsiden av Svartkulp. Karen Cudrio er et kjent kvinnenavn i Østmarka og jeg har allerede stiftet bekjentskap med steder hun har ferdes her. Steinen jeg skal frem til her ble muligens brukt som en kontorpult, dette er dog kjentmannsheftet sin betegnelse, av ekteparet Cudrio (Peter) grunnet sin flate form. Skisser, kart, planer, timelister og penger ble visstnok lagt fram på kontorpulten. Og lokale formenn og fullmektiger møtte også opp ved disse steinene som Cudrio brukte for å motta oppgjør for arbeid, så steinene fikk også gitt kallenavnet Lønningssteinen. Jeg finner steinen, men det er ingen lønning som venter på meg her for arbeidet med å gå hit. Får bruke steinen som kontorpult jeg og, og legger ut kartet på det for å peke ut veien videre.

En port av trær.

Cudriosteinen, Vestsiden Av Svartkulp.

Den veien går via Nordre Skytten og over Breidåsen mot Skullerud, fra rud til rud. Solen ligger fint på himmelen på siste biten av vandringen, med et nydelig lys gjennom trærne. Underskogen lyses opp, mens stiene og kloppene vrir seg gjennom den.

Kloppegang.

Sti og lys.

En nydelig vandring gjennom Østmarka, med flotte kontraster mellom blå himmel, grønn skog og rustrød myr.