(GR10) Dag 5: St Etienne de Baïgorry - St Jean Pied de Port

Lengde: 20.0km (98.0km), tid brukt: 8:10 (41:59).
Høydemetere (opp / ned): 859m (5036m) / 864m (4879m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 162moh / 157moh / 1021moh.
Vær: Lettere overskyet.

Dette er en dag som er litt spesiell for meg. For i dag går turen til St Jean Pied de Port, stedet jeg startet mitt fantastiske eventyr på Camino Frances fra for to år siden. Jeg går sammen med Didier idag, mens Marie-Agnes tar bilen og kjører rundt til St Jean Pied de Port og kommer alle pilegrimene i møte før oss.

Utsikt i retning Iparla-ryggen fra ruten opp mot Oylarandoy.

Det er lettere overskyet når vi tar fatt på stigningen opp mot Oylarandoy (933moh), ruten passerer ikke over toppen men går rundt østsiden av den (i motsetning til hva som er beskrevet i Paul Lucia sin guide for Cicerone hvor ruten som er beskrevet følger en grusvei på vestsiden av toppen). Ruten følger for det meste en grusvei oppover hvor vi går med ryggen til Iparla-ryggen. I dalen nedenfor kan vi se flere vingårder. Grusveien går over til en sti ved en åpen hytte brukt av beitedyr. På andre siden ligger Monhoa med toppen dekket av en enslig sky.

Monhoa omkranset av en enslig sky.

Ved Col d'Aharza (734moh) kommer vi inn på veien som er beskrevet som ruten i guideboken min, siste biten av stien er full av sauemøkk. Det skyer mer over nå. Vi passerer Col de Leizarze (829moh) og Col d'Urdanzia (869moh) før vi starter på stigningen opp mot Monhoa (1021moh). En forøvrig behagelig vandring. Fra toppen har vi null utsikt, vi er hyllet inn i den enslige skyen som omkranser Monhoa. På toppen oppdager jeg at en liten katastrofe er i emning, sømmene på den ene siden av venstre sko har løsnet, ikke et bra tegn med omtrent 45 dager igjen av turen (bruker lissene til å holde skoen sammen).

Didier ved siden av en cabane brukt av beitedyr nedenfor Oylarandoy.

Vi trenger ikke å gå langt ned for komme ut av skyen og nå kan jeg se St Jean Pied de Port i øst. Vi stiger ned fra fjellet med en flokk med kuer i hælene. Det er spesielt å se igjen landskapet jeg vandret igjennom første dagen på min pilegrimsferd. Lengre nede passer vi et par som begge bærer på sekker som virker alt for tunge, de sliter seg opp grusveien.

Ved Lasse bestiller vi oss en tre retters lunsj på hotellet, Didier har ringt Marie-Agnes så hun møter oss der etter å ha gått fra St Jean Pied de Port. Både Dominique og Emilio dukker opp kort tid etterpå. Inne er det en fest på gang, mye høylydt baskisk lyd. Emilio setter avgårde mot Estérençuby, det skulle være det siste vi så til han.

Utsikt tilbake mot Col de Leizarze og Col d'Urdanzia fra vandringen opp mot toppen av Monhoa.

Jeg deler rom med Didier og Marie-Agnes på Gîte Zazpiak-Bat, men før jeg går dit (stedet ligger litt utenfor sentrum langs Caminoen) må jeg få kjøpt inn noe lim til å fikse skoene mine med. Senere står både jeg og Didier og fikser hver vår sko utenfor gîte'n.

Utsikt i retning fjellene mot øst og der pilegrimsleden går over Pyreneene mot Roncesvalles fra St Jean Pied de Port.

Det er en merkelig følelse å vandre inn i St Jean Pied de Port, det første jeg merker meg er at det er veldig mange flere folk her nå enn når jeg var der sist. Det er tidligere på året og fortsatt høysesong for pilegrimene. Lurer på hvor mange av pilegrimene jeg går forbi som er like spente som jeg var når jeg vandret rundt der for to år siden. Jeg vet at jeg en dag vil returnere hit igjen for å gå Caminoen igjen, mange gode minner fra den turen dukker opp i hodet.

St Jean Pied de Port.

Vi spiser middag på gîte'n som var ganske god. På kvelden tar vi oss en tur ned til St Jean og går en runde før vi tar en drink. Det er mørkt ute, noen pilegrimer har nok allerede lagt seg med morgendagens ferd til Roncesvalles i tankene. Mine tanker er rettet mot Iraty-Cize.

<- St Etienne de BaïgorryIraty-Cize ->

(GR10) Dag 4: Bidarray - St Etienne de Baïgorry

Lengde: 15.7km (78.0km), tid brukt: 7:15 (33:49).
Høydemetere (opp / ned): 1260m (4177m) / 1248m (4015m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 150moh / 162moh / 1044moh.
Vær: Tåke og dystert om morgenen, sol om ettermiddagen, regn om kvelden.

En helt fantastisk dag i Pyreneene, men det var ingenting som skulle tyde på det i morgentimene. Når jeg våkner ligger det et mørkt skylag over landskapet og ikke minst så dekker det Iparla-ryggen. Didier og Marie-Agnes har bestemt seg for å droppe dagens etappe og heller hente bilen sin og kjøre til St Etienne de Baïgorry, dagens etappe er regnet som ganske hard og Marie-Agnes har slitt med ryggen. Emilio er allerede langt avgårde når jeg setter avgårde under det mørke teppet som skyene danner.

Utsikt ned mot Bidarray under en mørk og dyster himmel på vei opp den bratte stigningen mot Iparla-ryggen.

Jeg går fort opp den bratte stigningen fra Bidarray og opp mot Iparla-ryggen, pakket inn i det dystre været. Konturer av steiner og trær dukker opp og forsvinner igjen mens jeg går, jeg ser for meg at jeg må gå åtte timer i en endeløs tåke. Det er null utsikt til noen av kantene. Jeg fortsetter ferden oppover mot ryggen, litt resignert over at jeg går glipp av en flott utsikt, før jeg med ett befinner meg over skyene. Mer feil kunne man ikke ta.

Rundt meg ligger hele landskapet dekket av skyer, foran meg strekker Iparla-ryggen seg opp av skylaget og i øst troner de høyere fjellene i Pyreneene også opp av skyene. En får en følelse av å vandre på skyene, det er helt ubeskrivelig vakkert. I vest er også La Rhune en sikker havn blant skybølgene. Stien følger kanten på ryggen framover, lengre framme kan jeg se Emilio. På den ene siden stuper fjellsidene rett ned i skyhavet, på den andre siden stiger den grønnkledte ryggen jeg går på gradvis opp av skyene.

En vandring over skyene. Etter å ha gått i tåke mesteparten av klatringen opp mot ryggen dukket jeg plutselig opp ovenfor skylaget.

Pic d'Iparla med resten av ryggen stigende opp fra skyene.

Pic d'Iparla er med sine 1044 moh dagens høyeste punkt, men er ikke det siste høydepunktet på turen. Ved Col d'Harrieta (808moh) går stien gjennom en bøkeskog. Her finner jeg en sti som leder til en vannkilde inne i skogen. Etter stigningen opp gjennom skogen fortsetter ruten med en like flott vandring over de to toppene Pic Astaté (1022moh) og Pic de Buztanzelhay (1029moh). Ned til kollen med samme navn som sistnevnte går ruten bratt ned fjellsiden. Skylaget har på dette tidspunktet løst seg opp og jeg kan nå se landskapet nedenfor også. Et stort tre nedenfor Col de Buztanzelhay (843moh) fungerer fint som et sted å spise lunsj ved.

Crête d'Iparla.

Ruset på den flotte opplevelsen har jeg gått alt for fort og glemt helt tiden så jeg ankommer St Etienne de Baïgorry igrunn alt for tidlig, kunne med fordel ha tilbragt mer tid oppe på den flotte Crête d'Iparla. I St Etienne de Baïgorry får jeg plass på Gîte Gaineko Karrikan, et hyggelig vandrerhjem hvor jeg får hele sovesalen for meg selv. Landsbyen er ikke så stor, men den strekker seg over en lang strekning.

Jeg sitter og slapper av med en øl på en bar i sentrum av landsbyen da Didier og Marie-Agnes kjører forbi, like etterpå kommer Dominique vandrende. Han hadde droppet turen til Espelette og hadde også tilbragt kvelden i Bidarray på campingplassen der. Jeg spiser middag sammen med Didier og Marie-Agnes i gîte'n, en god middag med hyggelig selskap.

Utsikt fra Iparla-ryggen. Ruten gikk ned ryggen som går nedover til høyre i bildet.

Kvelden avsluttes med en øl i den hyggelige bakgården. Når de slukker lysene og jeg trekker meg tilbake til sovesalen min (hvor jeg også har kjøkkenet og stua for meg selv) kommer verten med en flaske øl på husets regning til meg. Jeg er visstnok den første nordmannen som har overnattet på stedet. Det meldte tordenværet så jeg aldri noe til.

Den hyggelige bakgården i Gîte Kaineka Karrikan.

<- BidarraySt Jean Pied de Port ->

(GR10) Dag 3: Ainhoa - Bidarray

Lengde: 20.3km (62.3km), tid brukt: 8:26 (26:34).
Høydemetere (opp / ned): 976m (2917m) / 946m (2767m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 120moh / 150moh / 926moh.
Vær: Tåke om morgenen, sol og vind utover dagen, varmt.

Tåke har dekket Ainhoa i løpet av natten, men om morgenen har sløret lettet noe. Røde stråler fra solen bryter igjennom skyene når Didier, Marie-Agnes og jeg står klar for avmarsj tidlig på dagen. Dominique sover fortsatt i teltet sitt når vi går, så vi får ikke sagt farvel til han. Han har planer om å gå til Espelette idag, som skal være en hyggelig landsby som er kjent for sitt eget krydder (pimente d'Espelette).

Morgentåke og soloppgang i Ainhoa.

Skyene krydrer opp vår stigning opp fra Ainhoa mot Chapelle de l'Aubépine. Alle korsene på hver sin side av veien opp kulminerer i de tre korsene ved siden av kapellet, nedenfor driver skyene forbi landskapet. Etter en nydelig vandring med flott utsikt rundt Ereby (583moh) med landskapet nedenfor dekket av et hvitt skylag kommer jeg til Col des Trois Croix (510moh), hvor det slett ikke er noen kors. Sol og klar himmel ovenfor skyene som bølger innover mot fjellene, men det blåser friskt.

Kors ved Chapelle de l'Aubépine. Skyer driver forbi i landskapet nedenfor.

Tre syklister passer meg på stien opp mot Col Zuccuta (566moh), herfra går ruten i en loop ned mot Spania før den går opp igjen mot Col de Méhatché. Ved Ferme Esteben (580moh) serverer de en aldeles nydelig omelett med godt saltet skinke. Etter å ha krysset veien inn til Spania klatrer ruten først opp en sti langs åsen før den slår seg ned på en humpete vei opp til Col de Méhatché (716moh). En flokk med hester gjør det litt ufremkommelig med bil på toppen av passet.

Nord for Ereby dekker et skylag de sørlige delene av Frankrike og bølger innover mot fjellet.

La Rhune er fortsatt godt synlig i horisonten, men har nå flyttet seg vestover for meg. I ett av mine anfall legger jeg kursen videre opp veien til toppen av Artzamendi (926moh), utenfor ruten. Utsikten er flott, og det er så godt som folketomt på toppen. Mot øst avtegner det seg flere og flere fjell mot horisonten, men fokuset mitt er mest festet på Iparla-ryggen som jeg vil krysse over imorgen.

Utsikt fra Artzamendi.

Etter å ha gått ned til Col de Méhatché igjen og fortsatt et stykke videre på GR10 passerer jeg en annen vandrer liggende rett ut på bakken, men måten han ligger på tilsier at det ikke har skjedd noe galt. Ned mot Bastan-elven går ruten stupbratt ned en ravine, men stien er forholdsvis god å gå på (forsiktighet bør likevel utøves). Varmen som nå har ankommet byr på mer problemer. Ved elven fortjener føttene et bad.

Før siste strekning til Bidarray kommer jeg i prat med vandreren som lå rett ut. Sacha går også GR10 og har som meg og tenkt seg hele veien til Banyuls sur Mer, om enn med en noe hardere reiseplan enn det jeg har lagt opp til. Jeg får senere høre at han ankom Banyuls etter å ha brukt bare 37 dager på hele ruten.

Bratt nedstigning ned mot Bastan-elven og Bidarray.

Jeg ankommer Bidarray tom for vann i varmen etter å ha gått feil helt mot slutten. En haug med ungdommer ser ut til å ha lagt beslag på nesten alle plassene i landsbyen, men Emilio som har ordnet seg plass i annekset til Gîte Aire Zabal får ordnet en plass til meg og. Det er bare varmt vann i springen, så jeg må løpe til en av barene i landsbyen for å få slukket tørsten. Varmen bikker 40 grader igjen.

Ungdommer som spiller peloton i Bidarray.

Middag inntas i restauranten til det ene hotellet i landsbyen. Didier og Marie-Agnes hadde sett seg nødt til å ordne med skyss fra Col de Méhatché da både varmen og klatringen hadde tært på kreftene, de er nå og installert i gîte'n. En super dag på GR10 med nydelig utsikt og flott sti. Imorgen er det meldt dårligere vær, tordenvær.

<- AinhoaSt Etienne de Baïgorry ->

(GR10) Dag 2: Olhette - Ainhoa

Lengde: 21.5km (42.0km), tid brukt: 10:04 (18:08).
Høydemetere (opp / ned): 937m (1941m) / 897m (1821m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 80moh / 120moh / 900moh.
Vær: Sol, klar himmel, veldig varmt.

Sover ikke et sekund i løpet av natten, et utslag av en kombinasjon av varm natt, alt for varm sovepose og snorking i sovesalen. På et tidspunkt trekker jeg ut og legger meg under åpen himmel. Ute høres det ut som om noen slakter et dyr, mens noen vandrer langs veien med et lys. Følelsen av å være i en skrekkfilm, trekker inn igjen. Frokost i huset ved siden av gîte'n.

Hest ved stien opp mot Col des Trois Fontaines. I bakgrunnen åsene jeg gikk over på gårsdagens etappe.

Fra gîte'n går GR10 bratt opp gjennom skogen før jeg blir kastet ut i åpent lende med utsikt tilbake til hvor jeg kom ned fra igår, Col d'Ibardin skjult av morgentåke. Opp mot Col des Trois Fontaines er det bare små rester av skyer å se på himmelen, solen fortsatt gjemt bak åsen. En god del dagsvandrere ute og går. Oppe ved toppen av passet, Col des Trois Fontaines (563moh), er jeg på det høyeste punktet på dagens etappe.

Utsikt østover fra La Rhune med det lille tønnetoget på vei ned.

Ruten går ikke om La Rhune (900moh), men med det flotte været er jeg bare nødt til å gå opp til toppen, noe som legger til 337 bratte høydemetere til dagens vandring. På toppen myldrer det av folk, enkelte har gått opp, men mesteparten har nok tatt det lille tønnetoget fra Col de St-Ignace opp til toppen. Møter Dominique på toppen, som gikk tidligere fra Olhette enn meg. Utsikten er panoramisk upåklagelig. Vestover troner fjellene jeg kommer til å forsere og passere i de nærmeste dagene. Over meg sirkler en stor flokk med ørner.

Ruten bærer så ned mot lavlandet igjen, men før det en hyggelig vandring mellom La Rhune og Altxanga (625moh). Ved Sare møter jeg på Dominique igjen og vi setter oss ned ved en kafé for å spise lunsj. Mens vi spiser lunsj stiger temperaturen og bikker 40 grader. Vi slår følge videre på ruten etter å ha spist.

Utsikt vestover tilbake mot Hendaye og Atlanterhavet fra La Rhune.

Denne etappen er kanskje den enkleste etappen av dem alle på GR10 (hvis man går ut ifra Cicerone sin guide), med hovedsaklig bare den lille klatringen opp til Col des Tres Fontaines som tung. Resten av turen går i et relativt flatt terreng, med en høyde på 120moh som høyeste. Likevel bruker jeg over 10 timer på etappen. Fra Sare ble jeg til en vandrende foss langs en hyggelig rute som bragte fram minner om Caminoen fra to år siden.

Ruten krysser sporene til det lille tønnetoget på vei opp mot La Rhune.

I ly for solen under et tre møter vi på Didier og Marie-Agnes. Sammen går vi til Venta Beruet hvor vi stopper for en kald øl og en pause for den sterke varmen. Etter en vandring langs små klynger av hus og bondelandskap blir det fort klart at varmen krever sitt og Didier og Marie-Agnes stopper opp for å ordne med skyss til Ainhoa. Jeg og Dominique fortsetter i varmen og støvet, resten av turen føles evig under den tyngende solen.

Utsikt tilbake mot fjellene fra Sare.

Ainhoa møter oss med sine hyggelige bygninger, pelotabane ved siden av kirken og Emilio, Didier og Marie-Agnes (som fikk skaffet seg skyss til landsbyen). Emilio hadde rast avgårde og var framme i to-tiden, for å unngå å gå i den verste varmen. Jeg finner meg en seng i Gîte d'etape Harazpy (som i motsetning til hva guiden sier nå er åpen), hvor Didier og Marie-Agnes er de eneste andre gjestene, Dominique foretrekker å telte på campingplassen utenfor.

Før middag på herberget i Ainhoa nyter jeg en øl sammen med Didier og Marie-Agnes på baren ved siden av pelotabanen, hvor det er en kamp på gang. Ivrige tilskuere følger den lille ballens sprett mot veggen. En varm andre dag på GR10 går mot slutten når mørket senker seg til en mer kjærkommen temperatur.

Ruten mot Ainhoa med Ereby i bakgrunnen.

<- OlhetteBidarray ->

(GR10) Dag 1: Hendaye - Olhette

Lengde: 20.5km (20.5km), tid brukt: 8:04 (8:04).
Høydemetere (opp / ned): 1004m (1004m) / 924m (924m).
Høyde (start / slutt / høyeste): 0moh / 65moh / 573moh.
Vær: Sol, klar himmel, varmt.

Det er alltid en litt spesiell følelse å stå klar med sekken på ryggen (i teorien alt man eier og har på en tur) og med hele turen foran deg. I denne forstand hele Pyreneene, over 900km og rundt 50000 høydemetere, foran seg. Litt usikker på hva man egentlig har begitt seg ut på. Jeg er i Hendaye og skal gå GR10 over Pyreneene til Banyuls sur Mer. Det er ikke så stort mer man kan gjøre enn å starte å gå.

Hendaye Plage kvelden før avmarsj.

GR10 starter ved det gamle kasinoet på stranden i Hendaye med Atlanterhavet i ryggen, et skilt markerer starten på den lange turen (en bør ikke tenke for mye på avstanden ennå). Det er relativt stille på stranden nå, i motsetning til gårsdagen hvor det var overfylt der. Bølgene slår mot stranden, jeg setter i vei. Været er strålende, sol og klar himmel.

Ved starten på GR10. Skiltet viser ruten over Pyreneene som jeg skal følge, føles litt uvirkelig å stå og se på hva en har foran seg for de nærmeste 50 dagene.

Fram til Olhette er det hovedsaklig en enkel rute, men som likevel byr på en samlet stigning på en 1000 høydemetere. Hyggelig promenade langs Chingoudy bukten og gjennom Hendaye i starten før ruten går gjennom mer landligere omgivelser langs landsbyvei. Ved Biriatou, en liten og hyggelig baskisk landsby, møter jeg den første andre vandreren på GR10, Dominique.

Ruten følger Chingoudy bukten med fjellene i bakgrunnen i starten.

Etter Biriatou går ruten over til hyggelige skogs- og fjell-stier med stigning opp mot Col d'Osin (374moh) som byr på fin utsikt tilbake mot Hendaye og Atlanterhavet. Fra Col d'Osin bukter stien seg opp og ned langs den grønnkledte ryggen, hester gress vilt i åsene. Ved Col des Poiriers (316moh) spiser jeg lunsj i skyggen av trærne.

Til Col des Poiriers kommer den alternative ruten fra Choldokogagna (for et navn) inn, i Cicerone sin GR10 guide er det den ruten som er markert som hovedruten og beskrevet, men merkingen følger ryggen over Col d'Osin.

Strekningen over Col d'Osin til Col d'Ibardin den flotteste delen av dagens etappe. Flott er noe man derimot ikke kan si om Col d'Ibardin, et turiststed på grensen mellom Frankrike og Spania, og man bør bare gå fort forbi. Mer rolig er det derimot å ankomme Venta d'Inzola i Spania, et avslappet og stille sted i skyggen.

Utsikt tilbake mot Hendaye og Atlanterhavet fra stigningen opp mot Col d'Osin.

La Rhune (900moh) har tronet i horisonten i løpet av hele dagen og følger meg med argusøyne på den siste strekningen av dagens etappe fra Col du Grand Escanga (273moh) og ned til Olhette (65moh). Gîte'n i Olhette er hyggelig, men siden jeg ikke har reservert plass blir jeg nødt til å spise middag på hotellet lenger nede i gaten. Det er et par andre vandrere på gîte'n som også går GR10, men ikke hele, Emilio, Didier og Marie-Agnes, samt Dominique som også har ankommet vandrerhjemmet.

Utsikt fra Col d'Osin. La Rhune i horisonten til venstre. GR10 går over ryggen midt i bildet.

En grei start på ruten som ikke inneholdt de bratteste utfordringene, men som likevel beveget seg nok opp til å få en fin utsikt. Varmt etterhvert som gjorde det tyngre å gå. Det er mange dager igjen.

La Rhune. GR10 går bare opp til passet til venstre for den karakteristiske toppen.

Ainhoa ->

Forberedelse til ny langtur: GR10

En evig vandrer, med et evig mål. Og hva er bedre enn det? Å hele tiden strekke seg etter nye mål og plasser. Som før så dreier høsten seg om en langtur, fra før har jeg tilbakelagt Camino Frances gjennom Nord-Spania og GR20 over Korsika. Nå har jeg satt vandrerøynene på Pyreneene som danner den naturlige grensen mellom Frankrike og Spania, et nesten naturlig valg etter å ha gått i Spania det ene året og i Frankrike det andret året. Caminoen var lang, GR20 var bratt, Pyreneene er lang og bratt.

Kart over ruten (GR10).

Langs Pyreneene går det tre ruter fra Atlanterhavet i vest og til Middelhavet i øst. GR11 som tar deg gjennom Pyreneene på den spanske siden av grensen, GR10 som tar deg gjennom Pyreneene på den franske siden av grensen og Haute Route Pyrenees (HRP) som går i de enda høyere-liggende strøkene mellom de to rutene igjen. GR11 kan skilte med mer stabilt pent vær, men noe uryddig merking. GR10 skal være godt merket, men på den franske siden av fjellkjeden er været mer ustabilt. Jeg valgte meg GR10 først og fremst fordi det var den første ruten jeg så bilder fra, samt at den skal være bedre merket som sagt. Så får en bare takle været som det kommer, vi har vær i fjellet her i Norge og.

Lac d'Oo. (Picture from this set on Flickriver by m-idre31).

GR10 starter fra Hendaye og ender opp i Banyuls-sur-Mer etter omtrent 900 kilometer med vandring gjennom den episke fjellkjeden. Lengden har jeg omtrent gått før (Camino Frances), men det er de tillagte høydemeterene som gjør den store jobben her. Rundt 50000 høydemetere må man samlet gå opp. Det er regnet å ta 50 dager å gå hele ruten fra start til slutt. Høyeste punktet på ruten ligger på rundt 2500 meter. Men det er ikke bare en fjellvandring, ruten tar en igjennom flere små franske landsbyer på sin vei mot Middelhavet.

Foreberedelse og pakking til turen.

En kan dele Pyreneene opp i fire områder som ruten går igjennom, Pyrenees Occidentales (Hendaye - Arrens-Marsous), Pyrenees Centrales (Arrens-Marsous - Bagneres-de-Luchon), Pyrenees Ariegeoises (Bagneres-de-Luchon - Merens-les-Vals) og Pyrenees Orientales (Merens-les-Vals - Banyuls-sur-Mer). Det er i Ariege (Pyrenees Ariegeoises) at man møter de største utfordringene. For her møter man i tillegg til varmen, det ustabile været og at det er en lang tur, på færre steder å få tak i mat på. Man er nødt til å bære med seg mat for en 3-4 dager på enkelte deler av denne strekningen.

En er spent, for det er en utfordring å gjennomføre GR10. Så får jeg bare håpe at jeg klarer å gjennomføre den, noe jeg ikke kan ta for gitt. Uansett, så håper jeg at jeg får oppleve de flotte stedene man passerer på ruten. Som Lac d'Oo, Chemin de la Mature, Passerelle d'Ars og La Passerelle d'Holzarte.

Chemin de la Mature. (Picture from Commision du Film des Pyrenees-Atlantiques).

Noen linker om GR10 og blogger fra folk som har gjennomført ruten:

Pyrenean Way
Pyrenees Hike
Editions Rando Cannelle
Postcards from Timperley

Postkort og skrøner fra jotnenes rike

Solen skulle skinne over jotnenes rike så jeg tok turen opp for å få litt trening for føttene. Jeg kom ned igjen fra fjellet med postkort og noen skrøner i sekken. Ruten var som følger:

Dag 1 (torsdag 18): Gjendehøe (prolog).
Dag 2 (fredag 19): Gjendesheim - Besseggen - Memurubu.
Dag 3 (lørdag 20): Memurubu - Bukkelægeret - Gjendebu - Torfinnsbu.
Dag 4 (søndag 21): Torfinnsbu - (Nordre Kalvehølotind) - Bygdin.

Gjendeshøe:
Baren er fristende, men ser for meg selv sovende med glasset med Atna Besseggenøl i hånden før middag så istedet velger jeg den smale veien og legger i vei mot en topp i nærheten. Det snør heftig i et annet land langt borte når jeg legger i vei. Jeg kommer opp på Gjendehøe og blir med ett feid avgårde i luften til den andre siden av fjellet av den sterke vinden. Vinden står horisontalt over fjellet, storm i kastene, jeg legger meg rett ut i luften og flyr nesten som Supermann. Nede ved Gjende bryter skumtoppene vannet som skumtoppene i toppen av et ølglass. På andre siden av vannet skjærer en hvit stripe seg buktende opp fjellsiden, ruten fra Gjendesheim mot den beryktede eggen. Regnet har lyst til å gå tvers igjennom meg. Kan endelig nyte en kald Atna Besseggenøl når jeg kommer ned.

Postkort fra Jotunheimen: Gjendehøe.

Gjendesheim - Besseggen - Memurubu:
Strålende vær når jeg legger i vei fra Gjendesheim for endelig å gå den derre kjente eggen, forrige gang jeg prøvde ble jeg stoppet av at noen tok fjellskoene mine (mer om det senere). Oppe i lia har de satt opp et gjerde for å fange opp alle de som faller ned fra den bratte stien opp mot Veslfjellet. Julenissen og reinsdyra hans er på besøk hos jotnene, det ringer i bjellene fra reinsdyra rett ovenfor Bessvatnet. På toppen av Veslfjellet er det som å gå på månen, bare med gravitasjon. Gjelder å ikke glemme det når man står og titter ut over de bratte skrentene ned mot Gjende.

Postkort fra Jotunheimen: Gjendesheim - Memurubu.

Jeg har hørt at man går i kø over Besseggen så jeg tenkte det var greit å ha med meg en kølapp. Jeg har trukket kølapp nr 52. Foran meg snirkler en mann seg sakte nedover, han bruker evigheter, det er nr 51 og jeg får ikke lov til å begynne før han har kommet et stykke nedover. Køgåing i jotnenes rike. Tinder og banditter. Fra Eidsbugarden kan en høre buldrende bass og gjallende jotnebrøl, det er Vinjerock og lyden får grunnfjellet til å riste i fundamentene. På vei ned eggen er det så store vibrasjoner at jeg føler meg sjøsyk, eggen vaier fra side til side, en skifter mellom å se døden i hvitøyet fra stupet på begge sider. Håret står rett bakover i lufttrykket. Køen ned ryggen klamrer seg fast til steinene, kritthvit hud mot svart stein. Nesten nede blir jeg kastet av eggen og lander med et mageplask på gresset nedenfor. It's only rock'n roll, but I like it.

Postkort fra Jotunheimen: Besseggen.

Vandrer bort til en forlatt odde på andre siden av Bessvatnet for eggen for å få meg litt mat. Det tar så lang tid å koke vannet at jeg blir like kokt som vannet selv, rød som en reke mens jeg venter. Folk danser moonwalk opp og ned eggen.

Ved Memurubu tviholder jeg på fjellskoene mine. Sist jeg var her var det et sløvt menneske som fant det for godt å ta med seg mine sko hjem istedet for hennes egne. Det endte opp med at jeg måtte reise hjem til Oslo i sokkelesten. Gøy å gå gjennom bussterminalen i Oslo i fullt fjellmundur og i bare sokkelesten.

Memurubu - Bukkelægeret - Gjendebu - Torfinnsbu:
Det skjer ikke så mye på første del av andre dagen på turen, beveger meg stort sett opp et fjell i starten og så innover mot Memurutunga. Bukkelægeret er neste travers. På veien møter jeg en som fikk et ublidt møte med en stein på vei opp lægeret, da noen ovenfor han var uforsiktig og løsnet noen steiner. Det gikk heldigvis bra med armen virket det som, selv om det rant blod nedover den. Folk må være litt mer forsiktige.

Postkort fra Jotunheimen: Memurubu - Bukkelægeret - Gjendebu.

Bratt og grønt ned er det ihvertfall. Nå er det en brennende sol over meg, sist jeg gikk her fant værgudene det for godt å tømme bøtter med vann over meg mens jeg gikk nedover. Langs fjellsiden og den horisontale stien går det en kjetting. Jeg drar meg bortover etter kjettingen, blir forferdelig skitten av dette. Bratt nedover går det, svinger meg i kjettingene som Tarzan i lianene nedover mot Gjende. Smaker godt med en tomatsuppe på Gjendebu.

Postkort fra Jotunheimen: Gjendebu - Torfinnsbu.

Tynget ned innimellom høye topper og tinder på hver sin kant gjennom Svartdalen. Steinhopping over elv og dal. Strålende vær, lang dag.

På kvelden på koselige Torfinnsbu spiller vi farkel (eller pocket farkel / farkle), en slags avart av yatzy. Jeg ser ut til å være kongen av farkel, noe som ikke tilsier at jeg vinner spillet (å ta en farkel betyr å få null poeng på en runde). Navnet på spillet får meg mer til å tenke på Steve Urkel.

Torfinnsbu - (Nordre Kalvehølotind) - Bygdin:
Enkel topp å komme seg opp på, men komme seg opp? Nei, det gjorde man ikke. God tid til på å komme seg inn til Bygdin Høyfjellshotell før bussen går, så tanken var å klatre opp til Nordre Kalvehølotinden. Skulle være en grei sak det. Det var det og inntil jeg klatret opp et sted hvor jeg begynte å lure på om jeg var på rett vei. Så gikk tiden sin vei, hadde tydeligvis andre planer idag. Og jeg måtte se meg nødt til å gå ned igjen for å nå bussen. Tok en farkel på fjellet.

Postkort fra Jotunheimen: Torfinnsbu - Bygdin.

Tilbake ved Torfinnsbu er det folk som venter på å ta båten tilbake. Jeg tar beina tilbake, i stien som går litt oppe i lia for Bygdin. Over noen små bekker har de laget rutsjebaner for å komme over. Jeg sklir ned broen med en fot i hver sville. Nordre Kalvehølotinden ser nesten tilfreds ned på meg.

Kommer såklart fram i bedre tid enn jeg trudde. Det blir rømmegrøt og en øl som straff mens jeg venter på bussen hjem til Oslo.

Oppsummerte skrøner:
Noen flotte dager i Jotunheimen med strålende vær, kunne ikke be om bedre. Besseggen var som ventet et lite antiklimaks når man har hørt så mye om den, men skal nok være forsiktig der i dårlig vær (var en del som snudde på torsdag da det blåste veldig kraftig).

Hadrian's Wall Path @ 12:00

Hadrian's Wall Path @ 12:00 from Tarjei Skrede on Vimeo.

For morro skyld tok jeg et bilde av meg selv hver dag kl 12:00 når jeg gikk Hadrian's Wall Path i 2013. Har nå satt sammen bildene til en film, dette ble resultatet.