(GR20) Dag 8: Ciottulu di I Mori - Manganu

Lengde: 26km, høyde start: 1991moh, høyde slutt: 1601moh, høyeste punkt: 1991moh.

En lang og kald natt ligger bak meg, nå ligger det en lang dag foran meg. Skyene fra kvelden før har forduftet og jeg våkner til en klar og fin morgen. Det er en nydelig start på dagen å titte ut av teltet og se rett ned den flotte utsikten mot Golo-dalen.

Vakker morgen langs ryggen vest for Ciottulu di I Mori. Oppe på toppen av ryggen kunne jeg speide ut mot Golfe de Porto.

Fra Ciottulu di I Mori følger stien ryggen som går i en bue vestover, før den går ned til Golo-dalen. Det går en sti rett nedover fra hytta som går inn på GR20 igjen nede ved Golo-dalen, men det valget tar ikke jeg. Solen stiger opp over Bocca di Foggiale og lyser opp den grønnkledte åssiden jeg beveger meg på. Fra toppen av ryggen kan jeg speide helt utover til Golfe de Porto, og der ligger grunnen til ikke å ta stien rett ned fra hytta. I tillegg så er det fortsatt skygge nede i dalen.

Capu Tafunatu og Paglia Orba.

Bak meg troner Paglia Orba, fjellet har skiftet fasade på denne siden av dalen. Så bærer det ned i skyggenes land igjen og jeg vandrer langs beitemarkene i Golo-dalen. Ruinene av Bergeries de Tula ligger som fordums minner lengre oppe. Det blir mer frodigere og snart dukker de første Laricio-trærne opp. Stille flyter Golo. Grønne skoger dekker mer og mer av utsikten. Kneet mitt klager litt i starten, men holder fornuftig kjeft etter at jeg har gått meg varm.

Passerer Bergeries de Radule, et hyggelig sted hvor man kan overnatte og kjøpe mat, men som akkurat ble stengt like før jeg ankom. Så beveger stien seg inn i en skog. Motorlyder høres mer og mer tydelig etterhvert, jeg nærmer meg veien (D84 som blant annet går mot Corte) og Castel de Vergio. Men først gjennom et hyggelig skogsparti.

Golo-dalen i retning Ciottulu di I Mori.

Bocca San Petru. Tidvis kraftig vind gjør at trærne antar bøyde og groteske former.

Så kommer jeg ut på veien, spor av sivilisasjonen igjen. Kommer ned til Hôtel Castel di Vergio, slitte skitrekk på andre siden av veien. Hotellet kan ikke akkurat kalles for den mest sjarmerende bygningen jeg har sett. Tar uansett en pause ved siden av butikken som også driver campingplassen for vandrere. Merker at jeg igrunn er glad for at jeg valgte å bli på Ciottulu di I Mori. Hotellet bringer i tillegg dårlig nytt, det er meldt tordenvær i løpet av dagen.

Utsikt tilbake i retning Paglia Orba. Skyer dekker toppen.

Tanken om tordenværet stresser meg litt opp og jeg øker farten når jeg forlater Castel di Vergio og begir meg inn i skogen igjen. Det går oppover mot Bocca San Petru, men stien opp dit er enkel å gå på. Oppe ved passet har det blitt betydelig mer skyer på alle kanter. Betydelig mer dyreliv og, en flokk med villgriser beiter snøftende bortenfor ikonet på toppen av passet. Toppen av Paglia Orba er nå dekket av et skylag.

Videre oppover mot foten av u Tritore vitner formene på trærne om at det kan være sterk vind her oppe, de er bøyd i smått groteske former. Jeg beveger meg så langs et fint parti på ryggen som blir kalt for Serra San Tomaghiu. Tilbake i dalen kan jeg skimte konturene av det stygge hotellet stikke opp av skogen.

Nydelige Lac du Ninu.

Framme ved Bocca â Reta, et flatt pass med tørt gress, kan jeg kjenne spenningen stige. Jeg nærmer meg Lac du Ninu. Jeg kan også kjenne en regndråpe. Det kan se ut til at jeg løper tom for tid for å kunne nyte lunsjen min ved siden av vannet uten å bli våt. Vannet er kilden til Tavignanu-elven, herfra renner altså vannet helt ned til Corte og så videre.

Det er ikke vanskelig å forstå at mange setter Lac du Ninu høyt oppe på listen over de største severdighetene langs GR20. Det blåfargede vannet er omgitt av grønne sletter, som igjen har fjell tronende over seg. Hester og kyr beiter langs vannkanten. Det er et populært sted, for både turister og lokale. Vannet ligger på en 1743 meters høyde. Det er helt fantastisk flott her, jeg kan tenke meg at det vil være enda mer idyllisk på en dag med helt klar himmel.

Hester langs Lac du Ninu. Disse kom rett opp til meg der jeg satt og prøvde å få spist lunsj.

Men akkurat når jeg har begynt å skjære opp pølsen som jeg skal ha til lunsj, blir jeg avbrutt av en liten hest. Den vandrer frekt og freidig rett oppi ansiktet mitt omtrent, tydelig på jakt etter mat. Når jeg til slutt klarer å få den til å miste interessen og vandre videre, kommer det fem til mot meg. Jeg gir opp og evakuerer til en plass litt lengre vekk fra vannkanten.

Utsikt over til Refuge de Manganu. Tunge regnskyer over landskapet.

Det er vandrere og andre folk rundt omkring vannet på alle kanter. Gresset er mykt å gå på, men så er det også relativt vått. Og våtere ser det ut til at det skal bli, for over meg bryter et tordenknall stillheten. Regndråper lager små ringer på vannet. Jeg pakker sammen og fortsetter videre mot Refuge de Manganu. Senere når jeg ser tilbake så er det blå himmel over vannet.

Stien ned mot Bergeries de Vaccaghja er en hyggelig tur gjennom sparsommelige trær. Til øst åpner det seg en dal, i den retningen ligger Refuge de Sega og videre Tavignanu-dalen og Corte. Bergeries de Vaccaghja er et herberge som er flittig brukt av folk på hest. Regnet setter inn mens jeg dukker inn under taket over terrassen. Jeg inntar en Corsica Cola mens jeg speider gjennom regnet over til der Manganu ligger.

Refuge de Manganu.

På Manganu er det mange folk, noe som danner grunnlaget for en litt kaotisk, men hyggelig kveld. I et kort avbrekk fra regnet får jeg satt opp teltet, før det sekundet senere høljer ned igjen. Siden det ikke er allverdens store plass inne i hytta og det er mange folk, blir det nesten stolleken der inne. Jeg kan bare forestille meg hvordan det vil være om sommeren med enda flere folk. Regnet går over til hagl.

Dramatisk solnedgang fra Manganu, hesten er mer interessert i oss.

Senere på ettermiddagen blir det et opphold i regnet, fjellsidene på alle kanter bærer preg av isolerte skydotter. Folk trekker ut. Solen forsvinner dramatisk ned bak fjellet. Det ble en fin dag uansett, men hvor jeg stresset mer enn nødvendig. Den tidligere perioden med dårlig vær ligger nok og lurer et sted i underbevistheten. Lac du Ninu var et høydepunkt, til tross for at jeg ikke fikk tilbringe like lang tid der som jeg hadde ønsket.

Teltet har holdt stand og det er tørt inne når jeg kryper inn i soveposen, ute er det bekmørkt og stille. Imorgen håper jeg inderlig på godt vær, for da venter en av etappene jeg har gledet meg aller mest til. En hest løper i full fart gjennom teltleiren, vet ikke helt om jeg føler meg helt trygg.

<- Paglia OrbaPetra Piana ->

(GR20) Dag 7: Paglia Orba

Lengde: 3.5km, høyde start: 1991moh, høyde slutt: 1991moh, høyeste punkt: 2525moh.

Uten sammenligning for øvrig, men å klatre opp Paglia Orba er litt som å klatre opp K2 i forhold til Everest. Monte Cinto er høyere som Everest er i forhold til K2, men Paglia Orba skal visstnok være vanskeligere. Så det er ikke til å legge skjul på at jeg er litt spent der jeg går opp stien fra Refuge de Ciottulu di I Mori mot kilden for Golo-elven. Ryggsekken står igjen på hytta, på ryggen har jeg min lille dagstursekk på 65gram. I den har jeg pakket noe mat, vann og litt klær.

Opp mot kilden til Golo-elven mellom Capu Tafunatu og Col de Maures (til høyre i bildet). Col de Maures er en slags fortopp til Paglia Orba.

Oppover stien skifter steinene både karakter og farge, en rødtone tar over fargetonene rundt meg. Ingen andre farger på steinene, det er ingen merket rute opp til toppen. Små varder viser vei, men det er flere av dem, noe som tilsier at man må gjøre et valg av hvilken rute med varder man stoler på. Ved kilden til Golo-elven er det ikke mye vann å se. Jeg er nå klemt inne mellom de to karakteristiske toppene, Capu Tafunatu og Paglia Orba.

Lengre opp mellom toppene er det et annet hull i fjellet, det har nesten fasong som Batman-symbolet. Er det en skjult Batman-hule i fjellet, mon tro?

Batman-symbol i fjellsidene til Paglia Orba.

Følger en rekke med varder oppover til høyre for Source du Golo, og den lette stien hittil går fort over til å bli bratt stigning. Det er ikke alltid like klart å se hvor stien går hen. Fra den andre siden blir mine bevegelser nøye iakttatt, den enøyde giganten Capu Tafunatu følger meg med sitt argusøye.

Om hvordan hullet i fjellet har blitt dannet strides geologene om. Men den eneste teori som synes å ha noen rimelighet for seg er den at hullet er oppstått for adskillig tid tilbake under en feide mellom erkeengelen Gabriel og fanden. Den ene av disse herrer ble jaget av den andre, som forfulgte ham med grovt skyts. I en kritisk situasjon satte da den forfulgte, enten det nå var erkeengelen eller fanden, en passende stor stenplate opp foran seg som et skjold, og denne ble da naturlig nok stående igjen i den gjennomhullede tilstand i hvilken man nå finner den, som Capu Tafunatu.

På vei opp mot Paglia Orba. Høyt oppe kan jeg se ned mot Ciottulu di I Mori og ryggen bortenfor.

Stigningen går over til å bli klatring. Nedenfor blir Ciottulu di I Mori mindre og mindre. I horisonten er skyene på vei. Jeg prøver å huske hvor jeg går opp. Så blir det mer og mer seriøs klatring, og jeg må se nøye etter hvor vardene befinner seg.

Så på et tidspunkt befinner jeg meg oppe på en tynn hylle. For å komme opp dit måtte jeg først legge fra meg sekken og kameraet på hyllen, for så å løfte meg opp. Ned derfra tenker jeg, må jeg være ekstremt forsiktig. Skal ikke langt ut før jeg tar den raskeste veien ned fra fjellet. I boken står det 'then up an exposed little scramble where you simply cannot afford to slip'. Jeg ser for meg at jeg er på rett vei, og tenker at det stemmer godt med at dette var mer krevende enn det jeg hittil har gjennomført, Cirque de la Solitude inkludert.

Opp mot der jeg gikk feil på Paglia Orba.

Litt mer klatring til og jeg står foran en vesentlig større utfordring enn ventet. Merker at hjertet begynner å dunke litt mer nå enn før. For her går det loddrett opp. Et tau henger ned langs siden. Det sto ikke noe i boken om et tau, og hvor sikkert er det? Jeg begynner å tvile litt, og det sto jo noe om en ærbar retrett. Men så ser jeg meg litt rundt og nedenfor og på den andre siden for den hyllen jeg klatret opp på kan jeg nå se en varde. Hei, jeg har jo klatret feil.

Legger den lille skjelven bak meg, og fortsetter så videre. Det er fortsatt litt seriøs klatring opp der varden viser, og man skal være forsiktig. Så står jeg på toppen av Col de Maures og speider bort på selve toppen av Paglia Orba. Der er det plutselig mye liv. Jeg får litt den følelsen en ville ha hatt hvis en har slitet seg opp en fjellside, for så å komme opp til toppen og finne ut at det går en taubane eller gondol opp til toppen (men, det er jo alltid mye mer givende å gå opp til toppen enn å bli fraktet opp).

Utsikt fra Paglia Orba i retning Monte Cinto (til høyre i bildet). Fantastisk utsikt fra toppen som ligger på 2525moh.

Jeg ankommer toppen av Paglia Orba, og denne gang har jeg en større følelse av å ha mestret noe. Utsikten er en fantastisk belønning for klatringen opp. Likevel, så har en del skyer rukket å drive innover landet og skjuler enkelte deler av den. Jeg kan speide bortover mot den massive toppen til Monte Cinto. Et skylag ligger over Cirque de la Solitude. Sørover kan jeg først og fremst skimte Monte Ritondu, Monte d'Oro bakenfor der igjen. Paglia Orba, som forøvrig betyr noe sånt som 'buet strå', er besteget. 2525moh.

Utsikt i retning Calacuccia.

På vei tilbake finner jeg ut at gruppen jeg så på vei ned fra toppen hadde gått opp en annen vei, den ruten innebar flere partier hvor man måtte bruke tau som var festet til fjellet. Jeg tar min egen rute tilbake.

Det går greit å finne veien jeg tok opp, selv om jeg enkelte steder må se litt nøyere etter. På vei ned siste biten før jeg er tilbake på hytta møter jeg på noen andre som har tenkt seg opp til hullet i Capu Tafunatu. Jeg gir det en tanke, men knærne har merket dagens strabaser og jeg er fortsatt usikker på om jeg kommer til å være på Ciottulu eller om jeg vil fortsette videre mot Castel di Vergio. Og så har jeg lyst på en velfortjent øl.

På vei ned igjen. Skyene driver innover. Hullet i Capu Tafunatu vokter over meg der jeg klatrer ned fra Paglia Orba.

<- Ciottulu di I MoriManganu ->

(GR20) Dag 7: U Vallone - Ciottulu di I Mori

Lengde: 6km, høyde start: 1440moh, høyde slutt: 1991moh, høyeste punkt: 2050moh.

Nok en spennende dag ligger foran meg. Fra Bergeries de Vallone går GR20 opp mot Refuge de Ciottulu di I Mori. Ovenfor der troner Paglia Orba, det tredje høyeste fjellet på Korsika, og Capu Tafunatu, med sitt øye som iakttar deg i det du klatrer opp mot den høyestliggende hytta på ruten.

Fint vær om morgenen når jeg forlater Bergeries de Vallone. Oppholdet på herberget her var et av turens aller beste.

Det er en flott morgen, fjernt fra tristessen som lå over fjellene for bare noen dager siden. Forbi herberget passerer det nå jevnlig vandrere som kommer ned fra Refuge de Tighjettu. Jeg legger meg inn i køen av folk og dras med inn i skyggene til skogen. Første del av turen er en hyggelig vandring gjennom skogen forbi Ravin de Paglia Orba og så opp langs Ruisseau de Foggiale. Innimellom er det åpninger hvor man kan nye utsikten nedover dalen i retning Calacuccia og Albertacce, over trekronene troner Paglia Orba.

Paglia Orba tronende høyt over stien.

Så tynnes trærne ut og det indikerer at man har begynt stigningen opp mot Bocca di Foggiale. Gradvis blir utsikten enda bedre og man får se mer til den kunstige innsjøen Calacuccia. Det er bratt opp, merker det noe i knærne. Jeg speider forgjeves etter mufflon, i guideboka så står det at disse sky dyrene ofte kan bli sett gresse langs fjellsidene til mastodonten av et fjell ovenfor meg.

Stigning opp mot Bocca di Foggiale, bratt opp. Flott utsikt.

Vinden slår inn over meg med stor kraft idet jeg kommer opp til Bocca di Foggiale. Øyet i Capu Tafunatu stirrer undrende ned på meg høyt der oppe fra. Bakover kan en ikke gjøre annet enn det enn gjør så ofte her, nemlig å nyte utsikten. Snur jeg meg så kan jeg følge stien rundt grønnkledte åser.

Jeg fortsetter oppover langs gresset og så kan jeg se ned på Refuge de Ciottulu di I Mori. Dette er den høyesteliggende hytta på GR20, som ligger på 1991moh. Å overnatte her i telt på denne tiden vil nok være kaldt. Hytta er faktisk den hyggeligste hytta jeg her vært innom så langt på GR20. Det er fin steinhytte, og det er faktisk hyggelig innenfor dørene og. Terrassen utenfor har en flott utsikt ned mot Golo-dalen nedenfor. I horisonten strekker det seg fjell på fjell.

Utsikt nedover dalen i retning Calacuccia og Albertacce.

Planen nå er å slappe litt av før jeg skal angripe nevnte mastodont ovenfor hytta, nemlig Paglia Orba. Fjellet skal være mer utfordrende å klatre opp til enn Monte Cinto. Jeg bestiller en omelett med skinke til lunsj. Så trer jeg på meg fjellklatrer-hatten og setter på vei opp mot det tredje høyeste fjellet på øya.

Bocca di Foggiale.

Nede ved hytta igjen bestemmer jeg meg for å bli værende der. Knærne er slitne og Castel di Vergio frister ikke. Ett nytt opphold ved en skistasjon rett ved siden av en vei er ikke det jeg ser etter nå. Så jeg finner meg en fin teltplass og legger alt til rette for en kald natt. Skyer driver inn over fjellene.

Fra terrassen på Refuge de Ciottulu di I Mori. Flott utsikt over Golo-dalen, som danner starten på morgendagens etappe.

Et helikopter flyr over hytta før det tar en runde langs fjellsidene og forsvinner inn i skyene, sakte stilner lyden. Redningshelikopter mon tro? Golo-dalen kan nå sees igjennom et tynt slør. Med solen skjult bak skyene blir det merkbart kaldere med engang. Paglia Orba er i likhet med solen også skjult for øynene.

Noen andre på hytta hadde tatt turen opp til øyet i Capu Tafunatu, jeg angrer en del på at jeg ikke gjorde det og. Knærne mine gjør ikke det, og på det tidspunktet det var aktuelt var jeg fortsatt usikker på om jeg skulle bli værende eller fortsette mot Castel di Vergio. Senere på kvelden så ser det ut som det ryker fra Tafunatu, da tette skyer blir blåst gjennom hullet i fjellet. Kanskje er det tåke fra Valle Nebbia som driver gjennom Tafunatu's åpning.

Opp mot Capu Tafunatu (til venstre i bildet) og Paglia Orba. Col de Maures til høyre i bildet, bak den mindre toppen ligger selve toppen av fjellet.

Mørket senker seg og det blir kaldt ute. Bekmørkt også. Inne er det et lystig lag, lokale folk virker det som. Folk ellers har gått og lagt seg, tidlig som vanlig. Senere på turen gikk det ellers rykter om kvelden før her, da hadde det vært ekstra lystig her. To stykker hadde visstnok falt ut av overkøyene i sovesalen og havnet på gulvet. Noen hadde kastet opp. Glad jeg ikke var her da.

Teltplassen min ved Ciottulu di I Mori.

Kanskje det forklarer hvorfor gardien'en på hytta virket veldig grumpy. Senere skal jeg ha blitt fortalt at han ikke er så veldig begeistret for utlendinger. En kan da stille seg spørsmålet om valg av arbeidsplass. For ved å ta seg jobb som gardien på en hytte langs GR20 er det to ting man blir nødt til å hanskes med, det er å møte på mennesker og at mange av dem garantert vil være utlendinger.

Refuge de Ciottulu di I Mori.

Utover det så var det et fint opphold på hytta. Den ligger som sagt fantastisk til. Middagen var ikke så verst og det var koselig inne. Jeg hutrer litt når jeg kryper inn i soveposen, en kald natt venter meg. Jeg er veldig fornøyd med å ha klatret opp til toppen av Paglia Orba og all verdens kalde netter kan ikke gjøre noe med det.

Det ryker fra øyet i Capu Tafunatu. Drivende skyer blir presset gjennom hullet i fjellet og danner en illusjon om at det ryker fra fjellet.

<- U VallonePaglia Orba ->

(GR20) Dag 6: Haut Asco - U Vallone

Lengde: 9km, høyde start: 1422moh, høyde slutt: 1440moh, høyeste punkt: 2218moh.

Jeg er oppe tidlig, spent på været. Allerede en hodelykt i mørket på vei mot ensomheten. Dette er dagen mange frykter, men for meg er det en dag jeg har gledet meg til lenge. På flere måter. Først av alt for at jeg nå skal gå den fryktede Cirque de la Solitude, men også for at jeg nå endelig skal kunne fortsette videre på GR20. For været er flott. Jeg holder et lite gledesrop inne.

Nydelig soloppgang på vei opp mot Col Perdu fra Haut Asco. Endelig er jeg på vei igjen på GR20.

Et lite vann ovenfor der tidligere Refuge de Altore lå. Bak meg troner Pic Von Cube og Punta Minuta, mellom tårnene ligger Col Perdu.

Med et bakteppe farget rødt av soloppgangen forlater jeg endelig Haut Asco og legger i vei opp mot Col Perdu eller Bocca Tumasginesca. Monte Cinto følger meg med argusøyne, det ser enda brattere ut opp mot toppen herfra enn det det var. Det føles skjønt å være på vei igjen, 'never stop walking'. Det er et flott lys over dalen når jeg kommer til stiskillet der den gamle ruten kommer inn på stien.

Når jeg kommer opp til der Refuge de Altore lå, har steinene overtatt for vegetasjonen. Ikke mye som tilsier at det lå en hytte her, bare et skilt montert i fjellsiden. Monte Cinto-massivet skygger for solen. En kald vind gjør det surere opp mot den siste klatringen til Col Perdu. Et lite vann ligger stille nedenfor Pic von Cube. Jeg nærmer meg Cirque'n. Oppover den siste biten blir utsikten gradvis bedre og bedre, flere fjell dukker opp bak ryggen bak meg.

Cirque de la Solitude. Utsikt fra Bocca Tumasginesca som det står skilt for, men passet er også kjent som Col Perdu. Nedenfor kan jeg stirre bratt ned i avgrunnen som venter meg. Det kribler i kroppen, jeg gleder meg til å begynne traversen.

På vei ned i Cirque de la Solitude. Over meg går stien bratt ned fjellsiden.

Så er jeg oppe ved Col Perdu og kan stirre ned i avgrunnen. Folk er allerede på vei gjennom Cirque de la Solitude, langt der nede og på begge sider av traversen. Og det er virkelig bratt ned. Jeg tar meg en kort pause og nyter utsikten av kløften jeg skal passere. Så setter jeg utfor avgrunnen, det går 300 meter nesten rett ned. På de mest utsatte stedene er det festet kjettinger. På en strekning ser det nesten ut som at det har dannet seg en naturlig steintrapp.

Nedstigningen er gøy, men man må holde på konsentrasjonen. Nede ved bunnen av traversen er det en formidabel utsikt mot dalen nedenfor, men utsikten opp mot der du har gått ned fra er nesten like imponerende. Over meg er det flere som beveger seg nedover langs den røde og hvite merkingen. Jeg ser opp mot den andre siden og det er ikke mindre bratt opp mot Bocca Minuta, det går 300 meter opp den veien og.

Midtveis i cirque'n. Utsikten ut fra dypet og ut mot dalen nedenfor er formidabel.

Oppover klatrer man opp en jernstige, så er det flere partier med kjetting opp bratte fjellsider. Morsomt. Det er likevel ikke til å misforstå at i regn vil dette være en helt annen opplevelse. På et tidspunkt møter jeg en gruppe på vei nedover, som får litt panikk når jeg kommer i full fart oppover. To av gruppens medlemmer må ledes nedover av guiden, de ser ikke ut til å være komfortable i det hele tatt. Jeg blir nødt til å hoppe opp på en liten avsats for å slippe dem forbi.

På vei opp igjen må man klatre opp en jernstige.

Bocca Minuta. Utsikt tilbake mot Col Perdu etter å ha gjennomført Cirque de la Solitude. Opp fra dypet og inn i varmen fra solen. Folk fortsatt på vei inn i passasjen på den andre siden, atter andre befinner seg fortsatt nede i den.

Oppe ved Bocca Minuta kommer jeg opp fra mørket og til solen. Cirque de la Solitude har ligget i skyggesiden hele tidens mens jeg var nede iden. Varmt og godt kan jeg speide nedover og over til den andre siden. Folk er fortsatt på vei ned i traversen fra Col Perdu. Nedenfor meg brer dalen seg ut og jeg kan se Paglia Orba trone sørvest for meg. Jeg hadde det virkelig gøy med å gjennomføre Cirque'n.

Jeg våger meg på påstanden om at 'the Cirque de la Solitude is an urban legend'. Og med det mener jeg ikke at den er ufarlig, eller at den ikke er tung. Men at folk frykter den så mye fordi de har lest så mye om den at de gjør seg opp så store tanker om hvor vanskelig den er. Og så blir den bare verre og verre jo fler som hører samme historie. Frykten gjør den vanskeligere enn det den egentlig er. Den er helt grei å gjennomføre hvis man bare tar det rolig, er konsentrert og er nøye med hvor man går. Det sagt, man skal selvfølgelig være forsiktig. I regnvær må man være ekstra forsiktig.

Lunsj ved Tighjettu hytta. Brød, tallerken med godt korsikansk kjøtt og en iskald Pietra.

Refuge de Tighjettu. En merkverdig bygning holdt oppe med tresøyler.

Med Cirque de la Solitude bak meg retter jeg blikket videre mot den solfylte dalen nedenfor meg. Jeg spiser lunsj ved Refuge de Tighjettu, kjøper meg en tallerken med kjøtt og en Pietra, som jeg inntar ute i det varme været. Jeg liker oppslaget på hytta som forteller at det er et diskotek og en piano bar der. Fint sted, men jeg har tenkt meg videre ned mot Bergeries de Vallone. Turen ned dit er en fin tur forbi små kulper langs Ruisseau de Stranciacone. Trær reiser seg opp langs stien. Bakover reiser Bocca Minuta seg høyt ovenfor.

Utsikt fra dalen nedenfor Tighjettu. Langt der oppe ligger Bocca Minuta, Refuge de Tighjettu nedenfor.

Ved Bergeries de Vallone er det få folk når jeg ankommer, ser ut som at de fleste velger å tilbringe natten på Tighjettu. Det gjør at jeg kan velge å vrake blant de beste teltplassene. Det er et flott sted, med fine sitteplasser inne og hyggelig terrase utenfor. Varm dusj har de til og med her, men jeg bruker den ikke. Istedet er det mer forlokkende med et bad i kulpene i elven som renner ned forbi seteren. Kaldt, men etterpå kan jeg sitte og varme meg på steinene i solsteken.

Utsikt nedover dalen ovenfor Bergeries de Vallone. Nydelig sted.

Resten av ettermiddagen og kvelden fortoner seg som et lite eventyr oppe i fjellheimen, med god mat og drikke. Noen vil vel si at jeg stolt kan se tilbake på å ha gjennomført Cirque de la Solitude, jeg ser tilbake på den fordi jeg hadde det morsomt med å traversere den. Stjerneklart ute, det kommer til å bli en kald natt.

Bergeries de Vallone.

<- Monte CintoCiottulu di I Mori ->

(GR20) Dag 5: Monte Cinto

Lengde: 12km, høyde start: 1422moh, høyde slutt: 1422moh, høyeste punkt: 2706moh.

Det bøttet ned om natten, igjen.

Det gjør det ikke om morgenen. Nesten ingen skyer på himmelen ovenfor Haut Asco, bare langt nede i dalen kan jeg se noen. Det kribler i beina, ventetiden er over og jeg kan fortsette å gå. Det vil si, jeg må bare bestige et fjell først. Monte Cinto er det høyeste fjellet på Korsika og ruger 2706 meter over havet. De 2706 meterne og Cirque de la Solitude har stått som en buffer mellom meg og resten av GR20 for noen dager nå.

Dalen opp langs Ruisseau de Tighjettu. Ingen tronende skyer over dalen. Bare en grønn og frodig dal som går over til bar stein der fjellene bryter seg opp av vegetasjonen.

Dalen opp langs Ruisseau de Tighjettu fortoner seg ganske så annerledes nå som det tunge skydekket har forsvunnet. Selv lyden av vannet som renner gjennom elven virker mer avslappet. Ved broen over elven kan jeg nå tydelig se de tronende spirene over meg, mektige. Jeg passerer en stor gjeng med tyskere på vei oppover, jeg møtte forøvrig den samme gjengen når jeg var på Refuge de Sega.

Utsikt tilbake nedover mot Asco-dalen.

Ruten opp bukter seg bratt oppover mellom La Tour Penchee, som henger lenende over passet, og Capu Borba. Jeg kan jeg se i direkte linje opp mot Monte Cinto. Haut Asco langt bak har gått i skjul bak et spir av stein. I likhet med solen, det er skyggefullt her i starten av dagen. Enkelte partier krever småklatring over stein og fjell. Jeg ser tilbake på gårsdagens ambisiøse plan og er glad jeg snudde.

En gruppe vandrere på vei opp mot Monte Cinto nedenfor Capu Borba. Jeg klatret senere opp på det lille spiret bak gruppen.

Jeg passerer Lac d'Argentu før stien nå retter seg opp enda noen grader og går opp mot ryggen nedenfor toppen over ur og store steiner. På veien opp dit tar jeg igjen paret som også ville prøve seg på Monte Cinto igår, de har som meg bedre lykke denne dagen. Oppe på ryggen er det en fantastisk utsikt. Jeg kan se bort på toppen, som ligger et stykke borte, men jeg kan og se været i sør som har vært holdt skjult for meg hittil. Det vil si, jeg kan ikke se noen ting. Sør for Monte Cinto er det et stort skylag som skjuler all utsikt.

Utsikt tilbake mot den lille dalen jeg har klatret opp fra på vei mot Monte Cinto.

Istedet for å følge ryggen bort til Cinto går nå stien nedover på sørsiden. Og det er en litt krunglete sti mellom store steiner som må forseres, inne i skylaget. Så går det oppover igjen og jeg stikker hodet opp av skyen. Der troner toppen av Monte Cinto og etter en kort tid så står jeg på toppen av Korsika. Utsikten nordover er formidabel, utsikten sørover er helt hvit. Likevel, innimellom får jeg små glimt av hva som skjuler seg bak den hvite horisonten. Jeg kan se Calacuccia, som er en kunstig innsjø, dukke fram fra sløret.

På toppen av Monte Cinto, 2706moh.

En fugl med utsikt. Utsikt nordover fra Monte Cinto.

Nordover kan jeg peke ut der hvor stien snor seg over fjellene og passene fram til Haut Asco. Mektige fjell i distansen. Og Calvi. Likevel, jeg var mest interessert i se sørover og kunne speide mot der jeg vil bevege meg senere på GR20. Mot Paglia Orba ikke minst.

Utsikt fra Monte Cinto.

Det har samlet seg en liten gjeng på toppen nå, og mens jeg nyter lunsjen min verserer det flere språk rundt steinene. En ravneflokk lander ved siden av og jakter på smuler. Solen, som ikke er skjult bak skyene i sør, varmer. Langt nedenfor ligger det lille vannet, Lac d'Argentu, som et øye og ser opp på meg. Jeg blir på toppen i godt over en time. Enkelte skyer trekker inn over fjellene nord for meg.

Utsikt tilbake mot Haut Asco, fjellene bak som jeg har traversert over og dalen med det lille vannet Lac d'Argentu nedenfor toppen.

På vei ned igjen møter jeg gruppen med tyskere ikke langt unna toppen. I retning Cirque de la Solitude stikker skydottene seg opp mellom de høye spirene. Jeg legger turen bortom Lac d'Argentu på vei ned igjen. Vannet er klart og grønt. Badebuksen ligger igjen på Haut Asco.

Lac d'Argentu.

Nedenfor Capu Borba stikker det opp et lite spir på den andre siden fra den tronende La Tour Penchee, som jeg klatrer opp på. Fra spiret ser man mer rett ned på ting nedenfor. Mer skyer over Monte Cinto i bakgrunnen nå, ettermiddagsskyene har meldt sin ankomst.

Utsikt opp mot Monte Cinto på vei ned igjen. La Tour Penchee tronende til høyre i bildet. Ruten fulgte kanten til venstre i bildet oppover.

Tilbake på Haut Asco ser jeg meg nødt til å feire med en kald øl på terrassen. Her nedefra er toppen nå tidvis dekket av skyer. Det er færre folk her nå, mesteparten som har ligget å ventet på bedre vær har benyttet anledningen til å forsere Cirque de la Solitude og fortsette på GR20. Den venter meg i morgen, jeg gleder meg. En flott dag som ble tronet på toppen av Korsika.

<- Haut AscoU Vallone ->

(GR20) Dag 4: Haut Asco

Grått og tungt ute, ikke lettere som meldt. Jeg bestemmer meg for å starte å gå opp mot Monte Cinto med et ørlite håp om at det vil lette etterhvert. Mike og Zoe bestemmer seg for å gå videre og gjennomføre Cirque de la Solitude i regnet. Etter å ha sagt farvel til dem vandrer jeg inn i tåken.

Tunge skyer driver mellom trærne ovenfor Haut Asco.

Gråværet ligger ruvende over dalen, spisse tagger stikker opp av tåken høyt oppe. Det er ingenting som tyder på at det skal lette. Rådyr piler avgårde rett ovenfor meg. Jeg krysser broen over Ruisseau de Tighjettu. Så går stien bratt oppover og man må småklatre oppover. De våte steinene gjør underlaget glatt. Jeg beundrer de tronende spirene som henger over meg, bare toppene kan sees.

Grått og trist oppover dalen på vei mot Monte Cinto langs Ruisseau de Tighjettu.

Etter å ha kommet et stykke opp begynner det å regne. Kan ikke engang se selve Monte Cinto herfra engang. Nedover vil det bli ekstremt krevende. Jeg bestemmer meg for å snu. Lengre nede møter jeg på to tsjekkere som også ville prøve seg på toppen. De går bestemt videre, jeg fortsetter nedover igjen. Det regner mer. Møter på et par som har tenkt å gå over toppen til Refuge de Tighjettu. De går bestemt videre, jeg fortsetter nedover igjen. Vet jeg kommer til å bli litt sur hvis de kommer seg opp og får en utsikt ovenfor skylaget.

Rådyr i fjellene rundt Haut Asco og Monte Cinto.

Resten av dagen blir en ventedag på Haut Asco, som går med til å tørke telt, drikke Pietra, gå meg en tur til en topp ovenfor skistasjonen, spise middag og lese. Får vite at både de to guttene og paret hadde snudd og gått ned igjen, omtrent akkurat der jeg snudde. Jeg legger meg til rykter om at imorgen skal det være fint vær igjen.

Mørke spir stikker opp fra tåken ovenfor Ruisseau de Tighjettu.

<- IntermissionMonte Cinto ->