Vær: Overskyet, litt regn.
Om natten høres det ut som om sidemannen holder på å dø, gjentatte ganger, uregelmessig. Det er umulig å få sove, akkurat idet jeg føler søvnen lukke seg om øynene mine er mannen i ferd med å kveles. I mitt stille sinn døper jeg han til 'the camino death rattler'. Veggene resonnerer av snorkingen. Langt ut på natten er det nok, jeg pakker sammen sengetøyet og sakene mine og sniker meg inn i naborommet hvor det er ledige sengeplasser. Der er det helt stille.
Flammende morgen utenfor Arca O Pino før skyene svelget flammene.
Når jeg våkner om morgenen er det fortsatt helt stille i rommet, ingen har stått opp. I mitt opprinnelige rom står lyset på og det er ingen igjen, bortsett fra 'the camino death rattler', alle har gått. Jeg kan vanskelig skjule at jeg flyktet til det andre rommet når jeg kommer tilbake med sengetøyet. Jeg ble for øvrig vekket av en melding fra Douglas som sa at han hadde begynt å gå, han trodde at jeg var gått når han sto opp. Det er ett stort gjesp som sitter og spiser frokost i en bar om morgenen.
Etter Arca O Pino går ruten gjennom en flott skog med høye og flotte vridde trær.
Den siste vandringen inn til Santiago de Compostela er egentlig litt av ett antiklimaks. Det er igrunn veldig lite spesielt eller spennende med den, bortsett fra det faktum at du vil være framme ved målet du har gått imot så lenge. Ruten er hyggeligst i starten ut ifra Arca O Pino gjennom en skog av høyreiste eukalyptustrær, men når man kommer til Labacolla, flyplassen til Santiago de Compostela, er det stort sett en begivenhetsløs gåtur.
Langs gjerdet til flyplassen til Santiago de Compostella, Labacolla, markerer pilgrimene at de snart er ved veis ende på flere måter.
Etter den søvnløse natten er ikke det verste som Caminoen har å by på det jeg ønsker. Der jeg igår ikke hadde noe problem med å gå blant de mange pilgrimene, har jeg det idag. Idag møter jeg på gruppene av skoleungdom som går fra Sarria (100km er grensen for å kunne få Compostelaen) og de lager mye lyd. Mye lyd. Det er som om de ikke kan klare å gjøre noe uten at det må være støy til, det hoies og skrikes, det les og det synges unaturlig høyt (falskt).
På vei mot San Marcos og Monte de Gozo, gråe skyer i horisonten.
Jeg havner midt oppe i en gruppe, og for å slippe unna setter jeg opp farten, noe jeg helst ville sluppet. Ved Labacolla sniker jeg meg ned til en av de to barene, i håp om at barnehagen fortsetter videre. I elven som renner gjennom Labacolla vasker jeg hendene, for fordums pilgrimer var dette stedet man vasket seg før man gikk den siste strekningen inn til apostelens grav.
San Marcos, den siste landsbyen man går igjennom før man kommer til Santiago de Compostela.
Mot Monte de Gozo er det en lang rekke med pilgrimer på vei. Jeg hører hyling og skriking derfra og søker tilflukt i baren i San Marcos for en øl å roe nervene med. Den setter jeg nesten i halsen, da Frank kommer farende, nesten flyvende. Tror sjelden jeg har sett en så målrettet pilgrim før. Som jeg og Douglas trudde, så var han egentlig ikke klar for å stoppe i Lugo og hadde gått på i dagene etterpå. Nå hadde han lyst til å rekke pilgrimsmessen i katedralen.
Framme i Santiago de Compostela kan man endelig strekke beina i været og si at man har klart det, disse føttene har bært meg rundt 360km fra Sebrayo og hit i løpet av 15 dager.
Som jo egentlig hadde vært artig å få med seg. De siste fire kilometrene fra Monte de Gozo til Santiago er veldig lite spennende, så jeg setter opp dampen igjen jeg og etterhvert. Det har muligens vært den verste vandringen så langt på Caminoen min, men når jeg befinner meg blant gatene i gamlebyen til Santiago de Compostela viskes opplevelsen bort. Jeg fylles med en slags opphøyd følelse, men ikke på en religiøs måte. Det er bare erkjennelsen av at jeg igjen vil befinne meg foran katedralen i Santiago og har gjennomført nok en Camino.
Fornøyelsespark i Santiago de Compostela, mye lyd i forhold til Camino Primitivo, ikke så veldig mye mer lyd i forhold til Camino Frances.
Å stige ut på Praza do Obradoiro igjen føles som en verdig avslutning, bare at det for meg ikke er avslutningen på min vandring. Imorgen er det videre igjen. Det er vesentlig flere her nå enn når jeg kom hit sammen med min far høsten 2011. Spredd utover plassen sitter det pilgrimer som er ferdig med sin vandring. Jeg setter meg ned, tar av meg sokkene og skoene. Pilgrimsmessen inne i katedralen har begynt, men jeg er fornøyd med bare å sitte her utenfor. Jeg kan uansett ikke gå inn med sekken min. En parade går forbi. Pilgrimer går forbi. Turister går forbi. Jeg blir sittende i nesten en time.
Lysekrone inne i katedralen i Santiago de Compostela.
Køen er lang for å hente ut Compostelaen. Å gå rundt i gatene i Santiago de Compostela igjen bringer tilbake flere minner fra forrige gang. Byen og gatene er fortsatt like hyggelig som da, men det er betydelig flere folk her nå. Det er en fornøyelsespark i parken rett ovenfor hotellet som jeg bor på, Hostal Alfonso (et veldig trivelig lite hotell), som ikke var der sist (kanskje det bare er der om sommeren). Som pilgrim er man og nødt til å gjøre visse ritualer (hvile på plassen foran katedralen ved ankomst er ett av dem). Jeg besøker katedralen og gir statuen av Jakob en solid klapp på skulderen.
Feiring av gjennomført Camino i Santiago, fra venstre: Frank, meg, Francisca, Joe, Annie, Douglas, Joanna og Joanna (Michal, Jose, Madi, Lucy og Mateusz mangler på bildet).
Om ettermiddagen samles vi for å feire endepunktet for Caminoen vår, hvor vi ledes på en merry chase av Frank for å finne et sted å spise. Jeg lider av total søvnmangel etter nattens snorkeskjelv og er for en stund litt utenfor. Michal redder meg og etter en øl føler jeg meg piggere igjen. Rundt bordet sitter Douglas, Frank, Annie, Joe, Francisca, Joanna, Joanna, Michal, Madeusz og Jose. Vi ender opp på ett dansested av alle ting, å se pilgrimer danse etter å ha gått så mange mil er litt merkelig.
Fikk også sagt farvel til Pablo, Caty, Rocio og Maribel.
På vei hjem igjen om kvelden finner jeg ut at jeg har fått en melding fra Pablo og Rocio hvor de spiser middag og at de har bestilt plass til meg og, meldingen er noen timer gammel. Heldigvis så er de fortsatt i restauranten og jeg må skyldig beklage at jeg ikke så meldingen før for sent. Det var uansett veldig hyggelig å få sagt farvel til Pablo, Rocio, Caty og Maribel også. Til tross for at jeg var trøtt var det en fantastisk kveld og ending på Camino Primitivo.
Når jeg glir inn i søvnens rike i mitt stille rom på hotellet er dagene på Camino Primitivo over. Ett eventyr er over, ett annet begynner. Imorgen er det opp og på'n igjen, da begir jeg meg ut på Camino Finisterre.
La Compostela.
<- Arca O PinoNegreira ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar