Kjentmannsmerket: Moldkastet

Langt ute mot vest i Vestmarka lå det en gang en gammel husmannsplass. Årene gikk og husmannsplassen forfalt, naturen rundt krevde tilbake det den hadde mistet, til slutt falt huset som engang sto her sammen. Stedet ble glemt. Så ble det satt opp en kjentmannspost på en stake ved siden av restene av bygningen og folk begynte igjen å besøke stedet.

Ved Bergvang gård gikk det alpakkaer og beitet.

I morgentimene denne sene lørdagen i august la jeg ut mot denne husmannsplassen. Det er ett annet liv på gårdene som ligger i nærheten av Semsvannet og der jeg går fra enn vest i skogen på Vestmarka. Et helt annet dyreliv enn det vi finner i den norske faunaen er det også på Bergvang gård, hvor en flokk med alpakkaer gresser og ser rart på meg. Jeg ser vel litt rart på dem jeg og.

Oppstigning gjennom skogen opp mot Hagahogget og Bergsåsen.

Sett fra Asker-siden virker Vestmarka å ligge på toppen av et platå, med bratte sider og klipper som en naturlig grense mot marka. En må opp for å komme til skogen. Står man på toppen av de bratte markasidene får man god utsikt, en blåsti leder opp til Hagahogget hvor Oslo og tilhørende fjord kan beskues. Skulle man kalle ett øyeblikk på dagens tur for et høydepunkt, ville det vært dette. Bergsåsen ovenfor byr også på god utsikt, men den er mer tildekket enn Hagahogget.

Utsikt fra Hagahogget i retning Oslo, Semsvannet nedenfor.

Jeg føler ofte at etter å ha kommet tilbake fra en fjelltur, enten det har vært i Norge eller på en av mine langturer i utlandet, som i Pyreneene og på Baekdudaegan i Sør-Korea, blir de første turene i Oslomarka etterpå bitte litt kjedelige. Etter flotte vandringer i majestetiske omgivelser, blir det litt 'nedtur' å komme tilbake til skogen man har sett før, dessverre.

Utsikt mot Oslofjorden fra Hagahogget.

Så også denne dagen, vandringen er fin, men glir litt ut i apati. Fra Bergsåsen bar det ned til Store Sandungen og så opp igjen over i retning Solli, men ikke helt fram. Tar av til Myggheim. Det kan og ha noe med stivalget å gjøre denne gangen, ikke de mest spennende stiene. Fra Myggheim er det en kort tur ned til Asdøltjern, noen har mistet en kniv på stien. Jeg plukker den opp, er det noen som savner en kniv, så ta kontakt. Fra Asdøltjern går en videre, mot husmannsplassen.

Noen feirer noe på toppen av Bergsåsen.

Den dukker opp mellom trærne, synlig i enden av skispor-traséen. Navnet på husmannsplassen er Moldkastet. I bildet i kjentmannsheftet står fortsatt deler av taket oppe, men nå har bygningen falt helt sammen. Om vinteren vil den være dekket av snøen. Trærne dekker for noen som helst form for utsikt, men uansett så er det en rolig stemning her. Husmannsplassen er nå bebodd av maur. Jeg spiser lunsj i lysningen utenfor.

Røtter på vei til å gli inn i glemselen.

Tilbake fra fortiden går turen igjen til Asdøltjern forbi Opsalsetra og Haukeliseter (ikke seteren på fjellet nei). Finner en rytme på skogsstiene og skogsbilveiene. Går der syklistene legger ruten til Store Sandungen. Andre folk som drar traller med tungt turutstyr på. Ned fra Vestmarka går det forbi det merkelige inngjerdete anlegget før Tveitersetra (gammelt militæranlegg?). Og så ned til Semsvannet, bussen har gått, går til Asker.

Moldkastet.

Fortsatt gjemt i skogen mot vest ligger Moldkastet igjen.

Opsalsetra.

Noe som en gang i tiden har vært en bro.

Semsvannet ved enden på reisa.