fredag 7. september 2012

(GR20) Dag 6: Haut Asco - U Vallone

Lengde: 9km, høyde start: 1422moh, høyde slutt: 1440moh, høyeste punkt: 2218moh.

Jeg er oppe tidlig, spent på været. Allerede en hodelykt i mørket på vei mot ensomheten. Dette er dagen mange frykter, men for meg er det en dag jeg har gledet meg til lenge. På flere måter. Først av alt for at jeg nå skal gå den fryktede Cirque de la Solitude, men også for at jeg nå endelig skal kunne fortsette videre på GR20. For været er flott. Jeg holder et lite gledesrop inne.

Nydelig soloppgang på vei opp mot Col Perdu fra Haut Asco. Endelig er jeg på vei igjen på GR20.

Et lite vann ovenfor der tidligere Refuge de Altore lå. Bak meg troner Pic Von Cube og Punta Minuta, mellom tårnene ligger Col Perdu.

Med et bakteppe farget rødt av soloppgangen forlater jeg endelig Haut Asco og legger i vei opp mot Col Perdu eller Bocca Tumasginesca. Monte Cinto følger meg med argusøyne, det ser enda brattere ut opp mot toppen herfra enn det det var. Det føles skjønt å være på vei igjen, 'never stop walking'. Det er et flott lys over dalen når jeg kommer til stiskillet der den gamle ruten kommer inn på stien.

Når jeg kommer opp til der Refuge de Altore lå, har steinene overtatt for vegetasjonen. Ikke mye som tilsier at det lå en hytte her, bare et skilt montert i fjellsiden. Monte Cinto-massivet skygger for solen. En kald vind gjør det surere opp mot den siste klatringen til Col Perdu. Et lite vann ligger stille nedenfor Pic von Cube. Jeg nærmer meg Cirque'n. Oppover den siste biten blir utsikten gradvis bedre og bedre, flere fjell dukker opp bak ryggen bak meg.

Cirque de la Solitude. Utsikt fra Bocca Tumasginesca som det står skilt for, men passet er også kjent som Col Perdu. Nedenfor kan jeg stirre bratt ned i avgrunnen som venter meg. Det kribler i kroppen, jeg gleder meg til å begynne traversen.

På vei ned i Cirque de la Solitude. Over meg går stien bratt ned fjellsiden.

Så er jeg oppe ved Col Perdu og kan stirre ned i avgrunnen. Folk er allerede på vei gjennom Cirque de la Solitude, langt der nede og på begge sider av traversen. Og det er virkelig bratt ned. Jeg tar meg en kort pause og nyter utsikten av kløften jeg skal passere. Så setter jeg utfor avgrunnen, det går 300 meter nesten rett ned. På de mest utsatte stedene er det festet kjettinger. På en strekning ser det nesten ut som at det har dannet seg en naturlig steintrapp.

Nedstigningen er gøy, men man må holde på konsentrasjonen. Nede ved bunnen av traversen er det en formidabel utsikt mot dalen nedenfor, men utsikten opp mot der du har gått ned fra er nesten like imponerende. Over meg er det flere som beveger seg nedover langs den røde og hvite merkingen. Jeg ser opp mot den andre siden og det er ikke mindre bratt opp mot Bocca Minuta, det går 300 meter opp den veien og.

Midtveis i cirque'n. Utsikten ut fra dypet og ut mot dalen nedenfor er formidabel.

Oppover klatrer man opp en jernstige, så er det flere partier med kjetting opp bratte fjellsider. Morsomt. Det er likevel ikke til å misforstå at i regn vil dette være en helt annen opplevelse. På et tidspunkt møter jeg en gruppe på vei nedover, som får litt panikk når jeg kommer i full fart oppover. To av gruppens medlemmer må ledes nedover av guiden, de ser ikke ut til å være komfortable i det hele tatt. Jeg blir nødt til å hoppe opp på en liten avsats for å slippe dem forbi.

På vei opp igjen må man klatre opp en jernstige.

Bocca Minuta. Utsikt tilbake mot Col Perdu etter å ha gjennomført Cirque de la Solitude. Opp fra dypet og inn i varmen fra solen. Folk fortsatt på vei inn i passasjen på den andre siden, atter andre befinner seg fortsatt nede i den.

Oppe ved Bocca Minuta kommer jeg opp fra mørket og til solen. Cirque de la Solitude har ligget i skyggesiden hele tidens mens jeg var nede iden. Varmt og godt kan jeg speide nedover og over til den andre siden. Folk er fortsatt på vei ned i traversen fra Col Perdu. Nedenfor meg brer dalen seg ut og jeg kan se Paglia Orba trone sørvest for meg. Jeg hadde det virkelig gøy med å gjennomføre Cirque'n.

Jeg våger meg på påstanden om at 'the Cirque de la Solitude is an urban legend'. Og med det mener jeg ikke at den er ufarlig, eller at den ikke er tung. Men at folk frykter den så mye fordi de har lest så mye om den at de gjør seg opp så store tanker om hvor vanskelig den er. Og så blir den bare verre og verre jo fler som hører samme historie. Frykten gjør den vanskeligere enn det den egentlig er. Den er helt grei å gjennomføre hvis man bare tar det rolig, er konsentrert og er nøye med hvor man går. Det sagt, man skal selvfølgelig være forsiktig. I regnvær må man være ekstra forsiktig.

Lunsj ved Tighjettu hytta. Brød, tallerken med godt korsikansk kjøtt og en iskald Pietra.

Refuge de Tighjettu. En merkverdig bygning holdt oppe med tresøyler.

Med Cirque de la Solitude bak meg retter jeg blikket videre mot den solfylte dalen nedenfor meg. Jeg spiser lunsj ved Refuge de Tighjettu, kjøper meg en tallerken med kjøtt og en Pietra, som jeg inntar ute i det varme været. Jeg liker oppslaget på hytta som forteller at det er et diskotek og en piano bar der. Fint sted, men jeg har tenkt meg videre ned mot Bergeries de Vallone. Turen ned dit er en fin tur forbi små kulper langs Ruisseau de Stranciacone. Trær reiser seg opp langs stien. Bakover reiser Bocca Minuta seg høyt ovenfor.

Utsikt fra dalen nedenfor Tighjettu. Langt der oppe ligger Bocca Minuta, Refuge de Tighjettu nedenfor.

Ved Bergeries de Vallone er det få folk når jeg ankommer, ser ut som at de fleste velger å tilbringe natten på Tighjettu. Det gjør at jeg kan velge å vrake blant de beste teltplassene. Det er et flott sted, med fine sitteplasser inne og hyggelig terrase utenfor. Varm dusj har de til og med her, men jeg bruker den ikke. Istedet er det mer forlokkende med et bad i kulpene i elven som renner ned forbi seteren. Kaldt, men etterpå kan jeg sitte og varme meg på steinene i solsteken.

Utsikt nedover dalen ovenfor Bergeries de Vallone. Nydelig sted.

Resten av ettermiddagen og kvelden fortoner seg som et lite eventyr oppe i fjellheimen, med god mat og drikke. Noen vil vel si at jeg stolt kan se tilbake på å ha gjennomført Cirque de la Solitude, jeg ser tilbake på den fordi jeg hadde det morsomt med å traversere den. Stjerneklart ute, det kommer til å bli en kald natt.

Bergeries de Vallone.

<- Monte CintoCiottulu di I Mori ->

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

populære innlegg