Høyde (start / slutt / høyeste): 93moh / 45moh / 233moh.
Vær: For det meste fint.
Pannekaker til frokost, tykke, saftige pannekaker med bacon, sirrup, jordbær og bringebær. Akkurat den perfekte starten på en lang vandring som jeg har foran meg idag, til The John Barleycorn i Goring on Thames. Fra Sparsholt har du muligheten til å returnere til The Ridgeway på en mindre vei som går opp til Sparsholt Firs, dette er et kortere alternativ enn å returnere tilbake til Collet Bush. Men ikke et alternativ for meg, jeg går tilbake på samme vei som jeg kom fra. Fra Collet Bush er det en kort vandring over en ås, forbi en plantasje med det artige navnet Rubblebit, til samlingen av trær kjent som Sparsholt Firs. Som, hvis du begir deg innenfor grensene til, kan bringe deg inn i en forglemt skog.
Inne i det glemte riket til Sparsholt Firs.
The Devil's Punchbowl.
Engelskmennene må ha et spesielt talent når det kommer til å navngi steder. The Devil's Punchbowl er nok et fint eksempel. Punsjbollen i seg selv er nok en scenisk kurvet tørrdal, som du kan nå ved å gå en (veldig) kort sti fra The Ridgeway. Det er kyr som gresser inne i punsjbollen, men alt hva de gjør er å dovent iaktta meg mens jeg går rundt konturene til dalen. Jeg er ganske så fascinert av disse buede dalene som synker ned i landskapet.
Sitat på en benk:
"Momently clinging to the things we knew -
Friends, footpaths, hedges, house and animals -
Till, borne along like twigs and bits of straw,
We sink below the sliding stream of time."
Dessverre så blir ruten mindre interessant en kort tid etterpå. Da stien mister utsikten sin, og istedet bukter seg i midten av åkre. Det er ikke på noen måte ille, men nå oppleves ruten som noe repetiv, bare mer av det samme. Jeg passerer forbi nok en gammel bygdeborg, Segsbury Camp eller Letcombe Castle borg, men den er også mindre interessant enn de tidligere utfluktene.
På The Ridgeway der den går opp Warren Down og legger The Devils Punchbowl bak seg.
Det er godt over midt på dagen når jeg kommer til en stor kolonne eller søyle med et kors på toppen, monumentet til Lord Wantage av Lockinge, ett grunnleggende medlem av det britiske Røde Kors. Det er et fint monument, spesielt når solstrålene treffer korset, men ruten kommer fort tilbake i sin repetitive form for dagen. Jeg har møtt overraskende få på stien idag, bare en håndfull av dagsturister innimellom.
Lord Wantage Monument.
Jeg når nok en annen jordslig spøkelse fra fortiden, Scrutchamer Knob, en liten overgrodd ås som klart og tydelig ikke er helt naturlig. Ingen vet hva den egentlig var for noe, men hvisking i luften forteller om et gravsted for en saksisk konge, Cwichelm.
Tradisjonell engelsk hvitpusset hytte i West Ilsley.
Med gårsdagens suksess friskt i minnet hadde jeg for lunsj idag bestemt meg for å gå ned fra Bury Down til landsbyen West Ilsley. Men denne utflukten er langt på vei like suksessfull. Turen ned går på en bilvei og når jeg ankommer The Harrow får jeg beskjeden om at de har stoppet å servere lunsj for dagen. Heldigvis så har jeg en pakke med kjeks i sekken som jeg kjøpte i tilfelle jeg skulle trenge noe å spise. Jeg bestiller meg en pils og noe potetgull for å piffe opp 'lunsjen' litt ekstra. Notat til meg selv, ikke glem hvilke tidspunkt det serveres lunsj på i pubene i England. Utover det så er West Ilsley en trivelig liten landsby og puben virker koselig.
Ett veggmaleri på passasjen som går under A34-veien, denne hadde unngått å bli tagget på.
Jeg passerer under en traffikert vei gjennom en undergang med noen fine veggmalerier på veggene, som noen idioter har skjemmet med noen stygge tagger. Det var nok av ledige plasser, og når de først følte trangen til å spraye deres stygge tagger på veggen, hvorfor måtte de gjøre det på toppen av maleriene. Noen burde virkelig gå hjem til disse folkene og spraymale alt av verdi i hjemmene deres. Ferdig med tiraden fortsetter jeg videre på vandringen min.
Streatley Warren.
Etterhvert blir ruten mer spennende, når jeg passerer forbi et naturskjønt område som heter Streatley Warren. Dette er et varsel om at jeg nærmer meg slutten på dagens vandring. Fra ryggen går ruten nå ned til en bilvei og følger så den til Streatley, før den krysser Themsen for å ankomme Goring on Thames. Når jeg er på vei inn i Goring etter broen får jeg øye på en gate fylt opp med alt fra flagg, bilder til stearinlys og mer. Det viser seg å være utenfor huset som George Michael bodde i og alle de utstilte tingene er personlige minnesmerker til ham. Jeg visste ikke at han hadde bodd her i Goring on Thames.
For å komme til Goring fra Streatley krysser man Themsen.
Mitt overnattingssted for natten er The John Barleycorn, som er en gammel bygning fra det 17. århundre og har vært et ølhus siden 1810. Med de typiske hvitpussede murene, originale eikebjelker, ujevne gulv og ikke så høyt under taket. Et riktig så atmosfærisk sted å tilbringe natten i. Trappen som leder opp til rommet mitt, som er fint, knirker når jeg går på den.
Utenfor hjemmet til George Michael i Goring on Thames.
Kvelden går med på å ta med en tur i Goring on Thames, det største stedet på ruten så langt, hvor jeg går litt langs Themsen, tar en øl på et annet fint sted, The Catherine Wheel. Jeg bestiller whitebaits (små sølvfargede unger av sild, brisling og lignende) som forrett til middagen, glemt hva det egentlig er. Men det smaker ikke så verst, selv om ikke jeg spiser hodene på de små fiskene. En ren hamburger går for hovedretten. Når jeg er vant til lengre vandringer, føles det rart å tenkte på at jeg nå er allerede halvveis.
The John Barleycorn.
<- SparsholtWatlington ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar