Det tar sin tid å komme seg rundt til Sundvollen fra Oslo for å gå inn i Krokskogen fra denne siden av den nære verdenen. Der ser jeg en blå himmel over meg, det er varmt og jeg skal svette oppover de bratte bakkene i Krokkleiva. Føles litt som om jeg har planlagt å tømme meg for vann før jeg omtrent har begynt på turen. Jeg liker Krokkleiva.
En paraglider tar av fra Kronprinsens utsikt bortenfor Krokkleiva.
Bratte motbakker betyr ofte utsikt å få. Rundt Krokkleiva er det og mange av dem, kongelige sådan. Både Kongen, Dronningen og Kronprinsen har sine utsikter her. Kronprinsens Utsikt er et populært sted å sette ut fra med en paraglider på ryggen. Fra rampen ser jeg en jente med rød og gul skjerm ta løpefart og kaste seg ut til en luftig tur med Ringerike som bakgrunn og underlag. Skal innrømme at det ser fristende ut, men jeg har ingen paraglider på ryggen så det er ingen god idé at jeg gjør det samme nå.
En gul blomst i et grønt hav, eller en engsoleie i et hav av skogsneller.
Tror sauene synes det er varmt og, de har klumpet seg sammen i skyggen til et av uthusene på Retthella og ser sedvanlig dumt på meg idet jeg passerer forbi. Retthella er en av de virkelig fine setervollene på Krokskogen, men veien min går videre. På kronglete og krokete stier i retning en mørk gang. Det er både eventyrskog, trivselsskog og villmansskog på stien.
Retthella
Ikke uventet kunne jeg høre Mørkganga lenge før jeg kom til den. Selve plassen gir ikke mye lyd fra seg, men på en godværsdag ville det vært rart å ikke møte på folk der. Og på tuppen av klippene ovenfor skaret sitter dem. Og glor, vel, nyter utsikten får en si. Lyder stiger opp fra det bratte skaret, folk er på vei opp. Jeg går ut på tuppen og lar kameraet se ned for meg, de bak meg liker ikke at jeg står så nært stupet.
En kroksti på Krokskogen, mellom Retthella og Skardtjern
Har både gått opp og ned Mørkganga før, og veien min går ikke ned skaret, likevel må jeg ta turen ned. En gruppe ungdommer kommer opp, lurer på om det er eneste vei ned igjen. Jeg kjenner ikke så mange ruter ned igjen uten å måtte gå til Kleivstua eller Damtjern (det finnes), før jeg kommer på at det går en sti ned fra Skardtjernet mot Åsa igjen. De går opp, jeg går ned og går så opp igjen etter å tittet på klippeveggene nedenfra. Og hvorfor ikke gå på den andre siden av skaret når en først er her, der det er mindre plass å ferdes på.
Mørkganga.
Fra den mørke gangen bærer det oppover igjen, forbi Migartjern til Gygras haug. Å mige (af miga) skal jo visstnok bety å pisse, så da kan en jo betimelig spørre seg om dette tjernet nedenfor haugen var hvor Gygra tredde av på naturens vegne. Gyrihaugen byr uansett opp til utsiktsdans som vanlig. Og idag er det særdeles gode forhold for det og.
Utsikt ned skaret fra tuppen av Mørkganga.
Fra Gyrihaugen trer jeg av den merkede veien. Nesten. Jeg skifter farge. Fra blått til rødt. Og følger skiløypa ned mot Gyrihaugtjerna, her har jeg tidligere bare stått på ski nedover, det er en humpete nedkjørsel. Ved det store Gyrihaugtjernet er det fullt liv utenfor en av hyttene, men det er også det siste rest av andre folk jeg skulle se og møte på turen. Fra sørenden av vannet tar jeg og av fra skisporene.
Mørkganga sett nedenfra.
Helt øst, ute på tuppen av Gyrihaugflaka skal det være en god spot for å skue utover Krokskogen i retning øst og sør i mot Oslo. Østsiden av flaka består av brattere åssider med klipper som åpner opp for landskapet. For å komme dit fra tjernet må jeg krysse over en åsarm før jeg kommer opp på ryggen som strekker sørover langsmed den bratte østsiden. Her er det heldigvis et trivelig terreng å gå i.
Gygras utsikt fra Gyrihaugen.
Utsikt er det ihvertfall å få. Ett grønt bølgehav som strekker seg utover. Det er mye skog her. Løvlia er enkel å få øye på. I sørøst kan toppene av de to tårnene på Tryvannsåsen ses. Oslofjordan kan man sågar også se. Posten stemples. Og nå må magen fores, den har klagd litt i det siste. Det er jo for øvrig et fint sted å fore magen på og. Eneste aberet er de slitsomme kleggene, eller hestefluene, som det plutselig har blitt så mange av i marka.
På Gyrihaugflaka.
I det siste har jeg hatt en tendens til å kanskje velge den vanskeligste veien til målet, også denne gangen virker det som, selv om det idag ikke var noe problem å finne fram. Også hit går det en sti til posten, jeg følger den sørover og ned igjen. Til den renner ut i sanden og blir borte. Går man likevel sørover så skal man komme til en blåmerket sti, det skal godt gjøres å bomme. Og etter litt befinner jeg meg på stien i retning Kampeseter og Ingjerdsbrenna.
Helt Øst På Gyrihaugflaka 604.
Å følge stier som en finner, men som en ikke vet hvor går eller som ikke er merket på kartet, er ikke alltid det som bringer deg dit du skal. Opp mot Elgsbrenna tar jeg en sånn sjanse, og havner litt ved siden av toppen som er åstedet for neste kjentmannspost. Jeg er likevel ikke så langt unna at jeg ser hvor det bærer og finner fram til toppen til det som en gang var en brenna. Dette er navn som ble gitt steder etter en skogbrann og som etterlot seg store svidde områder. Her går også kommunegrensen mellom Hole og Ringerike.
Et glimt av fjell mellom trærne.
Etter å ha stemplet i heftet tenker jeg å være smart og ta en snarvei. Eller rettere sagt, en rett vei. Målet er å komme inn på blåstien som går til Presthytta og Kampeseter. Går rett øst for Elgsbrenna, men her er det ikke snakk om fin, lettgått og trivelig skog som over Gyrihaugflaka. Her er det bare rot. Og kronglete lende. På kryss og tvers må en gå, blant busker, trær og vegetasjon som ser ut til å ha blitt plassert ut på måfå. Hadde man sett meg ovenfra på rett avstand hadde jeg nok fortonet meg som hvordan en maur beveger seg, ved første øyeblikk ser det ikke ut som det er noen plan over hvordan jeg går. Muttern ringer mens jeg holder på i villnisset. Til slutt karrer jeg meg ut på blåstien. Burde ha gått tilbake til der jeg forlot blåstien for å gå opp til brenna.
På vei over Ingjerdsbrenna.
Lommedalen ligger i siktelinjen for enden på turen, men det er et stykke å gå dit. Og klokken tikker og går ubønnhørlig. Jeg følger Lomma nedover, som det renner bemerkelsesverdig lite vann i, tørken (vil jeg kalle det) har gjort sitt. Og har jeg slått kneet mitt et sted? På turen opp og ned Mørkganga, i krattet ned fra Elgsbrenna? Fakta er at kneet mitt begynner å gjøre vondt. Dette er ikke gode nyheter. Klokka er godt over åtte når jeg til slutt kommer ned til By i Lommedalen, og ser bussen kjøre avgårde akkurat i det jeg er under 50 meter unna. Halvtime til neste, men selv med vondt kne gidder jeg ikke vente. Jeg får en tur i Lommedalen på kjøpet.
Skogstorkenebb skjuler stien opp mot Elgsbrenna.
En flott tur gjennom Krokskogen i nydelig vær.
Elgsbrenna 485 På Krokskogen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar