Med ett hvitt lag av snø på bakken trenger man ikke hodelykten, det er nok lys i det hvite elementet til at man ser hvor man går. Alene i mørket tusler jeg langs kjente (skogsbil)veier opp til Movatn, med snø i luften. Det lyset som er kommer fra lysforurensningen over byen. Stille er det og, fint og rolig.
Kommer til Movatn, idet Gjøvikbanen dundrer forbi, vurdrer å gjennomføre opprinnelig plan likevel, det vil bety en lang kveld (og natt) ute i mørket. Fristende, men jeg lar det bli. Går rundt Movatn og til Snippen, setter kursen tilbake mot Kjelsås og Oslo, da tanken slår meg. Jeg vil gå over Barlindåsen.
Spor i snøen leder opp åsen, lettere glatt av snøen på enkelte av svabergene, ellers fint og enkelt å komme seg opp. Snø fanget i vindet, mens lyset fanger opp skygger blant trærne. Lys der nede fra gjennom trærne, Sandemosen Stasjon.
Fra utsiktspunktet på kanten av Barlindåsen er det en rød glød over Oslo, det lave skydekket og snøen får det nesten til å se ut som at det brenner. Mørket her oppe blir midlertidig brutt opp av en jogger ute på kveldstur, men han forsvinner omtrent like fort som han kom. Det er kjølig, men da varmer de to koppene med te ekstra godt.
Gjennom skog, mørke og snø ned igjen, før ruten reverseres og jeg kan følge mine egne fotspor tilbake til Kjelsås. Jeg var irritert på Ruter da 54-bussen var såpass forsinket at jeg ikke rakk toget, men nå er jeg bittelitt takknemlig.
Glød fra Oslo.
Lys og snø i mørket, ovenfor Sandemosen Stasjon.
Rødt signal når en nærmer seg Movatn.
Movatn Stasjon.
Gjøvikbanen passerer før den forsvinner inn i tunnelen.
Movatn sitt bidrag til ulvedebatten.
Spor i snøen.
Fokk over svabergene opp Barlindåsen.
I snøen opp mot Barlindåsen.
Former i mørket.
Utsikt over Oslo fra Barlindåsen.
Snøklopp.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar