Vær: Tåke, etterhvert sol og blå himmel.
Klokken halv tre om natten går alarmen på en mobil av i rommet jeg sover i, men det er ingen som gjør noen mine til å skru den av, den fortsetter å ule til den stopper av seg selv. Ikke mange timene etterpå står Lucas og Rafael, som jeg deler rom med, opp. Senere kan jeg høre stemmene deres utenfra og se små lys bevege seg i mørket. De stresser virkelig med å komme seg tidlig avgårde.
Nok en vandring i tåke om morgenen.
Været gjentar seg selv, ute er det et grått lag med lett våte skyer som okkuperer luften. Etter en initiell vandring langsmed skog og åkre i tåken, begynner ruten å bevege seg opp i landskapet. Det virker ikke som om skyene helt klarer å bestemme seg for om de skal lette eller tykne til ytterligere, ruten opp mot og fra Montouto byr på sporadiske utsikter gjennom dem. Den lille grenda fortoner seg som nok en tidsreise.
Utsikt tilbake fra Montouto, skyene gir små blikk i omverdenen nedenfor.
Høydepunktet for dagen, både i høydemetere og opplevelse, er det lille pilgrims hospitalet Hospital de Montouto fra 1360. Fjellet bak hospitalet ligger skjult i tåken som bukter seg rundt de gamle steinbygningene og underbygger den mystiske auraen som omkranser stedet. Et lite kapell står ved siden av, hvor en av trepålene som sperrer inngangen til kapellet er revet løs, sannsynligvis en som har gjort det for å søke ly inne i det. Francis føler det som at han nesten er tilbake på det skotske høylandet. Det er et nydelig sted, og tåken gjør det som sagt ikke mindre atmosfærisk å være der.
Montouto, en aldrende landsby.
Dessverre er det noen som har funnet det for godt å gjøre fra seg på baksiden av hospitalet. Her snakker vi om en bygning fra 1300-tallet og folk har ikke mer respekt for det enn å bruke det som do (det er mer enn nok plass til å gjøre sitt fornødne lengre unna). Jeg, Douglas og Francis rister bare oppgitt på hodet.
Hospital de Montouto, grunnlagt i 1360 og i bruk så sent som i tidlig 20. århundre.
Ned fra Montouto går stien gjennom en litt mer beskjeden skog uten høydepunkter til vi kommer til Casa Meson, en pilgrimsvennlig bar ifølge guideboken. Det serveres noen gedigne bocadillos der, så store at Francisca gir meg en del av sin. Typisk for Caminoen er det og slik at disse stedene blir store samlingspunkter for pilgrimer, så det er mange her og eieren av stedet er stresset (jeg føler litt for han). Det tar så lang tid å få bestilt meg en kopp kaffe at jeg istedet tar sekken på ryggen og går til en bar nede i Paradavella.
Landskap rundt Hospital de Montouto, de flyktige skyene bidro til atmosfæren på stedet.
Den baren har vunnet en pris for den beste kaffen i Galicia tre år på rad visstnok, og det er vitterlig en god kaffe de serverer. Det er lite på den resterende delen av ruten som kan måle seg med atmosfæren rundt Montouto, men det er likevel en fin vandring etterpå. Skyene fant det til slutt for godt å gi seg for dagen og det blir varmt utover dagen. Ruten alternerer med å vandre på stier og langs veien. Ett nytt kongledyr ser dagens lys.
Gjennom skogen før O Couto.
Når jeg og Douglas ankommer Cadavo Baleira og herberget der, har vi passert flere hyggelige og små landsbyer, med utsikt over en grønn verden med en blå himmel over. I min opprinnelige plan hadde jeg tenkt å overnatte her, men den planen har endret seg. Både jeg og Douglas har tenkt å fortsette videre mot Castroverde. Vi stopper for å spise lunsj her og lar det bli med det. Selve byen er ikke stort å snakke om, men navnet klinger bra, det skal den ha. Douglas innrømmer at det sannsynlig var hans mobilalarm som gikk av i løpet av natten, innstillt for lenge siden og glemt å skru av.
Douglas venter på å få en kopp café con leche i baren i A Lastra.
Det er en fin tur etter Cadavo Baleira, selv om det er litt stigning i varmen i starten. Over mot Vilabade går ruten på en trivelig vei gjennom skogen, med så blå himmel og så grønt som det er nå bades øynene i kontraster. Vilabade er en nydelig landsby, som og virker veldig velstelt. Kirken der har et imponerende inngangsparti. Jeg tror at både jeg og Douglas hadde blitt værende, hadde det vært et herberge her.
Ruten ned mot Cadavo Baleira.
Utenfor herberget i Castroverde sitter Madi og Lucy. Vi er spente på å høre hvordan de hadde hatt det om natten, de gikk videre fra Padron for å overnatte i hengekøyene sine. Det hadde vært en litt småvåt affære, grunnet luftfuktigheten, utenfor herberget ligger utstyret deres til tørk. De er noen tøffe damer, så de klarer seg fint.
Vilabade, kirken på stedet hadde en imponerende inngangsparti og det lille stedet var rent og velstelt.
Castroverde er en hyggelig by. Jeg spiser middag sammen med Douglas, Isabelle, Olivier, Valery, Marine og Klaus. Plato combinado bestående av ett stort stykke kjøtt, to skiver med bacon, pommes frites og en grønnsakspaté, alt for 6 euro. Og samtidig den siste middagen sammen med Olivier, Isabelle, Marine og Valery; imorgen har jeg en veldig lang dag foran meg og vil ikke komme til å møte dem igjen.
Middag i Castroverde sammen med Olivier, Isabelle, Marine, Valery, Douglas og Klaus (ikke på bildet).
<- PadronSan Roman da Retorta ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar