Kjentmannsmerket: Brennberget 441

Brennberget er kanskje det høyeste punktet i Lillomarka, men det betyr ikke at det er den plassen med best utsikt fra. Det betyr at man ikke går glipp av for mye om man legger turen dit på en dag hvor utsikt vil være mangelvare omtrent alle steder. Og om det er utsikt, vil den jo i grunn bare gå i ett med alt man ser, ute er det grått, trist og monotont.

Nordre Movatn.

Refleksjoner, Nordre Movatn.

På stien opp til Sinober.

Tanken var opprinnelig å endelig få skiene på beina, men der det var greie temperaturer og forhold for det igår, er det lite forlokkende med dagens vær. For å komme meg til Brennberget starter jeg fra Movatn (egentlig startet jeg hjemmefra og gikk opp til Kjelsås for å ta toget derfra). Opp mot Sinober er det snø, men den er våt og tung, lite egnet til skigåing. Og som igår er det ikke mange farger å spore. Det ligger et tungt sukk over Movatn og de tunge skogene ovenfor.

Ormetjern.

Snømann, Sinober.

Stikryss mot Brennberget.

Sinober er det siste stedet med farger, the last homely house som det står skrevet i en bok, før den monokrome verden tar over igjen. Fra Sinober går man sørover, forbi Fjellvang (selvbetjent DNT-hytte), før man tar av mot øst på en relativ ny blåmerket sti. Det gamle skuret står der fortsatt, alene og forlatt. Et hogstfelt ser i tåken ut som en scene fra The Road. Der stien klatrer opp mot Brennberget, er Lillomarka borte i tåka. En fargeløs verden. Fra tåka kan en høre stemmer med vinden.

Mot Røverkula.

Hytta på skauen.

The Road i Lillomarka.

På Brennberget henger fortsatt triangulerings-stolpen svaiende i treet. Her har det vært kjentmannspost før, 20. juni 2009 stemplet jeg av den gangen, da var det ingen merket sti opp hit. Siden har det blitt noen andre turer opp hit. I det jeg er på vei til å gå stikker en hund opp hodet og ser forskremt på meg, før den går tilbake til eierne som er på vei opp.

Fargeløst på vei opp over Brennberget.

Brennberget 441.

Fra Sørskogen går turen til det stille Lillomarkskapellet og videre opp forbi det merkverdige hytteområdet mellom Skredderudtjern og Lilloseter. Ut fra vinduene i noen av hyttene strømmer det varme lys. Vaffel i tåka på Lilloseter.

Sørskogen.

Lillomarkskapellet.

Blåmerke.

Stien ned mot Breisjøen på østsiden av Bispedalskollen er våt. Mørket har overtatt når jeg kommer ut på skogsbilveien. I tåka danner lampene kjegler av lys, på ferden ned til Tonsenhagen. Det er atmosfærisk å vandre slik i mørket på vei ut av marka.

Ved Lilloseter.

Varmt lys fra lysløypa nedenfor Lilloseter.

Mørketåke, lys fra byen.

Tilbake i byen, trærne byttes ut med hus. Lang tur hjem og et sted på veien tar jeg feil og går forbi avkjørselen jeg skulle ta. Jeg ender opp nede ved Sinsenkrysset og det som skulle være en litt kortere tur, ble fort litt lengre likevel. Fra Storokrysset er det plankekjøring hjem igjen. Grefsenkollen med Lillomarka bak kan såvidt skimtes i mørket.

Ved Haraldsheim.