Så bød vinteren seg fram på sitt beste

Etter en god del dager hvor fargene utenfor ikke har bydd på de fleste variasjonene, slo himmelen til i full blå blomst idag. Selv om kroppen føltes tung etter de mange milene gjennom Østmarka igår, måtte jeg ut på ski igjen. Været var alt for godt til å sitte inne i. Blå himmel på en lørdag eller søndag betyr mange folk ute. Når dagen i tillegg har blitt deklarert som en 'kom-deg-ut-dag', betyr det enda flere. Det vil være få sjanser for å gå alene i dag med andre ord.

Kanskje den fineste plassen på skitraséen opp mot Skjersjøen fra Hammeren, ved Skjersjøelva.

Men når været viser seg fra denne siden og marka er kledt i en hvit snødress, så skal man så absolutt ikke klage om man må dele den med andre. Jeg har valgt å gå opp til Kobberhaughytta via Lørenseter, med start fra Hammeren, det skulle vise seg å være et godt valg. Det er få turer som kan slå det å gå blant hvite snødekte trær som henger over sporene med en nydelig blå bakgrunn.

Skisporene mot Lørenseter.

Glåmene er nok ett av de aller fineste stedene i Nordmarka, av de som ligger nærmest hovedstaden, om vinteren. Idag kan det ikke beskrives som annet enn vakkert å gli over skisporene i det åpne landskapet der. Fint var det og å komme opp fra bakkene og se Kikuttoppen i bakgrunnen.

Lørenseter.

Det bærer vestover i retning Heikampen, før en abrupt sving til høyre bringer en ned bratte Tjuvdalen og ut på Østre Fyllingen. Over vannet er det fint, men her har det vært litt overvann og deler av sporene bærer de gjenkjennlige gule flekkene etter det. En trenger ikke gå til Kikutstua for å vite at det vil være mange folk der idag, jeg går bare rett forbi (ikke det at en vaffel her ikke frister), køen står langt utenfor døren som ventet. Egentlig kunne jeg tenkt meg å fortsette videre nordover og bare forsvinne inn i det flotte vinter-landskapet som marka byr på idag, men det har jeg ikke tid til.

Gjennom skogen mot Kobberhaughytta.

Mine vaffel-øyne er istedet rettet mot Gørjahytta. Der er det, også som ventet, mange folk og det er to køer inne i en full tømmerkoie. En for å bestille og betale, en for å hente vaffelen(e). Vaffelkøen er lang. Jeg dropper vaffelen her og, går for en toddy og spiser det jeg har liggende i sekken. Lefserull med kanel og eple. Det kommer mer folk til koia enn det er folk som forlater den, men det er stort sett bare smil å se rundt meg.

Winter wonderland.

Den lille traséen som går forbi Myrtjernet ned mot Rottungen er som vanlig en skjør nytelse av en skitur. En går langs vannet med en følelse av å hele tiden skli ut i det. Trærne henger relativt tunge av snøen langsmed løypa. Her er det folk som har gått opp sporene.

Mot Glåmene.

Tilbaketuren har startet, men jeg vil gå litt lengre enn planlagt grunnet det flotte været. Så istedet for å gå rett over Øyungen og ned til Skar, legger jeg turen over Rottungen og opp mot Kamphaug. Før jeg har kommet dit tar jeg av mot Øyungen, på den nye traséen. Jeg har returnert til den noen ganger nå. Idag får jeg en nydelig utsikt over Øyungen, hvor man kan se en lang rekke av skiløpere glid over vannet, bakenfor ligger Øyungskollen hvitkledt mot blåkledt himmel.

Utsikt mot Kikuttoppen fra Glåmene.

Men bussen på Skar rekker jeg ikke, den ruller avgårde idet jeg farer forbi bommen. Det gjør bare turen lengre, jeg må ned til Hammeren, men det er en fin tur idag den og.

Glåmene.

Tror aldri jeg har stått på en buss som har vært så full av skiløpere og ski før. Japp, idag var det helt nydelig i marka.

Glåmene.

Glåmene.

Glåmene.

Glåmene.

Østre Fyllingen.

Fortjern.

Myrtjernstraséen.

Myrtjernet.

Utsikt over Øyungen med skiløpere på.

Skarselva.