Det var såklart en skitur jeg skulle ha vært på, selv om det ikke har kommet nok snø til at det har blitt kjørt opp nok løyper. Snø er det derimot og noen løyper har dukket fram fra glemselen igjen, de flinke og ivrige våre dyktige løypebaser. Men nå var det nå slik at det ble beina det ble snakk om likevel. Mørkt vær og tunge tanker gjorde det klart for meg, måtte gå av meg litt. Og så slapp likesågodt naturen inn en liten lykkepille i form av et flott vintervær.
Snøen setter jo og noen føringer for hvor man kan gå, det er lettere med ski på beina når man trekker inn i terrenget nå (truger og, men hvor mye jeg enn leter hjemme vil jeg ikke finne det). Men jeg vil likevel ikke gi helt slipp på stiene. Så jeg starter turen likesågodt med den første, og den enkleste. Fra Øvre Vaggestein går jeg over mot Tømte. Her er det allerede et kjempetråkk i snøen, så lett å gå. Det var heller ikke uventet. Så lett på foten, ikke synker man så mye ned i snøen her, og en skog som akkurat har tatt imot vinteren og snøen. Blå himmel over.
Øvre Vaggestein.
Snø og is på blåstien opp mot Tømte.
I opptråkket snø med sollys gjennom trærne.
Opp Tømtekleiva.
Snø- og islagt myr nedenfor Tømte.
Nydelig utsikt fra Sellanrå.
Isen har ikke lagt seg over hele Øyungen ennå.
Sellanrå råder over en flott utsikt over marka, og spesielt over Øyungen. Der nede har ikke isen rukket å dekke over hele vannet, det er en stor åpning midt ute på det, akkurat der hvor skiløypa vanligvis går. Snøen har ikke fyllt opp trærne ennå.
På neste blåsti har derimot ingen andre gått, ihvertfall ikke i denne snøen. Etter et kort intermezzo på skogsbilveien forbi Finntjern tar jeg inn på blåstien som går øst og ovenfor Kalvsjøen og Store Gørja. Brått synker man dypere ned i underlaget, aka snøen. Skrittene blir tyngre og stien den er ikke like synlig, selv om den er bittelitt mer nedsenket enn snøen rundt. Ikke hele tiden. Tungt, men flott, å gå gjennom den urørte snøen. Kalvsjøen ligger nedenfor, med mønstre i isen.
Gode sko er godt å ha, for etter en en stund med å løfte beina opp og ned i snøen begynner buksene å bli våte. Stien kaster meg ut på skogsbilveien fra Trehørningen mot Store Gørja. Bare et dypt og bredt spor fører nedover mot vannet. Ved Gørjahytta møter jeg på vertene som har tatt turen opp for å gjøre klar for vinterens innhogg av vaffelglade skiløpere. Men de hadde fått problemer med bilen, så mesteparten av tiden hadde gått bort til å fikse den.
Vintervandring i snø, mellom Tømtehyttene og Tømte Gård.
På vei opp i uopptråkkede spor på blåstien over Kalvsjøen og Store Gørja.
Kalvsjøen med sine mønstre i isen.
Urørt snø på blåstien ovenfor Kalvsjøen og Store Gørja.
Fra blåstien over mot Store Gørja fra Tømte, ovenfor Kalvsjøen og nevnte Gørja.
Kronglete henger dem over skogsbilveien.
Solen begynner å helle nå, det har vært skjønt ute idag og enda skjønnere skulle det bli. Over Helgeren har jeg fått gått meg litt varm på føttene igjen og nå varmer det synkende sollyset vannet og. I rosa-rødlig lys. Drønn kan høres over isen. Enda flottere blir det når jeg kommer til Bjørnsjøen. Ved Kutangen er det magisk stemning når himmelen, isen og snøen møter det lilla lyset fra solnedgangen.
Men det flotte lyset betyr også at det er snart slutt på det. Mørket vil senke seg og det er på tide at jeg spiser litt, magen har ikke vært fornøyd med eieren en stund. Søker ly på selvbetjeningen på Kikutstua, selv om det ikke er noe å søke ly for utenfor egentlig. Men jeg får skiftet sokker og varmet tærne litt. Når jeg går lyser det fra peisen innenfor, og inne sitter de besøkende i varmen fra lyset.
Ute er det mørkt, det dukker opp et lys fra der skisporene går, en enslig skiløper på vei mot Kikutstua. Så er det bare meg og stillheten igjen. På skogsbilveien over og ned mot Finnerud og Sørkedalen. Lyden fra en stille vind gjennom trærne.
På skogsbilvei med brede spor mot Gørjahytta.
Helgeren.
Rødrosa glød over Helgeren.
Rødlig over Helgeren fra dammen i sør.
Utsikt mot Myrtjern.
Ved Fortjern.
Seende over Bjørnsjøen mot Kikuttoppen fra broen over Smalstrømmen.
Bommer akkurat på bussen. Bommer akkurat på åpningstidene for Sørkedalen Café og Landhandleri. Å stå eller sitte stille utenfor er ikke aktuelt. Jeg tar Zinoberveien ned, for å unngå hovedveien. Triveligere enn ventet, med gatelysene som lyser opp trærne og veien nedover. Når akkurat bussen ved holdeplassen der veien kommer ut på hovedveien igjen. På bussen sitter det folk som har vært på skitur og er fornøyde. Det er jeg og, en flott tur gjennom marka i en pause fra all tristessen.
Flott lys over Hakkloelvaoset.
Magisk ved Kutangen.
Kutangen og Bjørnsjøen.
En lilla Bjørnsjøen.
Eneste overlevende i hogstfeltet.
...og et godt stykke senere, på Zinoberveien i Sørkedalen.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar