Våt høsttur i Romeriksåsene

Det å komme tilbake til hverdagen eller mer korrekt, tilbake til hverdagens vandreområder er ofte en stor overgang. Likevel er det og godt å være tilbake igjen, til det kjente og kjære. Og selv om marka rundt Oslo ikke helt kan måle seg med tindene og fjellene i Alpene eller Dolomittene, liker jeg meg godt i skogens favn her hjemme. Og selv om kroppen kunne hatt godt av å hvile seg litt mer, nytter det ikke mot min indre stemme. Som oppfordrer meg til å komme meg ut og på tur.

Fra varmere strøk bød hjemlandet på et gråere vær, ihvertfall denne høstdagen. Det er regn i luften når jeg begir meg inn i Romeriksåsene fra Nittedal Kirke. Regn fra gråe og lave skyer byr derimot også på atmosfære. En melankolsk stemning, og en egenartet stillhet. Ut fra tåken steg både stien, skogen, trærne, bregnene, små tjern og koller, og mer. Både sett og usett.

Og skogen den hadde jeg omtrent for meg selv. Ikke mange andre som hadde tatt turen ut i regnet. De eneste jeg møter, er to stykker som har overnattet på Spikertjernshytta, de holdt på å pakke sammen og skulle gå ned igjen. Ellers var det ingen, bare tegn til folk i noen av hyttene jeg passerte. Stillheten rådet. Regnet rådet. En kunne la tankene sine okkupere store landområder nå.

På veien hadde Busterudvangen omtrent forsvunnet i tåken, bare såvidt den gjorde et forsøk på vise seg. Vannet som hadde senket seg over Romeriksåsene gjorde dermed ikke noe forsøk på å skjule seg, det var alltilstedeværende. Både i luft, i vann og på bakken. Vått var det overalt, holde skoene tørre kunne en gi opp først som sist. Litt balansegang over flommende bekker måtte også til. Og på et sted måtte jeg bygge opp igjen den provisoriske broen over en bekk, den hadde forvillet seg over på feil side av bekken.

Det brølte fra Myrgruvefossen og regndråpene danset på Gjerdrumsgjermenningen. Gapahuken der var god å ha som lunsjplass, men regnet gjorde om taket til en liten trommemaskin, av den hyggelige sorten. Sokkene ble skiftet til nye og tørre, men tid måtte likevel til for å få føttene varme igjen etterpå.

Det er nydelig der oppe rundt Gjerdrumsgjermenningen.

Mørket det begynte om enn sakte, å senke seg ved Storøyungen. I enden lå kloppene godt under vann. Det var den eneste lyden jeg kunne høre, foruten regnet selv. Plask plask plask, fra føttene som senket seg ned i vannet for å treffe de harde plankene. Bare skogsbilveien gjensto, i svinger ned til Hakadal. Der bilene for i rask bravur over veien.

Nede i dalen var toget innstilt, så en måtte ta bussen fatt hjem igjen. En våt, men fin tur, alene gjennom Romeriksåsene. Her er bildene:

Trollsk skog i starten fra Nittedal Kirke.

Tårnfuru.

Tåkeskogssti.

Gjennom bregner.

Langvatnet.

Tåke over Langvatnet.

Busterudvangen.

Forkrøplede busker.

Mer tåkeskog.

Høst og tåke.

Linjer i skyene.

Prestfossen.

Utløpet ved Prestfossen.

Farger i myra.

Langmyra.

Myrgruvefossen.

...her var det ingen bro.

...men så var den der.

Gjerdrumsgjermenningen.

Broen over Smalet.

Smalet.

Storøyungen.

Skyer over Hakadal.

Et lys i mørkeskyene.

Hakadal.