Søndre Åmot, lønnetrærne er fra 1600-tallet.
Vant som en er med å gå på blåstiene og skogsbilveiene rundt, blir dette omtrent som å oppdage nye områder i marka for å regne. Det er artig. Å gå så tørt over myrene føles likevel ikke bra, det er noe som mangler. Først av alt den surklende lyden. Og så erkjennelsen av at det ikke burde være slik. Man kan kanskje bli misfornøyd med regnværsdager, men jeg tror jaggumeg vi skal være glade for at vi får regn her vi bor (stating the obvious). Noen andre folk driver og roter rundt i skauen og myrene her også, på bærjakt, sansynlig etter den flyktige multen.
Ved å følge skisporene er det som å oppdage nye områder i marka, her rett ved Løkebergdammen.
Der skisporene går over Løkebergdammen.
Ikke alltid kan skisporene brukes til fotturer. Noen ganger vil man stå ved bredden til et vann, hvis man ikke ønsker å følge skisporene ved å svømme er eneste alternativ å finne en vei rundt vannet. Østenfor for Slottet og Vestenfor Langlivann går det en skogsbilvei opp som bukter seg opp og rundt Slottet uten slott. Det er til den veien jeg har siktet meg inn på. For å komme til toppen av Slottet der posten står spikret på et tre, skal man ifølge heftet først gå langs vestsiden av knausen og så opp og ned til toppen fra nord. Jeg tar likevel sørsiden opp, det byr ikke på veldig store problemer, men litt enkel klyving må til på noen få steder.
Stormyrkulpen.
En liten grønn sjø etter Stormyrkulpen.
På toppen av Slottet finnner man ikke noe slott, men en rekke sprekker, smådaler og klipper som gjør oppstigningen ikke så vanskelig, men litt kjelkete. Det er ingen utsikt å få fra det høyeste tårnet på Slottet, det ligger skjult blant trærne. Går man ut på 'festningsverkene' på hver side av toppen derimot, får man utsikt. Den er best på østsiden, her skuer jeg utover Langli og vannet som nå tydelig kan ses at er tappet ned grunnet rehabiliteringen. Sørover ligger Heikampmassivet. På vestsiden er klippene rundere, mykere og tøffere, herfra kan man se mot Oppkuven og Stuevassdalen.
Slottet 538. Utsikt fra østsiden.
Klippene på vestsiden av Slottet.
Møter på en eldre dame på vei ned, uventet. Også på vei for å ta kjentmannsposten. Lettere å gå ned og opp ved å følge beskrivelsen i boka, her går det en grei sti å følge. En skisportrasé som jeg aldri har gått på ski på følges til Stuevann, å komme seg rundt Kjelen bød på litt knoting rundt vannet. Ved Stuevann kommer jeg ikke over der skisporene renner ut i vannet, og ser meg heller fornøyd med å sette meg ned for innta lunsj. Det er en fin plass i skyggen her, varmt og med noen irriterende masende småfluer.
Kjelen.
Oset ved Stuevann.
Stuevann markerer slutten på skituren min, en skitur uten ski. Herfra har jeg litt problemer med meg selv om hvor legge veien videre, men det blir til at jeg følger skogsbilveien videre opp til der den ender ved utkanten av Oppkuven og Smeddalen Naturreservat. Rødt skiftes til blått og jeg beveger meg i skyggen av Oppkuvens masse over meg. Sauer ser dumt på meg fra der de står eller ligger ved siden av stien. Lyset gjennom trærne er fint. Oppkuven sin topp med tårn får ligge i fred for meg idag. Ved Store Oppkuvvann møter jeg på to andre vandrere, jeg har ikke møtt på mange andre ute idag....men så har jeg jo ikke gått de vanlige oppgåtte stiene heller.
Ved Heggelia, med et gjerde av geiterams.
Der blåstien tar av fra skisporene som går ned mot Gagnumsætra finner jeg skiltet liggende nede i grøften rett ovenfor Oppkuvbekken. I mangel av verktøy blir det satt provisorisk på plass igjen. Så var det denne vandringen på skogsbilvei igjen da. Nordøst for Søndre Heggelivann ligger det et berg med utsikt, men det virker å være en slags uoverrensstemmelse mellom navnet på kartet og navnet i kjentmannsheftet. I heftet blir det kalt Gråberget, men på kartet står det da vitterlig Gråberghaugen. Nordvest for Skamrek derimot ligger det en topp med navn Gråberget. Kanskje like greit å kalle berget for Vakersetergråberjet da, som det også står i heftet, og Vakerseter ligger jo definitivt rett ved.
Gråberget, Vakersetergråberjet, Mellom Høyde 631 Og 632.
Utsikt over Søndre Heggelivann fra Gråberget, eller det er vel egentlig Gråberghaugen.
Noen ord i heftet sier meg at det skal gå et tråkk opp til toppen, men det tråkket er ikke så lett å se. Igrunn kunne det nesten vært utløpet av en liten bekk, som nå er tørr grunnet varmen. Det er lite vann, om noe, i bekkene i marka nå. Det er tørt, tørt og tørt. Tråkket jeg tok sjansen på var likevel rett, og så fort det var funnet var det lett å følge det oppover til toppen. Bedre utsikt over Søndre Heggelivann har jeg aldri hatt før. Det er og morsomt å stå her og se ned på skogsbilveien bukte seg bortover nedenfor. Klokka har tikket og gått den, fortere enn meg skulle en tro, men jeg må likevel sette meg ned for å nyte utsikten i ro.
Otertjernsåsstien.
Sollys mellom trærne fra blåstien over Otertjernsåsen.
Nedover går jeg på blåstien, skogsbilveien og skisporet samtidig omtrent. Ved demningen i sørøst-enden av Søndre Heggelivann sitter de to vandrerne jeg møtte ved Store Oppkuvvann, nede igjen etter sin tur. De prøver å friste meg til å ta et bad, og det er fristende, men det er heller ikke fristende å miste bussen. Over Otertjernsåsen på vei ned er det mere fint lys fra solen gjennom trærne. Nå går jeg fortere enn tiden, eller ihvertfall den tiden jeg har trudd det skulle ta å gå ned. Jeg kunne ha rukket et bad og likevel rukket bussen. Jeg får likevel se meg fornøyd med å ha vært på et Slott.
I Sørkedalen ved turens ende.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar