(Camino Primitivo) Dag 5: San Juan de Villapanada - Bodenaya

Lengde: 25.5km (106.0km), tid brukt: 10:21 (35:06).
Vær: Overskyet og tung om morgenen, så sol og blå himmel (varmt).

Igår så anbefalte Domingo (hospitaleroen her) at vi booked plass i Bodenaya hvis vi hadde tenkt å gå dit, så jeg satte meg på listen over de som ønsket å bestille plass på forhånd (Bodenaya er et privat herberge så der er dette mulig). Likevel så er dette noe jeg igrunn synes er litt imot Camino-ånden. Når det allikevel var gjort, så kunne jeg dog ta det rolig på vandringen og nyte den uten å bekymre meg for hvor jeg skulle tilbringe natten. Så, når de fleste andre satte avgårde relativt tidlig om morgenen, sov jeg litt lengre om morgenen.

San Marcelo, skyene er på retrett når jeg er på vei ned fra El Freisnu.

Bare Valery og Marine er igjen når jeg går, ute er det omlag et enda tristere vær enn det var om morgenen igår, jeg kan ikke se Grado gjennom skyene som ligger som en tett pute i dalen nedenfor. Det tunge skylaget lå og ruget nede i dalene en god stund, før det sank ned i bakken og forsvant og etterlot seg en knallvarm dag i sin vake. Ruten til Bodenaya bærer preg av flere stigninger, når Caminoen begir seg inn i Cordillera Cantabrica.

Hyggelig vandring mellom San Marcelo og Santa Eulalia de Dóriga.

I Cornellana er jeg nødt til å spise en ny frokost, etter å ha gått åtte kilometer siden San Juan de Villapanada. Hvor jeg var mest begeistret for vandringen ned fra El Freisnu (jeg tok en titt på klosteret på toppen men døren var låst som vanlig) hvor skyene begynte å løse seg opp og turen gjennom San Marcelo og Doriga som foregikk på en sti av en forglemt karakter. I Cornellana ser jeg flere av pilgrimene som var på herberget, jeg skulle likevel ikke gå så langt før jeg tok dem igjen.

Før Santa Eulalia de Dóriga var det som å vandre inn i ett forglemt sted.

Det gamle klosteret grunnlagt i 1024 i Cornellana er delvis i ruiner, men det jobbes for å utbedre det. Inne i kirken henger det skilt om at man trenger å bære hjelm i enkelte deler av det tilhørende klosteret. Lys fra vinduene reflekteres i støvet, fra bortgjemte kroker kan en høre hosting fra fordums pilgrimer. Etter klosteret starter man på dagens andre stigning, som leder en til en lang, men hyggelig strekning mot Salas.

Klosteret i Cornellana, delvis i ruiner.

I stigningen passerer man et lite industriområde som ikke gir den hyggeligste utsikten, men de har som plaster på såret satt opp et lite hvilested for pilgrimer ved kontorene sine i god camino-ånd. Der finner jeg Xavi og Ruben sammen med Jeroen (Geronimo) fra Nederland. Jeroen var en av pilgrimene som ble sendt videre fra San Juan de Villapanada igår, men han hadde hatt et fint opphold på Cabruñana istedet.

Lys i mørket inne i klosteret i Cornellana.

Før Salas kommer vi over Vicente. Som ligger sliten inntil et tre, tom for vann i varmen (skyene har nå forduftet). Han bærer en alt for stor og tung sekk, og en alt for liten vannflaske. Vi slår følge til Salas, hvor vi sammen med Pablo og Rocio setter oss ned på Casa Pachon for å spise. Jeg får forklart hvilke retter man kan velge mellom som primero og secundo, men maten er kraftig og nesten for vinterkost å regne ifølge Xavi. Så vi gjør en retrett til en annen restaurant (Bar La Campa) litt lengre oppe. Vicente vandrer videre, Marine og Valery ankommer senere (de stopper for dagen her i Salas).

Utsikt ned mot Cornellana.

Det er varmt og vi har blitt anbefalt et sted hvor man kan bade, men vi overser hvor vi må gå for å komme dit. Så istedet befinner vi oss i skogen på den største og lengste strekningen for dagen, fra Salas og opp til Bodenaya. Heller ikke ved Cascada de Nonaya, en liten foss 250m vekk fra ruten, er det muligheter for å bade. Over oss går motorveien på digre bruer. Vi finner igjen Vicente tom for vann, etter den verste stigningen, Ruben slår følge med han videre til Bodenaya.

På vei inn i Salas, Vicente, Xavi og Ruben.

Vi ankommer Bodenaya omtrent kl 18:00, og det er et aldeles fabelaktig lite herberge. Det er privat og donativo, som betyr at vi selv bestemmer hvor mye vi ønsker å betale for oppholdet her. Axel, Elke, Jeroen, Fabrice, Elisabeth og Pol er allerede der, samt den østerrikske damen. David, hospitaleroen, hilser og velkommen og forteller oss reglene for stedet (en får en litt new age-følelse av stedet, her er vi alle en familie osv, men det er aldri påtrengende). Vi vil bli servert en felles middag (tre retter med vin), og etterpå må vi bestemme oss for hvilket klokkeslett vi ønsker å bli vekket på imorgen (ingen egne alarmer tillatt). Til gjengjeld vil vi bli vekket med rolig musikk og komme ned til duften av fersk kaffe og frokosten klar på bordet. Høres ypperlig ut. Etter at vi har dusjet kan vi kaste klærne vi har gått i i en kurv, og så vil David vaske klærne og vi vil finne dem tørre neste morgen.

Etter Salas går ruten over denne gamle broen. Nedenfor lå Cascade de Nonaya, en liten foss.

Før middag forteller David litt oss om de kommende dagene på caminoen. Middagen består av en pastasalat til forrett, linsegryte til hovedrett og jeg velger flan (karamellpudding) til dessert. Vi bestemmer oss for å bli vekket kl 6 imorgen. Under middagen lærer vi at det ikke var to valg av retter for primero og to valg av retter for secundo på Casa Pachon, men at når man bestilte mat så fikk man fire retter.

Middag i herberget i Bodenaya.

Bodenaya består egentlig bare av en liten ansamling med hus som ruten går igjennom. Om kvelden samles vi utenfor herberget, hvor Xavi underholder med å spille gitar. Det er en nydelig kveld, og en perfekt avslutning på en fin vandring.

Om kvelden spiller Xavi gitar og synger utenfor herberget (til høyre) i Bodenaya.

<- San Juan de VillapanadaTineo ->

(Camino Primitivo) Dag 4: Oviedo - San Juan de Villapanada

Lengde: 29.5km (80.5km), tid brukt: 8:44 (24:45).
Vær: Overskyet med lett yr innimellom.

Etter en tidlig morgen i herberget i Oviedo, er jeg endelig offisielt avgårde på Camino Primitivo, vandrende under et grått og trist slør. Katedralen virker mørk og dyster når jeg passerer forbi den om morgenen, gatene triste i det lille regnet. En plakett festet i gaten viser hvor Camino Primitivo og Camino del Norte skiller vei og forteller at det var fra El Salvador-basilikan at den asturianske kongen Alfonso II la ut på sin første pilgrimsreise til Santiago de Compostela for å ære graven til apostelen Jakob.

"En los comienzos del siglo IX, desde ésta su basílica de El Salvador, inició el monarca astur Alfonso II el Casto la primera de las peregrinaciones a Compostela para venerar la tumba de Santiago el Mayor y fundar allí, en su honor, la primera basílica."

Veimerker i en park utenfor Oviedo, gråe skyer driver gjennom landskapet og det er ett lett regn i luften om morgenen.

Fravær av sol markerer dagen, et grått melankolsk slør ligger over landskapet, lette regndråper fyller luften. Når ruten forlater utkanten av Oviedo, og man trer inn i mer landlige omgivelser igjen, byr likevel det i utgangspunktet triste været på en fredelig atmosfære og stemning. De gule pilene fører meg opp og ned åser forbi små og trivelige landsbyer. Utsikten er begrenset, men det er likevel et vakkert landskap å gå i. En får nesten følelsen av å gå i et øde landskap, og jeg liker øde landskap.

Lave skyer der ruten går forbi små åkre etter San Lazaro Paniceres.

Inne i Capilla del Carmen jobbes det med å utbedre skadene etter vandaliseringen av det lille kapellet.

I det lille Capilla del Carmen skulle det være mulig å få et stempel til pilgrimspasset i inngangspartiet, men det var ikke et stempel å finne. En titt inn i kapellet avslører årsaken, noen har vandalisert kapellet og det jobbes med å rette opp skadene. Dagens tristeste syn, hærverk har alltid vært ufattelig for meg.

Etter Venta del Escamplero gikk ruten gjennom et nydelig og melankolsk landskap i det grå været.

Heldigvis er vandringen videre fortsatt hyggelig, jeg stopper for en cola ved en bar i lille La Bolguina. Hvorpå ruten videre skifter mellom vandring langs vei og bortgjemte sidespor gjennom skog og tåkefulle landskap. Venta del Escamplero er første sted hvor det er et pilgrimsherberge etter Oviedo, herberget er av samme stil som i Sebrayo. Ellers virker alt stengt på stedet. Jeg passerer og passeres av andre pilgrimer, ofte de samme, ansikter jeg vil se igjen ofte i de kommende dagene.

Molino de Picarin, gammel mølle som ligger litt utenfor ruten før man kommer til Premoño.

Ved baren i Valduno (hvor jeg mistenker eieren av stedet til å ha merket om caminoen til å gå forbi) har det samlet seg en gjeng med pilgrimer. Et sedvanlig syn, en kan gå lenge uten å se noen, så kommer man til en bar og der møter man ofte på stor ansamling av dem, både kjente og ukjente. Valduno markerer første møte med Xavi, Ruben, Elisabeth, Elke (på sin niende camino), Vicente og flere. Fabrice er også der (han var og i Pola de Siero).

Vandring gjennom skog og frukthager rett før Valduno.

Fra Valduno er den mest markante delen av ruten klippene man vandrer gjennom ved Peñaflor, som ruten ledes fram til ved siden av en elv man krysser ved stedet. Klippene kaster deg ut på en lang åpen slette før man kommer til Grado. Det er ikke noe mat å få i herberget i San Juan de Villapanada, så de som ønsker å overnatte der er nødt til å bringe med seg mat fra Grado. Jeg slår meg sammen med Xavi og Ruben om middag og vandrer de siste fire kilometrene sammen med dem.

Ved Peñaflor, bygninger omtrent bygget inn i fjellsidene.

Jeg gikk hele dagen med liten tro på å få plass i San Juan de Villapanada, det er bare 22 senger der og tradisjonen tro vet jeg at mange starter mye tidligere å gå enn jeg gjør. Heldigvis vet jeg at et annet herberge ikke ligger avskrekkende langt unna (Albergue Cabruñana). Jeg ankommer herberget, etter en fin tur opp fra Grado, noe overrasket over å se at det ikke er fullt opp. Herberget er imidlertid ikke åpent ennå, utenfor sitter det flere pilgrimer og venter. Jeg blir like overrasket av å se at både Axel og Elke er der. Axel trudde jeg var igjen i Oviedo og Elke sa til meg når vi tok en pause på en bar ved broen i Peñaflor at hun bare hadde tenkt å gå til Grado.

Utsikt ned mot Grado fra herberget i San Juan de Villapanada.

Herberget ligger fryktelig hyggelig til, med flott utsikt over dalen og Grado nedenfor. I sekken bar jeg opp noen øl, noe som viste seg å være en unødig bør, det var øl i kjøleskapet for en euro pr. stk. Herberget fylles opp, to spanske brødre og en dame fra Østerrike må ligge på madrasser i spisestuen. Og hospitaleroen, Domingo Ugarte, måtte sende vekk flere pilgrimer som kom senere (blant annet den brasilianske familien). De slapp likevel å gå, han kjørte dem til Cabruñana. Xavi og Ruben står for middagslagingen, kylling med ris og salat, jeg står for oppvasken.

Det hyggelige herberget i San Juan de Villapanada. Folk slapper av utenfor og venter på at det skal åpnes. Fabrice vinker fornøyd.

Det var lite i morgentimene som tydet på at det skulle bli en så flott dag som det ble, men i været som kom ble det likevel en nydelig og noe melankolsk vandring. Oppholdet i herberget om kvelden var aldeles utmerket og jeg hadde en flott tid der. Listen over pilgrimer hvis fjes jeg vil komme til å se igjen over de neste dagene begynner å bli lang. Axel, Pol, Fabrice, Pablo, Rocio, Xavi, Ruben, Vicente, Elke, Elisabeth, Valery, Marine, Rafa, Raul og flere som jeg ikke har eller husker navnet på (de får ha meg unnskyldt).

Middag sammen med Xavi og Ruben.

<- OviedoBodenaya ->

(Camino Primitivo) Dag 3: Pola de Siero - Oviedo

Lengde: 16.5km (51.0km), tid brukt: 5:30 (16:11).
Vær: Overskyet, så sol og veldig varmt.

Senest til sengs, senest opp om morgenen. Når jeg står opp så har alle de andre allerede gått, klokken er over åtte når jeg setter avgårde mot Oviedo. Dagen har allerede i guideboken blitt erklært til å ikke by på noe som helst spennende på veien. Som vanlig på caminoene så pleier den siste delen av vandringen inn til de større byene å være kjedelig, det skulle vise seg å være tilfelle i dag og.

The Way mellom Pola de Siero og El Berron.

Likefullt føler jeg meg fornøyd der jeg går fra Pola de Siero om morgenen. Det er ingenting spesielt på ruten i starten, og ikke er det noen spesiell utsikt å vise til heller, men jeg er merkverdig uanfektet av det. Bare glad for å kunne følge de gule pilene igjen, det er et enkelt liv.

El Berron. Skyene ruller over åsene i bakgrunnen.

For ett år siden drakk jeg ikke kaffe, nå kunne jeg ikke vente med å komme meg til første bar for min første cafe con leche for dagen (koreanerne har skylden). Den kommer etter rundt 3 kilometer, i El Berron, hvor jeg blir vitne til et samlivsdrama (tror jeg). Til slutt blir det litt for mye mannlig følsomhet, så jeg betaler og fortsetter videre.

I Carbajal strakk dette litt groteske treet seg opp fra noen slitne bygninger.

Forskjellen fra Camino Frances er merkbar. Jeg møter på ingen andre pilgrimer på veien, de andre jeg delte herberget med er og nok et godt stykke foran meg. Jeg vil likevel ikke være overrasket om at jeg vil se antallet pilgrimer øke når jeg kommer til Oviedo.

Inngangen til kapellet i Palacio de Meres, La Capilla de Santa Ana, nesten skjult bak trærne.

I Palacio de Meres er det et nydelig kapell, La Capilla de Santa Ana, hvor inngangen nesten ligger skjult bak trærne. Palasset som ligger i Meres, har et opphav fra det 15. århundre selv om de nåværende bygningene er fra det 17. århundre. Såvidt stikker kapellet opp fra trærne som omkranser palasset.

Inne i La Capilla de Santa Ana i Meres.

Jeg stopper for lunsj i Colloto, som har en flott romersk bro man går over ved inngangen til byen. Etter Colloto forsvinner man inn i den sjarmløse verden av å gå langs en motorvei. Etter en stund forsvinner veimerkingene også og jeg må konstant stoppe opp og lure på om jeg er på rett vei. Som jeg er, den følger veien i rett linje inn i Oviedo. Til slutt kjenner jeg meg igjen fra der jeg gikk i den korte tiden jeg hadde i Oviedo på reisen til Villaviciosa.

Romersk bro ved inngangen til Colloto.

Jeg lar katedralen i Oviedo markere enden på dagens vandring. Det er et passende sted å si seg ferdig på, der hvor mange pilgrimer vil starte sin pilgrimsvandring mot Santiago de Compostela fra. Og siden jeg nå står her, kan jeg likesågodt besøke katedralen med engang. De kan det med katedraler her i Spania, selv om denne nok ikke kan måle seg med de i Burgos, Leon eller Santiago; men flott er den. Jeg fikk se det blodige liksvøpet som visstnok skal ha vært pakket rundt hodet til Jesus, men det forsto jeg først i etterkant. Etterpå går jeg for å finne herberget, men finner Axel først. Han har tenkt å ta seg en hviledag her og har tatt inn på et lite hostell.

Gotiske buer ved inngangen til katedralen i Oviedo.

I boken står det at herberget ikke åpner før kl fem, men jeg tar meg bryet likevel. Utenfor herberget henger det en lapp om at det er stengt for godt, men at det har flyttet inn i nye lokaler ikke så langt unna. Der er også døren låst. Så jeg tar sekken på ryggen igjen og utforsker Oviedo litt mer, etter en kald øl og litt mat. Synet av flere pilgrimer her er fremtredende. Senere viser det seg at herberget var åpent, på veggen var det en unnselig liten bryter som fungerte som ringeklokke. Jeg har ingen problemer med å få plass, men de 51 sengene i herberget begynner å fylles opp. 80% av dem skal videre på Camino Primitivo. Det går mot mer folksommere dager.

Inne i katedralen i Oviedo.

Oviedo er en nydelig og flott by, og har mer enn nok å by på hvis en skulle tilbringe flere dager her. Likevel, the road must go on (men først imorgen). Jeg spiser middag på en av byens utallige sidreriaer, hvor de serverer den tradisjonelle alkoholholdige eplecideren. Denne cideren blir helt opp i glasset fra en armlengdes avstand, slik at luften tas ut av cideren, en god del av cideren forsvinner også på bakken. Jeg kjøper en flaske (0.6l) til maten, usikker på hvor lurt det igrunn er.

Damen og katedralen i Oviedo. Katedralen markerer offisielt starten på Camino Primitivo.

Tilbake på herberget før det låser dørene (ingen nøkkel utlevert her) snakker jeg litt med noen andre pilgrimer, Pol som skal gå primitivo som meg og en jente som går del Norte (fra Oviedo er det en merket rute opp til Aviles som gjør at man kan returnere til den nordlige caminoen igjen). PÅ kjøkkenet sitter en familie fra Brasil. Ute mørkner det, på rommene er det stille. Imorgen vil det være litt mindre stille på caminoen enn det var idag.

Den klassiske måten å skjenke i cider på i Oviedo, på en armlengdes avstand. Luften forsvinner og noe av cideren og.

<- Pola de SieroSan Juan de Villapanada ->

(Camino Primitivo) Dag 2: Villaviciosa - Pola de Siero

Lengde: 28.1km (34.5km), tid brukt: 8:06 (10:41).
Vær: Sol og blå himmel.

Jeg sov som en stein om natten, men tvinger meg ivrig opp tidlig om morgenen. Etter en frokost på den eneste kaféen jeg kunne finne som var åpen, er jeg avgårde rundt 7:13 om morgenen. Allerede før det har jeg hørt den karakteristiske lyden av vandrestaver mot asfalt. Det er en klar himmel over meg når jeg forlater Villaviciosa, men siden det fortsatt er tidlig på dagen så har ikke solen begynt å varme ennå.

Bønder driver en liten kuflokk gjennom gatene i Amandi rett utenfor Villaviciosa tidlig om morgenen.

Hyggelig kulturlandskap mellom Vilaviciosa og Valdedios, grønne åser og enger.

Så fort de gule pilene har ført meg ut av byen går ruten i ett bølgende grønt landskap hvor jeg passerer flere små (veldig små egentlig) steder. Rett før jeg kommer til Casquita, hvor caminoene skiller vei og den ene veien leder mot Gijon og videre på del Norte og den andre mot Oviedo og min primitive vei, møter jeg på Axel fra Tyskland. Han har vandret fra Irun langs kysten, men setter nå kursen inn i landet på samme vei som meg. Vi slår følge videre til Valdedios.

Landskap i Asturias.

Det lille San Salvador kapellet ved Santa Maria de Valdedios klosteret i Valdedios.

I horisonten er det grønne og rullende åser, flankert av et kulturlandskap. Vi blir for en kort stund overtatt av en mann fra Tsjekkia som hadde gått konkurs og mistet alt, og etter det likesågodt satte i vei til fots fra Praha. Langs veien hadde han overnattet i telt og det han kunne finne av steder, samt den sporadiske horreoen (små hus som brukes til å tørke korn og lignende i fred for skadedyr). Nå hadde han fått en 'jobbmulighet' som han kalte det, å sette opp veimerker langs pilgrimsveien til Jerusalem. Tilstanden i Syria gjør at man nå må gå om Jordan. Han har fortsatt en lang vei å gå, etter at han stoppet for en røyk ved siden av en horreo så jeg han aldri igjen.

Veimerker og en eldre horreo i Villarica på veien opp fra Valdedios mot Alto de la Campa.

Utsikt ned mot Valdedios og klosteret fra ruten mot Alto de la Campa.

Det er en nydelig vandring og dag. Ved Castro velger jeg å følge Axel ned mot Valdedios istedet for å gå den høyere varianten over Arbazal som jeg hadde tenkt meg. Jeg angrer ikke, ruten nede i dalen er hyggelig, selv om jeg gikk å lurte på hvordan utsikten var der oppe fra. Klosteret i Valdedios, Santa Maria de Valdedios, møter oss med stengte dører. For tidlig er vi der. Vi tar en pause utenfor døren til kirken. Axel fortsetter videre, mens jeg sitter igjen og nyter været. I stigningene opp mot Alto de la Campa får jeg en flott utsikt som plaster på såret for at jeg ikke gikk over Arbazal, langt nede kan jeg se klosterbygningene stikke opp av skogen. På Alto de la Campa er det bare minner igjen av baren og bensinstasjonen som man kunne få noe mat og drikke fra.

Pause ved baren i La Carcava, med en cerveza con limon. De første stemplene i pilgrimspasset er på plass. Guideboken fra Cicerone forteller meg hva som venter meg rundt neste sving.

Etter nedstigningen fra passet, med god utsikt sørover, glir ruten inn og ut av litt mer kjedeligere partier. Stopper for en sitronøl (cerveza con limon, fantastisk i sommervarmen) på en bar i La Carcava, før jeg tar lunsj i La Vega de Sariego, der Axel akkurat har gjort seg ferdig med sin lunsj. Varmen biter mer fra seg nå, spesielt langs strekningene som går langs veien. Etter El Castru tar caminoen av fra veien igjen og på mer trivelige grusveier som veksler mellom å gå gjennom skog og kulturlandskap. Litt bortenfor caminoen er ett fjell på vei til å bli demontert. Den siste strekningen fram til Pola de Siero er en fredfull vandring gjennom skog.

Her begynner naturen å ta tilbake en horreo.

I herberget i Pola de Siero, som er rent og trivelig, er vi bare fem pilgrimer. Jeg bruker litt tid på å se meg om i byen etter å ha gjort meg ferdig med de vanlige rutinene, som å vaske klær. Byen er både større og hyggeligere enn det jeg hadde antatt. Både Axel og de andre forsvinner rundt middagstider derimot, så jeg blir pent nødt til å finne meg et sted å spise selv. Hadde sett meg ut et sted som hadde menu del peregrino (pilgrimsmeny), men stedet viser seg å holde stengt når jeg kommer. Jeg bruker istedet lang tid på å finne meg et sted, som jeg alltid gjør når jeg er alene på et større sted, til slutt finner jeg et sted hvor jeg blir servert en god solomillo de ternera (indrefilet av okse). Når jeg kommer tilbake til herberget er både porten og døren låst, men jeg har nøkkel til dem. Inne har folket gått til sengs, mens det lyser fra smarttelefonene i mørket.

Etter en lengre vandring på vei var det deilig å komme inn på en mer trivelig grusvei etter El Castru.

Den første relle dagen på vandringen bar løfter om en flott camino. Fra Villaviciosa var det en nydelig vandring med hyggelige utsikter på en blanding av skogsveier og bilveier, selv om enkelte strekninger var noe kjedelig. Høydepunktet var ruten fra Amandi utenfor Villaviciosa til Alto de la Campa.

Pola de Siero. Stille om ettermiddagen, før folket fylte gatene om kvelden.

<- VillaviciosaOviedo ->

(Camino Primitivo) Dag 1: Sebrayo - Villaviciosa

Lengde: 6.4km (6.4km), tid brukt: 2:35 (2:35).
Vær: Overskyet, men varmt.

Jeg befinner meg på et knøttlite sted som heter Sebrayo, om det i det hele tatt kan kalles for et sted, omtrent 6km før den lille byen jeg skal overnatte i, Villaviciosa. For å komme hit har jeg tatt fly til Bilbao, buss til Oviedo og Villaviciosa, og så taxi hit. Jeg kjenner hjertet hamre litt ekstra denne gangen, jeg er tilbake på caminoen. Foran meg nå ligger Camino Primitivo. På samme måte som Camino Frances var opphavet til mine lengre vandringer, er Camino Primitivo den første pilgrimsveien til Santiago de Compostela (offisielt så starter den fra Oviedo). Herfra er det rundt 300km til Santiago de Compostela, på en rute som skal være litt mer krevende enn den franske veien. Buen Camino!

Fra Bilbao. Blomsterhunden utenfor Guggenheim-museet.

På herberget i Sebrayo, et lite herberge hvor man må bære med seg den maten man trenger, er det noen få pilgrimer som er ferdig med sin etappe for dagen. De kan fortelle meg at det er forholdsvis rolig med folk på caminoen, vi snakker da her om Camino del Norte (Sebrayo ligger på denne pilgrimsleden og ikke på primitivo, rutene splittes etter Villaviciosa), i motsetning til hva jeg hørte i Bilbao (der sleit de med å få plass til alle pilgrimene. Jeg får mitt første offisielle stempel (sello) i pilgrimspasset og setter avgårde.

Fra Bilbao. Edderkoppen utenfor Guggenheim. Jeg tilbragte lang tid på museet som denne gang viste verk av Jeff Koons og Basquiat.

Fra Bilbao. Malerier på bro.

Fra Sebrayo til Villaviciosa går ruten stort sett på landlige grusveier og er ingen spesiell affære, men opphøydheten etter å være tilbake på caminoen mer enn nok veier opp for det. I iveren etter å komme meg avgårde glemte jeg å ta med meg vann, selv om det er overskyet er det varmt. Caminoen derimot sørger for at jeg ikke lider noen nød, for i Tornon passerer jeg et sånt lite sted som jeg husker så godt fra min forrige camino. En garasje bygget om til et hvilested for pilgrimmer, El Peregrin Cansau, hvor det er sitterplasser og en automat hvor jeg kan få kjøpt vann og annet fra. På en vegg er det skriblet opp hilsener fra tidligere pilgrimmer.

Sebrayo. Jeg starter min andre camino, Camino Primitivo, fra herberget i Sebrayo. Som virket som et hyggelig lite herberge jeg godt kunne ha overnattet i.

El Peregrin Cansau. I Tornon kommer jeg over dette hvilestedet for pilgrimmer langs Camino del Norte. Jeg hadde glemt vann, så det var kjærkomment.

Litt sjøutsikt byr dagen og på, der det blå vannet til Biscayabukten bølger i horisonten. Ruten krysser motorveien mot Oviedo tre ganger, noe som bryter opp den landlige følelsen noe. Jeg møter ingen andre på ruten, bortsett fra tre syklister, de fleste vandrerne pleier å være i havn på denne tiden. Det føles godt å ha kommet i gang, selv om det ikke er snakk om den store distansen idag.

Utsikt mot Biscayabukten fra ruten.

Gjensynet med de gule pilene og skjellmarkørene var gledelig, her viser de veien videre etter å ha krysset en vei.

I Villaviciosa skulle det ikke være et pilgrimsherberge så jeg hadde tatt inn på et hostell, Hostal Cafe del Sol, det viser seg likevel at det nå har kommet et herberge her. Hostellet jeg har tatt inn på er derimot ganske så koselig, selv om det knirker i både seng og planker, så jeg er fornøyd. Villaviciosa skal være eple-hovedstaden i Spania, noe som forklarer de utallige eple-tegnene jeg finner rundt omkring i byen. Jeg spiser middag på en lokal restaurant og snakker litt med pilgrimmene som går del Norte (ingen jeg møter skal gå i samme retning som jeg).

Utsikt fra et lite våtmarksområde fra ett fugleobservatorie rett utenfor Villaviciosa. Nå var det nesten tørt her.

Villaviciosa, en park med en liten dam i midten av byen.

Dagen var stort sett preget av reising, med en lang busstur fra Bilbao til Oviedo og en kortere enn derfra og hit. Bussen fra Bilbao var derimot på Alsa sine Supra-busser, noe som medførte mat- og drikke-servering underveis, uventet luksus på en busstur. Jeg gikk med ett smil om munnen på min første dag på Camino Primitivo, men føler at det først er i morgen det virkelig begynner.

Villaviciosa. Jeg spiste middag i restauranten til venstre i bildet.

 Pola de Siero ->

Varme, løping, flått og vannmangel fra Nærsnes til Sollihøgda

Har begynt å få ferten på stiløping, samt å løpe langt. Langt, men ikke nødvendigvis fort. Bare være ute og nyte naturen, samtidig som en kjenner at en får brukt kroppen litt og. Så etter et besøk på hjemstedet mitt, Nærsnes, snørte jeg på meg løpeskoene og forsvant til skogs for å løpe hjem igjen. Det vil si, ikke helt hjem. Et godt stykke derimot, til Sollihøgda.

Alle bildene fra løpeturen samlet i ett uten filtrering.

Først gjennom kjente trakter, forbi Bårsrudtjernet. Så videre inn i skog jeg ikke har løpt eller gått i før, rundt Herstadheia og Villingstadåsen i Røyken. Godt på vei så stopper det imidlertid brått opp. En liten rakker av en flått har sett sitt snitt til å suge litt blod. Godt familien har noen bekjente i nærheten, jeg får låne en pinsett (mine klumpete fingre duger dårlig til å nappe ut tynne flåtter). Varmen suger omtrent like godt tak som flåtten når jeg til slutt kan løpe videre.

Krysser inn i Kjekstadmarka, der jeg kom ned tidligere i sommer fra kjentmannspost-jakt. Over Bertelsmyråsen er det flott løpeterreng før en kommer ned til Dikemark. Ingen som putter meg i tvangstrøye for å være gal nok til å løpe langt i denne varmen. Planen var å ikke løpe i de bratteste oppoverbakkene, og fra Dikemark går det derfor mye roligere fremover. Her blir det mye rundt omkring før jeg endelig krysser under E18 og starte på den hardeste stigningen på turen. Opp mot Hovdehytta.

Belønningen der er første matpause og flott utsikt over Oslofjorden. Jeg er godt over halvveis nå og har brukt lang tid. Som nevnt så var ikke tanken å løpe fort. Nå gjenstår den siste delen av turen, gjennom Vestmarka. Her vil derimot ruten holde seg mer i samme høyde, uten de store ned- og oppstigningene. Det er likevel et stykke igjen, og klokken den tikker jo jevnt og trutt.

Tilgang til vann er det som bekymrer meg mest her. Mye sau og kuer som kan høres bjellende, rautende og brekende. Det betyr og ikke like god vannkvalitet, i tillegg til at det nå er mindre vann tilgjengelig. Fyller på i nordenden av Store Sandungen. Det flyter godt nå fram til Mikkelsbonn. Seks kilometer igjen til Sollihøgda og jeg har litt over en time på meg skal jeg nå første buss uten å måtte vente lenge på neste som går.

Jeg hadde og egentlig tenkt å ta med meg en kjentmannspost i Vestmarka på veien, men tiden har rent fra meg, så må ha den til gode senere. Fra Mikkelsbonn er det og stort sett god og fin sti å løpe på. Ankommer Sollihøgda fem minutter før bussen går, omtrent perfekt timing det. Gå rett på en buss med air condition føles helt greit, er ganske varm. Rundt 51km, med 1451m stigning og 1128m nedstigning, gjennom Røykenmarka, Kjekstadmarka og Vestmarka.

Ruten jeg løp.

Kjentmannsmerket: Oslos Geografiske Midtpunkt, Ved Nedre Blanksjø

Tenkte jeg skulle ta meg en liten løpetur etter jobb. Så kom idéen om å løpe til Oslos geografiske midtpunkt, altså sentrum av Oslo. Og med det menes ikke Oslo by sentrum. Målt etter det beregnede balansepunktet eller arealtyngdepunktet, som å se for seg fylket som ett flatt objekt som balanserer på en tynn spiss. Der Oslo fylke balanserer er det og en kjentmannspost.

Løpeturen starter fra Havnabakken og forsvinner inn i skogen forbi Svartkulp til jeg kommer til Ankerveien, rett ved Nedre Blanksjø. Jeg står altså midt i Oslo sentrum, men det er langt fra et mylder av mennesker her. Stille og rolig. Hører mest meg selv hive etter pusten. Så er det å forsvinne inn i skogen igjen, på stier. Etter en runde under en grønn og blå himmel er jeg nede ved Holstein.

Havnabakken, mang en mosjonist/løper benytter bakken her til motbakketrening.

Mer stemning fra Havnabakken.

Oslos geografiske midtpunkt, ved Nedre Blanksjø.

Blankt vann å speile seg i for solen.