Forrige søndag ble det første skituren for sesongen. Den gikk fra Frognerseteren og planen var egentlig å bare surre rundt og benytte seg av de løypene som var blitt kjørt opp. Bare nytte det faktum å komme seg ut på ski igjen. Så kom ambisjonen snikende. Jeg ville prøve å komme meg til Kikutstua, det var jo noen som hadde gått dit dagen før, det hadde jeg jo sett med egne øyne. Ved Slakteren, faktisk før det vanskelige partiet kom, klarte jeg å falle. Alt føltes fint. Jeg fortsatte å gå og min høyre arm forsvant ut i intetheten. Den høyre staven var brukket. Ikke så mye annet å gjøre enn å snu.
Så er det staheten min da. Jeg nektet å gi opp. Ville gå mer. Og gjorde det. Med en stav, den andre bare fulgte med som påheng, unyttig. Det ble en skitur på rundt 23km, rundt 18 av de ble gått med den brukkete staven. Alt føltes jo fint, bare tungt. Torsdagen etterpå merker jeg at det er merkelig følelse i albuen når jeg hviler meg på den. Det er som at jeg har en bløt pose der. Av alle ting jeg har pådratt meg er det en slimposebetennelse i albuen. Det var nok ikke så lurt å utvide den skituren gitt. Ingenting en kan gjøre med det nå, annet enn å hvile albuen.
Skomakertjern.
En brukket skistav, bildet er ikke tatt der staven brakk og er så tatt helt ut av kontekst.
Utsikt ved Rødkleiva.
Dermed ble det føttene som måtte til pers, uten ski. Albuen må hviles, det utelukker en skitur. Denne lørdagen legger jeg turen om Fagervann. Går opp fra Hammeren til Maridalen Skole og derfra er det sti. Har med broddene, de benyttes ikke. Det er noe is på stien, men det går greit å gå utenom eller bruke steinene som stikker opp av isen som faste brodder. Der det er snø er det greit å gå. I det siste har jeg vært sliten, ikke helt i humør og det har vært tungt mentalt. Dette er den aller beste medisinen, bare å komme seg ut. Jeg slapper av.
Fagervann er som før, fagert. Stille og rolig, islagt. Solen er på vei ned bak trærne, noen fine siste lysstriper. Ned mot Øyungen går det og greit, noen sted man må være på vakt bare. Folk ved Øyungen, som alltid. Følger blåstien på vestsiden videre. Greit å gå, nydelig over vannet, kan egentlig ikke vente med å komme meg på ski over det. Spor i snøen, og isen. Det er noe is. Himmelen stilner og blir mørkere.
Ved Rottungen er det et telt ute ved favorittodden, der gjelder det å være først ute. Alle skal vel dit egentlig. Men det er andre fine steder langs vannet og. Jeg setter meg ned ved en annen odde. Det varmer fra teen. Mørket senker seg, ganske så sakte. En enslig person på skøyter går over isen. Jeg kunne høre skøytetakene hans lenge før han dukket opp, det ser fredelig ut. Dype drønn fra isen, det runger utover vannet. Fra alle kanter, og enkelte ganger fra hele vannet samtidig. Andre ganger beveger drønnene seg langs isen over vannet. Det knaker i nærheten. Fascinerende.
Mørket er ikke helt fullkomment når jeg forlater Rottungen og tar til skogsbilveien ned mot Hammeren. Her tar jeg på broddene. Det er en egen stillhet å gå i mørket vinterstid, med lyset fra hodelykten som eneste lyskilde. Avslappet og fredfullt. Fra Hammeren må en til Brekke, dette er ikke den mest spennende vandringen, men bussen den lar vente på seg (da den jo ikke går før om 50min ved ankomst til Hammeren). Så er det dette med mørket og nå vage lys fra lysløypa, det er en fin tur tilbake.
Maridalsvannet.
Mariakirke-ruinene i tåke.
På blåstien opp fra Maridalen.
Fagervann.
Sti langs Fagervann.
Solens siste stråler over Fagervann.
Solskinn gjennom trærne ved Fagervann.
Is over bekk og blåsti, langsmed Øyungen.
Øyungen.
Mellom Øyungen og Rottungen.
Rottungen.
Ved Rypetjern.
Søndagen la jeg turen til Østmarka. Også denne gangen var det en kortere tur som lå foran meg enn det jeg vanligvis legger ut på, men det er ikke alltid man har tid til rådighet. Det var bedre vær på lørdagen, idag var det evig grått og tungt. Helt uten farger. Det er noen ganger merkverdig hvordan enkelte typer vær får alle farger til å forsvinne, til bare å bli borte. Hvor alt egentlig bare er svart og hvitt, og kombinasjonene av grått imellom. Dette var en sånn dag. Og jeg likte det.
Ingen lang tur. Ingen vanskelig tur. Jeg satte ut ifra mitt vanlige startsted i Østmarka, Skullerud. Langs skogsbilveien til Nøklevann. Så mot Gullsmeden. Men ingen gullsmed får besøk av meg, jeg tar av på stien som går over Slettfjellet mot Mariholtet. Sporene i snøen er av en person til fots og en sykkel. Som vanlig er det ikke like mye snø her som i Nordmarka, det gir glimt av grønt iblant det hvite, og en markant sti å følge.
Oppe ved Nord-Elvåga er det omtrent helt grått. Vannet går i ett med himmelen. Det er såvidt en kan skimte den nærmeste av de to små øyene ute i vannet. Nærmest som en blir litt dratt ut mot vannet, å forsvinne inn i intetheten og se hvor en dukker opp når skyene letter. Hvis de letter.
Jeg går ned til Mariholtet for en kanelbolle og en kaffe. På vei ut av marka, mot Ellingsrud, letter det bak meg. Plutselig begynner fargene å spre seg. Det føles litt ergelig, hadde jeg ventet litt lengre kunne jeg fått med meg et flott lys over Nord-Elvåga vil jeg tippe. Men jeg har ikke all tid til rådighet. Nede ved Ellingsrud titter månen fram fra skyene. Og så går jeg inn i den mørke tunnelen som leder ned til t-banen og turen hjem.
Gråtoner i skogen ved Skullerud.
Ved Holet.
Nøklevann.
På vei opp i snøen på blåsti.
På stien over Slettfjellet mellom Skullerud og Mariholtet.
Trær, Slettfjellet.
Sti ned fra Slettfjellet mot Mariholtet.
Nord-Elvåga.
Nord-Elvåga demningen.
Ut fra naturen, og inn i....
