Uten sammenligning for øvrig, men å klatre opp Paglia Orba er litt som å klatre opp K2 i forhold til Everest. Monte Cinto er høyere som Everest er i forhold til K2, men Paglia Orba skal visstnok være vanskeligere. Så det er ikke til å legge skjul på at jeg er litt spent der jeg går opp stien fra Refuge de Ciottulu di I Mori mot kilden for Golo-elven. Ryggsekken står igjen på hytta, på ryggen har jeg min lille dagstursekk på 65gram. I den har jeg pakket noe mat, vann og litt klær.
Opp mot kilden til Golo-elven mellom Capu Tafunatu og Col de Maures (til høyre i bildet). Col de Maures er en slags fortopp til Paglia Orba.
Oppover stien skifter steinene både karakter og farge, en rødtone tar over fargetonene rundt meg. Ingen andre farger på steinene, det er ingen merket rute opp til toppen. Små varder viser vei, men det er flere av dem, noe som tilsier at man må gjøre et valg av hvilken rute med varder man stoler på. Ved kilden til Golo-elven er det ikke mye vann å se. Jeg er nå klemt inne mellom de to karakteristiske toppene, Capu Tafunatu og Paglia Orba.
Lengre opp mellom toppene er det et annet hull i fjellet, det har nesten fasong som Batman-symbolet. Er det en skjult Batman-hule i fjellet, mon tro?
Batman-symbol i fjellsidene til Paglia Orba.
Følger en rekke med varder oppover til høyre for Source du Golo, og den lette stien hittil går fort over til å bli bratt stigning. Det er ikke alltid like klart å se hvor stien går hen. Fra den andre siden blir mine bevegelser nøye iakttatt, den enøyde giganten Capu Tafunatu følger meg med sitt argusøye.
Om hvordan hullet i fjellet har blitt dannet strides geologene om. Men den eneste teori som synes å ha noen rimelighet for seg er den at hullet er oppstått for adskillig tid tilbake under en feide mellom erkeengelen Gabriel og fanden. Den ene av disse herrer ble jaget av den andre, som forfulgte ham med grovt skyts. I en kritisk situasjon satte da den forfulgte, enten det nå var erkeengelen eller fanden, en passende stor stenplate opp foran seg som et skjold, og denne ble da naturlig nok stående igjen i den gjennomhullede tilstand i hvilken man nå finner den, som Capu Tafunatu.
På vei opp mot Paglia Orba. Høyt oppe kan jeg se ned mot Ciottulu di I Mori og ryggen bortenfor.
Stigningen går over til å bli klatring. Nedenfor blir Ciottulu di I Mori mindre og mindre. I horisonten er skyene på vei. Jeg prøver å huske hvor jeg går opp. Så blir det mer og mer seriøs klatring, og jeg må se nøye etter hvor vardene befinner seg.
Så på et tidspunkt befinner jeg meg oppe på en tynn hylle. For å komme opp dit måtte jeg først legge fra meg sekken og kameraet på hyllen, for så å løfte meg opp. Ned derfra tenker jeg, må jeg være ekstremt forsiktig. Skal ikke langt ut før jeg tar den raskeste veien ned fra fjellet. I boken står det 'then up an exposed little scramble where you simply cannot afford to slip'. Jeg ser for meg at jeg er på rett vei, og tenker at det stemmer godt med at dette var mer krevende enn det jeg hittil har gjennomført, Cirque de la Solitude inkludert.
Opp mot der jeg gikk feil på Paglia Orba.
Litt mer klatring til og jeg står foran en vesentlig større utfordring enn ventet. Merker at hjertet begynner å dunke litt mer nå enn før. For her går det loddrett opp. Et tau henger ned langs siden. Det sto ikke noe i boken om et tau, og hvor sikkert er det? Jeg begynner å tvile litt, og det sto jo noe om en ærbar retrett. Men så ser jeg meg litt rundt og nedenfor og på den andre siden for den hyllen jeg klatret opp på kan jeg nå se en varde. Hei, jeg har jo klatret feil.
Legger den lille skjelven bak meg, og fortsetter så videre. Det er fortsatt litt seriøs klatring opp der varden viser, og man skal være forsiktig. Så står jeg på toppen av Col de Maures og speider bort på selve toppen av Paglia Orba. Der er det plutselig mye liv. Jeg får litt den følelsen en ville ha hatt hvis en har slitet seg opp en fjellside, for så å komme opp til toppen og finne ut at det går en taubane eller gondol opp til toppen (men, det er jo alltid mye mer givende å gå opp til toppen enn å bli fraktet opp).
Utsikt fra Paglia Orba i retning Monte Cinto (til høyre i bildet). Fantastisk utsikt fra toppen som ligger på 2525moh.
Jeg ankommer toppen av Paglia Orba, og denne gang har jeg en større følelse av å ha mestret noe. Utsikten er en fantastisk belønning for klatringen opp. Likevel, så har en del skyer rukket å drive innover landet og skjuler enkelte deler av den. Jeg kan speide bortover mot den massive toppen til Monte Cinto. Et skylag ligger over Cirque de la Solitude. Sørover kan jeg først og fremst skimte Monte Ritondu, Monte d'Oro bakenfor der igjen. Paglia Orba, som forøvrig betyr noe sånt som 'buet strå', er besteget. 2525moh.
Utsikt i retning Calacuccia.
På vei tilbake finner jeg ut at gruppen jeg så på vei ned fra toppen hadde gått opp en annen vei, den ruten innebar flere partier hvor man måtte bruke tau som var festet til fjellet. Jeg tar min egen rute tilbake.
Det går greit å finne veien jeg tok opp, selv om jeg enkelte steder må se litt nøyere etter. På vei ned siste biten før jeg er tilbake på hytta møter jeg på noen andre som har tenkt seg opp til hullet i Capu Tafunatu. Jeg gir det en tanke, men knærne har merket dagens strabaser og jeg er fortsatt usikker på om jeg kommer til å være på Ciottulu eller om jeg vil fortsette videre mot Castel di Vergio. Og så har jeg lyst på en velfortjent øl.
På vei ned igjen. Skyene driver innover. Hullet i Capu Tafunatu vokter over meg der jeg klatrer ned fra Paglia Orba.
<- Ciottulu di I MoriManganu ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar