Kjentmannsmerket: Hjemmefronthytta I Kjekstadmarka

Det er nesten for varmt å gå en tur i skogen nå, spesielt når man egentlig befinner seg rett ved Oslofjorden med ypperlige muligheter for å bade. Jeg står jo faktisk og ser rett på det innbydende vannet. Så er det jo heldigvis så at skogen også byr på muligheter for å få seg en dukkert. Hva er det som gjør at jeg begir meg inn under trærne? Å oppsøke skyggene? For det er garantert skyggefullt der Hjemmefronthytta i Kjekstadmarka befant seg, den ble jo bygget for å ligge i skjul.

Kontraster i grønt og blått ved Røyken Kirke, med Kjekstadmarka (og en viss golfbane) i bakgrunnen.

Vesledammen, tydelig et populært sted å bade.

Turen starter fra Røyken Kirke, der mitt første veivalg ganske så raskt blir slått beina under. På skogsbilveien som går gjennom Kjekstad Gård står det klart og tydelig at det ikke er noen gjennomgang til Kjekstadmarka derfra, og det skal jeg ære. Jeg bare husker at jeg engang kom ned fra Kjekstadmarka på akkurat samme vei, men da kom jeg jo fra andre siden og det sto sikkert ikke en plakat oppe i skogen da. Vestfoldleden til unnsetning. For en ivrig pilegrim er det fint å gå ved siden av både de norske pilegrimsveimerkene og de gule pilene som noen har malt langs ruten. Jeg kommer inn på min planlagte rute ved Vesledammen igjen.

Huldra følger med meg idet jeg legger veien inn i Kjekstadmarka.

Utsikt mot nord og Oslo fra Svartvannsåsen.

Huldra er populær i dette området, da det er referanser til både Huldras hest, Huldras utsikt, Huldrestien og Huldreåsen her, men ingen huldre å se. Kjekstadmarka har for meg alltid vært mer synonymt med et mer utpreget generisk skogsområde, da er turen opp Svartvannsåsen noe av en åpenbaring. Her går stien flott oppover gjennom en trivelig skog. Fjerner man skogen og vegetasjonen er det omtrent glattskurte runde svaberg man går på. Fra utsiktspunkter ser jeg ut over et grønnkledd skogsområde, kan se skogsbilveien ved Haukeliåsen bukte seg opp åsen. Midt oppe på toppen av åsen omtrent, er det et skar hvor det går an å klatre opp til og ned fra via et tau.

På toppen av Svartvannsåsen.

I Blåfjell naturreservat.

Fra Svartvannsåsen fortsetter den fine turen, går inn i Blåfjell naturreservat. Her ligger det flatere svaberg, naturskjønn skog og myrlender. Samtidig nærmer jeg meg der jeg må forlate den fine stien. Ved en hytte skal det gå en sti, som ihvertfall ifølge kartet skal lede meg direkte til der hytta befinner seg. Stien finner jeg, men stien finner nok ikke hytta, for den går etterhvert i en helt annen retning. Og da befinner jeg meg nede i skogen, med trær og åser rundt meg på alle kanter. Stien forsvinner så i vegetasjonen.

Lite ukjent og navnløst tjern sør for Småvann.

Ovnsdøren til ovnen i Hjemmefronthytta, med riksløven i våpenskjold med spiss.

Kraftledningene som krysser gjennom marka er ikke noe pent syn, men de fungerer ypperlig som navigasjonspunkter. Ledningene strakk seg nok ikke over Hjemmefronthytta på den tiden hytta var i bruk, men nå går de omtrent rett over. Med ledningene som et slags kompass mellom trærne finner jeg et lite tjern. Tjernet er ikke navngitt, men at det finnes på kartet er nok til at jeg forstår hvor jeg er. Derfra kan jeg kose meg med mye tett vegetasjon når jeg følger kraftgata i retning skjulestedet.

Hjemmefronthytta i Kjekstadmarka.

Utsikt fra Haukeliåsen.

Som ikke er lett å finne, selv om det skal ligge rett under ledningene. Jeg har nok tatt den vanskelige ruten, men med litt studering av terreng og kart kommer jeg fram til hvor det må ligge. Inn under en klynge med trær forsvinner jeg og der finner jeg Hjemmefronthytta, eller restene av den. Godt skjult, men for gutta på skauen så var det vel og meningen. Nå er det bare restene av grunnmuren og ovnen, samt bølgeblikkplatene som ligger strødd rundt som gjenstår av hytta. Hytta er også kjent som Dødskåka, og her nede i skyggenes dal holder jeg på å dø av alle insektene jeg har vekt til live med min inntreden. Under angrep på angrep gjør jeg en retrett på den enkleste veien tilbake til en sti eller skogsbilvei, og med det må planene legges om. Hadde jo egentlig tenkt å komme meg tilbake til Blåfjell naturreservat etter besøket på Milorg-hytta.

Bertelsmyra, tørt over myra nå etter så mange varme og tørre dager.

Skapertjern.

I varmen så kan det jo tenkes at dette var det rette uansett, min tanke om å gå inn i Vestmarka forekom meg også mer og mer som noenlunde ambisiøs. Når jeg sto på Svartvannsåsen og så hitover fra toppen, hadde jeg ikke i tankene mine at jeg skulle komme til å gå på skogsbilveien jeg gjør nå. Varmen setter sitt preg på andre ting og, over Bertelsmyra kan jeg gå tørrskodd, det er ikke mye fuktighet å finne. Vi trenger regn nå, og en god del av det og. Jeg spiser lunsj i skyggen ved ROS-hytta og minnes at jeg klagde på kalde hender på skitur med fattern hit for mange mange år siden, det skal godt gjøres å få kalde hender her nå.

Stuvstjern.

Siden jeg er på avveie fra opprinnelig plan kan jeg likesågodt legge turen om stier og steder jeg ikke har vært ved før. Så jeg finner veien til Skapertjern. Nå frister det å hoppe uti gitt, men jeg lar det vente litt til. Til jeg kommer til Stuvstjern, men nå er det nok, nok svetting, nok tørr kjeft, nok vandring i skog. Jeg vil bade. Tror dette er det varmeste vannet jeg har badet i i Norge noensinne. Kan ikke huske sist jeg har badet med så høy temperatur i vannet som det er her.

Utsikt mot Lier og Drammen fra stien ned Reistadlia.

Mens vannet tørker i sola, argumenterer jeg med meg selv om jeg skal gå videre for å ta kjentmannsposten på Gjellebekk Skanse eller om jeg skal gå til Lier stasjon. Det blir til at jeg legger turen mot toget, varmen har gjort det tregt å gå. Turen ned Reistadlia er flott, med god utsikt over Lier og mot Drammen. Varmt, det er en mil lang kø ved bensinstasjonen bortenfor togstasjonen. Positivt, i den forstand at jeg dropper å stå i køen og dermed når det første toget tilbake til Oslo som kommer. Fem minutter å vente var helt godkjent. Vestmarka ble det ikke, istedet ble det nesten en omvendt tur fra forrige gang jeg gikk på kjentmannsjakt gjennom Kjekstadmarka. Fint var det og.

Lier.