Høyde (start / slutt / høyeste): 129moh / 233moh / 247moh.
Vær: Vekslende, noe sol, noe overskyet, noe regn.
Siste dagen på åsryggen. Den går til Ivinghoe Beacon, men det er ikke noe lys derfra som viser veien nå idag. Hittil har The Ridgeway møtt alle mine forventninger, og har vært en behagelig vandring gjennom et komfortabelt landslig landskap gående fra vertshus til vertshus. Og ruten fortsetter i samme sporet idag også etter at jeg har spist frokost og navigert meg ut av Wendover, for igjen å befinne meg i landsbruksomårder og skoger.
Inne i The Red Lion i Wendover.
Dette var nok en dag hvor den første delen av ruten tok meg gjennom en rekke av nydelige skoger, med Barn Wood den første som trakk meg inn i sin trekledte favn. For så å raskt skifte til Hale Wood. Det er på vandringen gjennom disse skogene at underlaget man går på er det beste på ruten. Jeg føler en viss mengde ro spre seg i kroppen når jeg går i disse skogene, som er stille med unntak av lyden av fugler som kvitrer mellom trærne.
En bedagelig tur gjennom Barn Wood i starten av dagen.
Etter Hale Wood synker ruten med meg på den ned i en senket bridleway (en bridleway er en åpen gangsti som også kan bli brukt av hester), vandrende i en stigende nedsenkning opp gjennom skogen. Trærne virker enda høyere nedenfra den senkede stien, men det er langt fra å være en nedtur på ruten. Northill Wood er neste på veien, etter en kort pause fra trærne hvor stien krysser over en gresslette.
En senket bridleway.
Det første regnet kommer når jeg er i Tring Park, men det er ikke mye å snakke om. The Ridgeway går bare gjennom en del av Tring Park, og holder seg for seg selv oppe på ryggen under trærne. Mer folk her, siden det er en større park. Den inneholder også noen merkverdige tre-installasjoner, spesielt i et område som virker laget for barn. En kort avstikker ned til den lavere og mer åpnere delen av parken gir meg det første synet av Ivinghoe Beacon der framme. Det er alltid litt rart å se slutten på en vandring komme nærmere. Jeg passerte en høy obelisk på veien ned, et monument til en viss Nell Gqynne. På veien opp igjen passerer jeg alt det som gjenstår av sommerhuset til et nærliggende herskapshus, bare forhallen med sine ioniske søyler gjenstår.
En av flere merkverdige installasjoner i ett naturlig lekeområde i Tring Park.
Wigginton blir åstedet for min lunsj-avstikker for dagen, som vanlig virker turen bort fra ruten lengre enn det den er. The Greyhound Inn er den første av to med samme navn som jeg vil besøke på denne dagen. Baren kommer med et sett med regler: "1. Bartenderen har alltid rett. 2. Hvis bartenderen har feil, se regel 1." Uansett, min bestilling av en baguette med skinke og en kopp med kaffe burde ikke bryte noen av disse reglene. Det er også en heldig pause å lunsj på, det har begynt å regne utenfor.
En markør av et slag i Tring Park, som på et naturlig vis presenterer en utsikt mot den øvre delen av parken, som er der The Ridgeway går gjennom.
På vei ut fra Wigginton er regnet fokusert på andre steder, jeg vandrer med et håp om å unngå det for det som gjenstår av vandringen min (jeg har alltid likt å ende en vandring i godt vær). Ruten ser nå ut som om den kutter tvert gjennom skyene, som er mørke på hver sin side. Når jeg krysser en travel motorvei er det en god og nå dramatisk utsikt mot Ivinghoe Beacon i horisonten fra broen.
Utsikt mot Ivinghoe Beacon i distansen fra en bro som krysser en travel motorvei.
Jeg slipper ikke unna regnet, selv om det bare varer i rundt femten minutter. Det kommer ned med full kraft når jeg er ved Tring Station (fra hvor jeg vil ta et tog tilbake til London imorgen). Heldigvis så befant de femten minuttene seg før jeg begynte på den siste og virkelig flotte seksjonen av ruten mot Ivinghoe Beacon.
Stien gjennom Aldbury Nowers Nature Reserve lar deg klatre opp ved bruk av disse trappene puttet ned i bakken.
Etter å ha ristet regnet av meg, trer jeg inn i skogen som omringer Aldbury Nowers på en rekke med trapper puttet ned i bakken. Det er til og med en annen Grim's Ditch her. Ute av skogen igjen kommer jeg til en undulerende og gresskledt rekke av åser. Jeg er ganske svak for denne typen landskapstrekk. Vandrende på åpne brede grønne og rullende åsrygger med utsikt. Under de mørke skyene er synet av den gresskledte ruten fra Pitstone Hill som leder mot varden på slutten flott. Det er derimot en ganske så frisk vind som blåser her nå.
Utsikt mot det nydelige undulerende kuperte og gresskledte landskapet fra Pitstone Hill mot Ivinghoe Beacon.
Jeg tror denne siste delen av The Ridgewalk er min favoritt av dem alle, en del av meg ønsker ikke at den skal slutte. Jeg går ned det gresskledte gulvet til Pitstone Hill, krysser en mindre vei før jeg stiger opp i en kurve forbi Incombe Hole. Så er det en kort tur gjennom en skogkledt sti på Steps Hill før jeg kommer ut til det siste synet av Ivinghoe Beacon før jeg vil klatre opp den. Jeg kan se den vel-oppgåtte stien gå opp til toppen.
Ivinghoe Beacon, enden av The Ridgeway, fra Steps Hill.
Når jeg kommer til Ivinghoe Beacon har jeg omtrent åsen for meg selv. Bare to personer er i nærheten, som styrer modellflyene deres i luften over meg, åsen er et yndet sted for denne type aktivitet. Lite gjenstår av den gamle bygdeborgen fra jernalderen som en gang stod her. På toppen er det nå en liten varde med et informasjonspanel som viser omriset av ruten, og en annen slags steinmarkør, muligens et trigonometri-punkt av et slag. Jeg har ankommet slutten på The Ridgeway veldig fornøyd. Det er kanskje ikke solfyllt, men dette er faktisk flott. Jeg sitter meg ned bak informasjonspanel-varden i ly for vinden, og har en mindre feiring av å fullføre vandringen med sjokolade og jelly beans.
På Ivinghoe Beacon, etter å ha fullført The Ridgeway.
<- WendoverAldbury ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar