Fra grått og trist i hovedstaden til blått og flott nord i Marka

En glemmer så fort de fine dagene, når de fleste dagene ellers er så grå og triste som de har vært her den siste uken. Etter en helg med plussgrader og nitrist regn, og en påfølgende uke med grader på feil side av gradestokken var det nok ikke optimistisk jeg følte meg når jeg våknet denne lørdagsmorgenen. Å se ut av vinduet hjalp heller ikke på. Her i Oslo var det grått, skikkelig grått, og trist, skikkelig trist. Egentlig fristet sengen og dyna mer. Godt en ikke alltid lar seg friste. Det sagt, det frister jo med en skitur og, en skikkelig skitur.

Store Skillingen.

Sollys over skisporene langs Store Skillingen.

Og selv om utsikten fra togvinduene på vei mot Stryken var like grå og trist som fra stuevinduet, var jeg heldigvis ikke alene om å skulle på ski. Da er det bare en så utrolig fin følelse å se at omtrent fra første stavtak, så letter været og blå himmel begynner å dukke fram fra skyene. Nesten merkverdig hvor ofte det er så lite som skal til for at humøret skal løfte seg litt. Solen lager stråler av lys over skisporene som går langs Store Skillingen, helt nydelig. Over Store Skillingen var jeg mest bekymret for om mildværet i det siste hadde ført til noe mer overvann, det var lite å bekymre seg for.

Gjerdingen.

Johannestjernet.

Jeg følger traséen opp Almedalen mot Gjerdingen. Til nå har jeg hatt veldig godt feste, men på veien opp møter jeg på en av løypebasene som preparer løypene. Jeg er full av respekt for løypebasene og hva de gjør for oss skiløpere (de fortjener all den ros de kan få), men etter at han har passert har jeg faktisk merkbart dårligere fest. No bad feelings dog.

Mosjøen.

Forlatt plass mellom Mosjøen og Øyangen?

Det å gå traséer eller løyper som jeg ikke har gått før er alltid artig, så jeg prøver ofte å gå en jeg ikke har gått før. Idag skulle det bli en god del slike. Rundt Gjerdingen har jeg gått før, men jeg har ikke tatt traséen som går forbi Johannestjern mot Tverrsjøstallen. Nå er været strålende. I henhold til planen min skal jeg returnere til Tverrsjøstallen, men hvor lang tid jeg vil bruke vet jeg ikke. For sikkerhets skyld hiver jeg innpå en vaffel før jeg fortsetter.

Øyangen.

Flott lys over Øyangen.

Neste ukjente løype ut er over Langvassbrenna mot Mosjøen. Her er underlaget hardt og isete på den lille terrengløypa som går vest fra Tverrsjøstallen, man må være obs i nedkjøringene. Det er en fin trasée, opp og ned. Også over Mosjøen har jeg ikke gått før (jeg har syklet rundt Mosjøen). Det er litt mer følelse av overvann her, men det meste ser fryst ut. Fra Mosjøen går traséen gjennom terrenget, her er det ikke vært kjørt opp på en stund, men noen har gått her før. Jeg passerer rett gjennom en plass som virker forlatt, på kartet kan jeg heller ikke se noe navn, helt glemt av historien virker det som.

Store Sindera.

Gjennom Finnstadbrenna mot Finnstad.

Over Øyangen er det et flott lys, vannet virker å ligge midt mellom skylaget som dekker det sørlige delen av marka (selv om vi jo nå er i Krokskogen) og nordlige delen som har mer åpen himmel. Jeg fortsetter videre i retning Vesle Ugla og Sinderdalen. Hadde tenkt å fortsette videre opp Sinderdalen mot Tverrsjøstallen, men det er stor forskjell når det gjelder hva som ligger på vest-siden av Pershusfjellet og hva som ligger på øst-siden. Jeg endrer til å ta bakken opp gjennom Finnstadbrenna og ned til Finnstad. Jeg får selskap av et annet par og en hund som ser håpefullt opp mot meg i påvente av en godbit. Jeg har alltid elsket turen som går over Finntjern, Pershusvatnet og Skarvvatnet med Pershusfjellet tronende ovenfor.

Pershusfjellet over Pershusvatnet.

Vaffel #2 på Tverrsjøstallen.

Solglimt over Ølja.

Lengre nord i marka enn over vannet på Mylla har jeg aldri vært på ski. Jeg har vært på Helgehaugen, men det var til fots. Nå tar jeg turen opp mot Ballangrudsæterhøgda. Selv om jeg har nå ikke har noe feste igjen under skiene og er alt for lat til å stoppe for påfyll (jeg skal jo vel snart bare gå nedover), så er det kanskje turens høydepunkt. Med solen på vei ned over Helgehaugen bak meg er turen over Ballangrudsæterhøgda nydelig. Og bedre blir det når jeg oppdager utsikten som plutselig åpenbarer seg om jeg bare går litt vekk fra skisporene. Her kan jeg skue ut over Hadeland i pastellfarger. Dette er et område jeg ikke er kjent med, men i etterkant har jeg pekt ut ihvertfall Kjekshushaugen og Buhammeren. Nedkjøringen er bratt og svingete.

Vestenden.

Sol over Helgehaugen.

Det er lite navigasjonsproblem på siste delen av turen, men det går greit. Fra Ballangrudsæterhøgda er tanken å gå over Stormyra, forbi Svea og så ned til Grua. Over Svea (vannet) ligger det en nydelig dis. Bare synd at ikke planen min medfører å gå over hele vannet, bare en kort del av det før jeg setter kursen ned mot Grua på de siste kilometerne. Jeg ender opp midt i et boligfelt, hvor et par med unge gutter forteller meg klart og tydelig at nå kan man ikke komme lengre på ski. Jeg må ta beina fatt ned til Grua for å komme meg til toget hjem. Jeg hører toget gå rett etter at jeg har begynt å gå. Fint at Kiwi'n er åpen, så jeg kan slappe litt av der mens jeg venter.

Skispor i sol over Ballangrudsæterhøgda.

Utsikt fra Ballangrudsæterhøgda, Kjekshushaugen og Buhammeren.

En nydelig tur gjennom den nordlige delen av Nordmarka og Krokskogen idag. Været var over all forventning. Artig nok så holdt jeg faktisk på å miste bussen opp til Kjelsås Stasjon, takk til en sjåfør som lot en løpende skiløper få komme om bord selv om bussen hadde forlatt holdeplassen. Om han hadde kjørt, hadde jeg ikke fått med meg denne turen.

Hadeland fra Ballangrudsæterhøgda.

Mer utsikt fra Ballangrudsæterhøgda.

Tåkedis over Svea.

Grua.