Vær: Overskyet og lett regn, så overskyet, før lett overskyet om kvelden.
Det er med en litt merkelig følelse jeg våkner opp om morgenen, idag er det siste dagen på en 'ren' Camino Primitivo. I Melide følger den primitive ruten samme vei som Camino Frances inn til Santiago de Compostela. Fra der kan jeg vente meg et betydelig antall flere pilgrimer. I San Roman da Retorta er det i så måte vesentlig roligere om morgenen. Frokosten står klar nede når vi våkner, og den er heller ikke sparsommelig av seg, stort pluss for den.
Mørke skyer om morgenen på den romerske veien fra San Roman da Retorta.
Regn ute, det drypper fra trærne. Fra herberget går Caminoen på det som en gang var en romersk vei, Via Romana. Det er lite som minner om romerne langs veien, men det får gå. Det er en morgen- og regn-trøtt verden å gå i. Ved et stikryss er jeg og Douglas forvirret om hvilken vei som er den rette, selv om det står ett skilt merket med Via Romana på, den peker mot en vei som vrir seg mot samme retning som vi kom fra. Vi gjør det vi aldri skal gjøre, men som alltid blir gjort, i en skrekkfilm og splitter lag. Via Romana-retningen er den rette. Jeg lager en pil på bakken for å hjelpe eventuelle pilgrimer som kommer etter oss.
Gul pil viser vei mot blomst.
Dette er kanskje den mørkeste vandringen så langt på vandringen min. Der det før var mange skyer og tåke, er disse nå mørke i tillegg. Humøret er derimot ikke mørkt. Jeg vandrer, sammen med Douglas, forbi landsbyer hvor vi lurer på hva innbyggerne overlever av, forbi landskap i tåke, forbi mine egne høye forventninger. I Ferreira tar vi en pause, mens vi for en kort stund observerer sollys.
San Jorge de Aguasantas.
Horreo og gamle bygninger rett før As Seixas.
As Seixas, jeg liker navnet, bare smak på det. Hit ville jeg egentlig ha gått til, på lik linje med Cadavo Baleira. Det er er derimot mye hyggeligere her, i tilegg til å være mye mindre. Mot en grå bakgrunn kan jeg se klippene stige fram fra åsene jeg har gledet meg til å komme til i hele dag. Det moderne herberget her ser fint ut, det sitter allerede en utenfor og venter på at det åpner. Vandringen hit har vært bra, men vi skal videre. Douglas og jeg stopper for en pause i baren på stedet, Casa Goriños, et hyggelig sted. Pablo, Rocio, Pol og Caty (som jeg først møtte igår i O Candido) har også tatt pause her.
Landskap ovenfor As Seixas.
Når jeg kjenner regndråpene på hodet idet jeg og Douglas beveger oss opp fra As Seixas, merker jeg at jeg igjen føler meg litt skuffet. Jeg fikk oppleve Hospitales-ruten i flott vær, men både høyden over El Acebo, Hospital de Montouto og nå landskapet ovenfor As Seixas som jeg har gledet meg til har vært i tåke og grått vær. Jeg rister fort av meg skuffelsen. Regnet varer bare en kort stund og landskapet forsvinner ikke i været heller.
Veimerkestein utbrodert med regnbuens farger ved Hospital das Seixas.
Ovenfor As Seixas klatrer ruten opp i åsene, ovenfor presser noen stein- og klippe-formasjoner seg opp av bakken, det er for meg vakkert. Dessverre vet jeg at denne delen av ruten ikke varer for lenge, så vi går sakte for å nyte den mens vi kan. Ruten fortsetter videre oppover forbi Hospital das Seixas, knapt en grend i tiden, og opp mot rutens høyeste punkt for dagen, nedenfor Monte do Hospital. Ett skilt beveger seg sakte i vinden, Concello de Toques, det er rustent og har flere kulehull. På hver sin side av passet går det veier videre opp i det bare landskapet. Vår vei vender nedover igjen.
Nedstigningen fra Monte do Hospital, Melide i horisonten.
Gjeting og slitte bygninger i Vilouriz.
Vi kommer ut av skogen til mer ødelignende utsikter, i horisonten kan vi se Melide. Fra nå går ruten mer på vei, som er hyggelig den første delen ned fra åsene, men som blir mer kjedeligere når den kommer ned på flatmarken før Melide. Man går gjennom de sedvanlige små landsbyene. Pause i baren i Villamor, men lokalbefolkningen tilstede lager så mye støy at vi fort fortsetter videre.
Nok ett eksempel på ett hus som har blitt forlatt for å forfalle, fortsatt til salgs vel og merke. I Villamor.
I Melide har vi plasser i Albergue Alfonso II, det er et fint og rent herberge. Og vi har nå ankommet strømmen av pilgrimer på Camino Frances. Det merkes, i byen kan man ikke hvile øynene ett sted uten å se en pilgrim. Man passerer grupper med pilgrimer som forteller de samme historiene, historier om vandring i mørke, om de gule pilene og om hvordan Caminoen tar vare på deg. Når jeg gikk Camino Frances for (snart) fire år siden, gikk jeg og min far bare gjennom Melide. Jeg får sett litt mer av byen nå.
Middag i Melide sammen med pilgrim, Rocio, Pablo, Pol, Caty og Maribel.
Jeg spiser middag sammen med Pablo, Rocio, Pol, Caty, Maribel og en annen pilgrim i en av de mest kjente pulperiaene (restaurant som spesialiserer seg på pulpo, blekksprut) i byen, Garnacha. Jeg kan dog ikke spise blekksprut, men de har andre godsaker på menyen. Fin dag idag, jeg er spent på hvordan livet på Caminoen nå blir framover, når jeg blir dratt inn i dragsuget til den franske veien.
<- San Roman da RetortaArca O Pino ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar