En kom seg til slutt i mål etter noen mil i motsnø i Østmarka

Tittelen på dette innlegget tilsier jo nesten at jeg skal ha deltatt i et renn, men så er ikke tilfelle. Nå var det et renn som faktisk pågikk, eller gikk mot sin ende, når jeg kom til Skullerudstua for å starte på min skitur i Østmarka. Det var godt jeg kom meg senere avgårde enn ønsket, ellers hadde jeg kanskje blitt ufrivillig deltager i rennet. Hadde jeg vært smart hadde jeg kanskje valgt å gå i sporene der skirennet gikk, så hadde jeg ihvertfall hatt oppkjørte løyper å gå på.

Grått over Nord-Elvåga.

Snødekte trær ovenfor løypa fra Nord-Elvåga, Stakanløypa.

Noe det skulle bli manko på i løpet av turen min. Noe som jo igrunn er hele og alene min egen feil. En velger jo selv hvor en vil gå og har muligheten til å snu, men så er jeg jo sta da. Jeg hadde likevel endret på mitt første utgangspunkt for turen. Igår lavet det ned i store mengder. Ganske så fornøyelig å sitte inne og slappe av da og se på all snøen danse i vinden, men det ga dårlige varsler for skisporene idag. Med flere traséer av ruten jeg hadde lagt opp til ikke kjørt opp på noen dager, så jeg meg nødt til å endre plan.

Valstadløypa.

Snøskog.

Fra starten av gikk det jo greit, det var plankekjøring fram til Mariholtet. Riktig så grått var det over Nord-Elvåga, med et enslig spor som forsvant inn over snøen på toppen av isen, det skulle det bli mange av idag. Valstadløypa er fin å gå på, undulerende gjennom en snøskog.

Et enslig spor mot Halssjøen.

Litt vanskelig å se at det skal ha vært kjørt opp løyper her for en dag siden, selv om det har snødd mye. En skiløper før meg har ihvertfall laget et spor jeg kan følge.

Over mot Halssjøen er det dermed bare nok et enslig spor som forsvinner inn i skogen. Ikke helt lovende. Og ifølge kartet til Skiforeningen skulle det vært kjørt opp igår. Nå har det snødd ganske så mye, men her virker det ikke kjørt opp på utallige dager. Det er fint over vannet, selv i det tristgrå været, men akkurat fort over vannet går det ikke. Fort går det heller ikke ned til Mønevann.

Snøtunnel over det enslige skisporet mot Halssjøen.

Snø og kraftlinjer over Halssjøen.

For mange er det nok fra Mønevann og på vannene sørover som er indrefileten i Østmarka når det gjelder å gå på ski, for meg også, men idag har jeg heller tenkt å ta for meg av ytrefiletene. Opprinnelig var planen å bevege meg mer øst og så gå opp i en loop og ned igjen, før jeg satte kursen tilbake til Skullerud. Nå, blir det bare en liten runde østover fra Mønevann. Jeg tar runden som går rundt Setertjern, opp via Djupdalen og ned Badstudalen. Kjørt opp, og mange har gått der, fint.

Opp Djupdalen.

Setertjern.

Mot Morterud er det tilbake på å følge en ensom sjel som har gått før meg. Med skiene og skoene dypt i snøen bærer det inn under de snødekte trærne. Over Biritjernet er det overvann, overkommelig, men det skulle bli verre. Mye verre. Tonen på himmelen har blitt gråere, mørkere endog, når jeg kommer ut på Nordre Krokvannet. De ensomme sporene jeg har fulgt går over i mer opptråkkede spor nesten i enden av vannet, der jeg kommer inn på ruten som kommer fra Røyrivann. Dit går ferden min videre.

Overvann på Biritjernet.

Ved Kalven.

Jeg kan ikke se noen på Røyrivannskoia. Herfra skal jeg gå mot Vangen. På nok et nedsnødd spor, med en enslig fugl som har tråkket seg gjennom. Fint for meg, men det går fortsatt trått. Etter en stund, begynner jeg å bli rimelig klar for å komme fram til Vangen, jeg er sulten. I sørenden av Tonevannet sitter det en fyr som har planer om å overnatte i telt.

Et tilbakeblikk mot der en enslig skiløper har gått over Nordre Krokvannet fra Kalven..

Over Mosjøen blir sporet verre. Her blåser det og vinden har laget bølger på snøen, sporet går i sikk-sakk over snøen som ligger på toppen av isen. Rett ved en av de store holmene ute i vannet krysser sporene overvann. Jeg prøver å komme meg utenom vannet som ligger i skisporet, ved å gå på snøen ved siden av. Det skulle jeg ikke ha gjort. På et tidspunkt merker jeg at grunnen under meg gir etter og jeg begynner å synke ned i vannet, jeg kan se vann flomme opp over langs skiskoene. Jeg har ikke lyst til å få det kalde vannet høyere opp på beina mine. Lettere frenetisk klarer jeg å holde meg akkurat over vannet fram til jeg kommer til litt mer 'fast' grunn. Skiene mine ser ut som to avlange og flate snøklaser. Dette var ikke gøy.

Nordre Krokvannet.

Heldigvis er jeg rett ved Vangen. Uheldigvis er jeg der etter at serveringen er stengt. Heldigvis får jeg likevel kjøpt meg en skolebolle, cola og kaffe, og får lov til å sitte å hvile meg litt inne mens jeg spiser. Dette er gjestfrihet jeg er takknemlig for, spesielt på dette tidspunktet.

Tonekollen.

Å ha fått i meg føde og mer energi gjør underverker, og når skisporene endelig er oppkjørte går det mer radig. Skal si at jeg kjente meg litt klar for å være ferdig med turen idet jeg ankom Vangen, nå er jeg klar for litt mer skigåing. Det går fortere i svingene nå, samtidig som at det har blitt ganske så mørkt. Jeg legger ruten forbi Skjelbreia og videre mot Sandbakken forbi Tretjernskoia. Så gjennom den fine, men nå mørke, traséen som går mellom Klokkerudmyrene og Smørholet. Derfra i retning Skytten og Gullsmeden, men et besøk der en tidligere gullsmed eide en plass ble det ikke.

Over Mosjøen til Vangen. Rett før oppstigningen til Vangen var det et større parti med overvann. Her følte jeg grunnen gi etter for meg og jeg sank ned i vannet, klarte akkurat å redde skiskoene fra å bli gjennomvåte, ingen god følelse.

Selv om jeg var i nærheten av Gullsmeden, ville det nok ikke blitt noe gull på meg i et eventuelt skirenn. Når jeg er tilbake på Skullerudstua er det stille, der er alt pakket sammen, men jeg kom meg til slutt i mål etter noen mil i motsnø i Østmarka. Og selv med tungt og dypt føre, et lite artig møte med overvann, var det likevel en fin skitur.

...og jaggu meg har det ikke dannet seg en istapp fra buff'en min gitt.