Kjentmannsmerket: Fururotvelta Ved Spålsveien, Kanskje Markas Største Rotvelte

For noen uker siden tok jeg sykkelen fatt og syklet meg en fin runde rundt Nordmarka. Når jeg så på kartet etterpå kom jeg i tanke på at jeg kunne jo ha tatt med meg en kjentmannspost på veien. Artig hvordan det å begynne å 'samle' på ting tar hold om en, i denne sammenheng noe så trivielt som kjentmannsposter. Så etterpå kom jeg i tanke på at jeg kunne jo sykle ruten en gang til og denne gang ta kjentmannsposten på veien. Bare i motsatt vei og med noen små ruteendringer. Så her kommer både tur og retur Nordmarka rundt.

Tur (09.06):

Sykkelen har ligget til tørk litt for lenge, så for å bøte på det får jeg ta meg en lengre tur enn vanlig. Sykkelen trenger egentlig ikke å være en sykkel lengre heller, den trenger mest av alt å bli byttet ut. Men jeg lar utslitte dekk og gir være utslitte dekk og gir, og håper den henger godt nok sammen til å bringe meg helhjertet rundt. Jeg vet mest av alt at jeg kommer til å være en sinnasyklist når giret nekter å skifte, da er jeg en stor fare for min egen sykkel. Tror sykkelen min har hatt et hardt liv.

Bæring av sykkel på blåsti mellom Spålsveien og Steinbusætra, sånn går det når man tar feil av sti og trillesti.

Ved Steinbusætra.

Jeg rekker avgårde uten å møte på rushet fra Sognsvann opp til Ullevålseter. For å komme meg gjennom ruten blir jeg nødt til å benytte meg av en del trillestier, først ut er fra Blankvannsbråten til nedenfor Kobberhaughytta, tett etterfulgt av trillestien over Kveldroshøgda til Langli. Det er ofte litt kjedelig å måtte ty til beina når man sykler, men det gir en fin avveksling for musklene i det minste. Fra Spålsveien bommer jeg på trillestien (tryllesti?) og ender opp på blåstien istedet (fint at Ringerike turlag bruker egne skilt istedet for DNT sine vanlige, som til forveksling er veldig lik trillesti-skiltene). Jeg ser ikke for meg at jeg gidder å ta denne sykkelturen igjen.

Gjennom Bjønnputtdalen på klopper over myra.

Etter å ha kronglet meg over stien, halvt bærende på sykkelen, kommer jeg ihvertfall til Steinbusætra. Den observante kjentmannsjegeren vil nå ha blitt oppmerksom på hvor langt unna nevnte post jeg var. Jeg hopper litt ekstra opp og ned når jeg sykler forbi der den egentlig trillestien kommer ut. Rundt Øyangen har jeg aldri før syklet eller gått, bare på ski i kuldens favntak. Trillesti nummer fire tar meg gjennom Bjønnputtdalen, her er det lagt opp fine klopper som det og går an å sykle på over myra. Og vips så står jeg ved Sindera sine bredder, før jeg går tverr ved sjøen.

Ved Tverrsjøen.

Etter det er jeg ferdig med å sette sykkelen til side for beina, bare et lite avbrekk før Gjerdingen dam. Sykkelen vender nesen sørover nå og beina tråkker videre. Må ha en pause ved Store Daltjuven og så ved Bjørnholt igjen (jeg klarer å motstå fristelsen av å kjøpe en kanelbolle). Strålende vær turen igjennom. Hjemme igjen er beina litt gele, men vel verdt etter en flott sykkeltur rundt 10 mil. Sykkelen falt ikke fra hverandre.

Ved Gjerdingen, her pleier jeg vanligvis bare å være når landskapet er kledt i hvitt og vannet dekket av is og snø.

Retur (13.07):

Vi er tilbake i den nærere tid igjen og jeg har nå bestemt meg for å ta denne posten, og tross mitt forbehold da sykle ruten om igjen. Motsatt vei, så i retning Bjørnholt og et stopp der og (ingen kanelbolle på meg denne gangen heller) før jeg får et gjensyn med Gjerdingens bredder. Fra Gjerdingen derimot legger jeg turen mot Svartbekken istedet for å følge skogsbilveien rundt vannet. Beslutningen går utover beina mine, som får en del ekstra høydemetere å tråkle seg opp. Mylla dam dere, nå har jeg vært her på ski, til fots og på sykkel.

Rolig stemning utenfor Bjørnholt, flott vær i starten av turen.

Ved Almedalsputten.

Tilbake ved Tverrsjøen er igjen ruta snudd på hodet. Etter trillestien gjennom Bjønnputtdalen har nå skyene rullet inn med raskere hjul enn meg på himmelen. Nå har jeg kommet til det punktet på returen hvor sykkelen vender nesen sørover igjen, langs bredden av Øyangen, og der venter mørkere skyer på meg og sykkelen. Over til Spålsveien kommer jeg på den rette trillestien denne gangen, her er det til og med planker i oppoverbakke.

Gjensynn med Bjønnputtdalen.

Det har vært utrolig mye rotvelt og falne trær og busker i marka i det siste. Kraftige vinder fra vest har feid innover og bøyd ned trærne til brukne skygger av seg selv. Den kanskje største rotvelten i marka har nok ikke blitt revet opp i det siste, den har nok ligget med brukken rygg lenge. Ved Spålsveien ligger ihvertfall restene av dette treet, har nok vært et stolt tre en gang, bare roten er igjen. Med litt fantasi ser nesten rotvelten ut som et skip eller base fra en fremmed verden, med forvridde spir som strekker seg mot verdensrommet.

På den ekte trillestien mellom Steinbusætra og Spålsveien, her klopper i oppoverbakke.

Istedet for å sykle ned forbi Vesleflåtan tråkler jeg meg forbi Storflåtan og de lange seige bakkene som passerer nedenfor Oppkuven. Gjennom trillestien fra Langli bryter regnet ut i dans, og plutselig er marka dekket av grå forheng. Det varer fra trillesti til trillesti. Forhenget trekkes fra når jeg er på beina igjen mot Blankvannsbråten. Og solen hopper fram ved Ullevålseter.

Fururotvelta ved Spålsveien, kanskje markas største rotvelte.

Utsikt over flåtane (Vesle og Store) nedenfor Oppkuven.

Vel hjemme har det ikke blitt noen sykkelvelt, men bare et stor rotvelt. Fin tur på rundt 11 mil denne gangen. Nå venter VM-finalen mellom Tyskland og Argentina.

Værskifte over marka.