Kjentmannsmerket: Gruve Nordvest For Dalsåsen, I Den Delen Som Lokalt Heter Smedåsen

Gjøre seg ferdig med målet først og så gå en lang tur etterpå, det var planen idag. En venninne hadde hørt om flåten over Svartoren, så da passet det jo greit å sette kursen mot den tidligere kjentmannsposten etterpå. For meg har det blitt noen turer på flåten, men den tåler et gjensyn. Målet er likevel starten på turen, og Skullerud, rett ved inngangsporten til marka i øst.

Gruve nordvest for Dalsåsen, i den delen som lokalt heter Smedåsen.

Så i selskap med Live, som har blitt advart om at en tur med meg ofte innebærer mye gåing, skal vi finne det som engang har vært en gruve. Nordvest for Dalsåsen ble det hentet ut feltspat. De som bor rett ved siden av er kanskje glade for at gruvedriften forlengst har opphørt, og det var nok ikke veldig lenge gruven holdt det gående heller. Til tross for å havne i boligområdet kort unna, fant vi posten ganske så greit. Selve gruven ligger nå skjult bak en plankevegg.

Åpen dag på Dølerud, den nyeste DNT-hytta i Østmarka.

En huggorm på stien mot Askevannet, ikke den eneste ormen vi så i løpet av turen.

Det lille området rundt Dalsåsen visste seg derimot å være litt vanskeligere å finne veien ut av, jeg satset på at en sti i nærheten av gruva ledet ut på grusveien mellom Skullerudstua og Grønmo, men vi endte istedet opp med å følge diverse stier på kryss og tvers inne på området. Kom oss ut til slutt og kunne flykte videre opp mot Rundtjern, hvor vi nå har et godt stykke å gå til krysningspunktet ved Svartoren.

Askevannet, her er jeg vanligvis bare om vinteren da skisporene går over vannet.

På Dølerud, det siste tilskuddet til DNT-hyttene i Østmarka, er det åpen dag og folksomt. DNT skal visstnok ha lagt ned en god del arbeid her, tilstanden til markaplassen var ikke bra, men inne har det nå blitt koselig. Istedet for gå ned til Godlia tar vi av på en tydelig sti som etterhvert følger vinterstien mot Askevannet. Her holder Live nesten på å tråkke på en huggorm, som ikke gjør noen mine til å ville flytte på seg. Ikke lenge etterpå, en buorm.

Stien mellom Skjelbreia og Bysætermåsan går en kort stund oppå noe som ligner en gammel oppbygd kjerrevei.

På Sandbakken klarer vi ikke å dy oss og må kjøpe oss en is, solen varmer godt innimellom. Ved myren rett etter Skjelbreia (vannet) snor nok en huggorm seg inn i gresset, denne gang en liten tølper. Vi ser nå ormer overalt, som stort sett bare er grener på bakken.

Live og jeg på flåteferd over Svartoren.

Vi kommer ned til ferjestedet ved Svartoren fra østsiden, burde ha kjøpt med oss vestlandslefse fra Sandbakken. Så kunne vi ha spist den som på en ekte vestlandsferje når vi krysset over. Det er jo ikke akkurat en lang flåtetur, men den er artig. Vi setter oss ned for lunsj, som føles på tide, på en liten holme på oversiden av flåten.

Svartoren, ovenfor flåtepunktet, før stillheten ble brutt av årets første bad.

En hund forvillet seg ut på flåten over Svartoren, usikker på hvordan den skulle komme seg videre inn på land.

Live vil bade og kommer forberedt, noe jeg ikke er. Det burde kanskje være på tide med årets første bad, jeg er som regel alltid sent ute, men vannet virker ikke så varmt. Uten badeshorts og håndkle er det ikke stort annet å gjøre enn å hoppe uti uten klær og bruke den ekstra genseren jeg har med som erstatning for håndkleet. Forfriskende, men litt kjølig var det. Vinden får gjøre jobben med å tørke etterpå, solen fant det beleilig å gjemme seg bak skyene akkurat når vi skulle bade.

Live på vei opp i tårnet på Kjerringhøgda.

Vi er jo ikke så langt unna. Jeg hadde foreslått å ta en tur opp i tårnet på Kjerringhøgda og, men det betyr jo en god del kilometre til, Live er klar for det. Svartoren krysses på nytt, en hund hopper på flåten idet vi går av og blir etterpå stående på flåten og lure på hva den nå skal gjøre av seg (nå var den ikke alene). Konsekvenstenkning er nok ikke hundenes sterkeste side.

Sånn ser det ut hvis man ser rett ned fra tårnet på Kjerringhøgda.

Oppe i tårnet er det så deilig at vi blir sittende en liten stund, selv om klokken lir mot ettermiddagen og vi nå har enda lengre å gå tilbake enn først planlagt. Etter å ha overnattet i tårnet på Oppkuven burde jeg vel fått meg en overnatting her og, samt på Svarttjernshøgda. Etter å ha klatret ned fra tårnet blir Vangen neste stoppested for turen.

Sånn ser det ut hvis man ser rett ut mot vest fra tårnet på Kjerringhøgda.

Den lille huggormen er ikke å se når vi går forbi Skjelbreia igjen, ikke har den vært og hentet moren og faren sin heller. Fiskerne som campet ved vannet er og nå borte. Å følge samme veien tilbake til Skullerud er ikke like gøy, så retretten går først forbi Eriksvann. Hvor en annen mann også har glemt badetøyet sitt.

Plankemarka. Fint lys over Østmarka mot slutten av dagen.

Nå krysser vi mer morenene i Østmarka på tvers og får merke hvordan det påvirker topografien i marka, det går opp og ned. Et annet kjennetegn er at det er lagt ut mye mer planker til å gå på her enn i Nordmark for eksempel, nesten så en kan kalle Østmarka for Plankemarka istedet. Det er jo likevel tanken bak som gjelder, og den er grei, beskytte vegetasjonen. Østmarka har et annet preg også enn Nordmarka, den føles litt mer åpnere og da ofte lysere. Skogsbunnen er vel magrere her.

Live i kveldsolen.

Solen står lavere på himmelen når vi når kapellet og finner tilbake til flyktningeruten og Rundtjern. Vel nede ved Skullerud når vi akkurat t-banen idet den ruller inn på stasjonen. Vi ser at vi har vært ute i nesten tolv timer, men tiden har lite å si når det har vært en så nydelig dag i Østmarka. Å komme inn på banen derimot etter å ha vært så lenge ute, gjør at man blir sigen og gjespene sitter løst.

Østmarka byr på flere merksnodige skapninger, som denne skogspingvinen oppe i et tre.