Vær: Overskyet med lett yr innimellom.
Etter en tidlig morgen i herberget i Oviedo, er jeg endelig offisielt avgårde på Camino Primitivo, vandrende under et grått og trist slør. Katedralen virker mørk og dyster når jeg passerer forbi den om morgenen, gatene triste i det lille regnet. En plakett festet i gaten viser hvor Camino Primitivo og Camino del Norte skiller vei og forteller at det var fra El Salvador-basilikan at den asturianske kongen Alfonso II la ut på sin første pilgrimsreise til Santiago de Compostela for å ære graven til apostelen Jakob.
"En los comienzos del siglo IX, desde ésta su basílica de El Salvador, inició el monarca astur Alfonso II el Casto la primera de las peregrinaciones a Compostela para venerar la tumba de Santiago el Mayor y fundar allí, en su honor, la primera basílica."
Veimerker i en park utenfor Oviedo, gråe skyer driver gjennom landskapet og det er ett lett regn i luften om morgenen.
Fravær av sol markerer dagen, et grått melankolsk slør ligger over landskapet, lette regndråper fyller luften. Når ruten forlater utkanten av Oviedo, og man trer inn i mer landlige omgivelser igjen, byr likevel det i utgangspunktet triste været på en fredelig atmosfære og stemning. De gule pilene fører meg opp og ned åser forbi små og trivelige landsbyer. Utsikten er begrenset, men det er likevel et vakkert landskap å gå i. En får nesten følelsen av å gå i et øde landskap, og jeg liker øde landskap.
Lave skyer der ruten går forbi små åkre etter San Lazaro Paniceres.
Inne i Capilla del Carmen jobbes det med å utbedre skadene etter vandaliseringen av det lille kapellet.
I det lille Capilla del Carmen skulle det være mulig å få et stempel til pilgrimspasset i inngangspartiet, men det var ikke et stempel å finne. En titt inn i kapellet avslører årsaken, noen har vandalisert kapellet og det jobbes med å rette opp skadene. Dagens tristeste syn, hærverk har alltid vært ufattelig for meg.
Etter Venta del Escamplero gikk ruten gjennom et nydelig og melankolsk landskap i det grå været.
Heldigvis er vandringen videre fortsatt hyggelig, jeg stopper for en cola ved en bar i lille La Bolguina. Hvorpå ruten videre skifter mellom vandring langs vei og bortgjemte sidespor gjennom skog og tåkefulle landskap. Venta del Escamplero er første sted hvor det er et pilgrimsherberge etter Oviedo, herberget er av samme stil som i Sebrayo. Ellers virker alt stengt på stedet. Jeg passerer og passeres av andre pilgrimer, ofte de samme, ansikter jeg vil se igjen ofte i de kommende dagene.
Molino de Picarin, gammel mølle som ligger litt utenfor ruten før man kommer til Premoño.
Ved baren i Valduno (hvor jeg mistenker eieren av stedet til å ha merket om caminoen til å gå forbi) har det samlet seg en gjeng med pilgrimer. Et sedvanlig syn, en kan gå lenge uten å se noen, så kommer man til en bar og der møter man ofte på stor ansamling av dem, både kjente og ukjente. Valduno markerer første møte med Xavi, Ruben, Elisabeth, Elke (på sin niende camino), Vicente og flere. Fabrice er også der (han var og i Pola de Siero).
Vandring gjennom skog og frukthager rett før Valduno.
Fra Valduno er den mest markante delen av ruten klippene man vandrer gjennom ved Peñaflor, som ruten ledes fram til ved siden av en elv man krysser ved stedet. Klippene kaster deg ut på en lang åpen slette før man kommer til Grado. Det er ikke noe mat å få i herberget i San Juan de Villapanada, så de som ønsker å overnatte der er nødt til å bringe med seg mat fra Grado. Jeg slår meg sammen med Xavi og Ruben om middag og vandrer de siste fire kilometrene sammen med dem.
Ved Peñaflor, bygninger omtrent bygget inn i fjellsidene.
Jeg gikk hele dagen med liten tro på å få plass i San Juan de Villapanada, det er bare 22 senger der og tradisjonen tro vet jeg at mange starter mye tidligere å gå enn jeg gjør. Heldigvis vet jeg at et annet herberge ikke ligger avskrekkende langt unna (Albergue Cabruñana). Jeg ankommer herberget, etter en fin tur opp fra Grado, noe overrasket over å se at det ikke er fullt opp. Herberget er imidlertid ikke åpent ennå, utenfor sitter det flere pilgrimer og venter. Jeg blir like overrasket av å se at både Axel og Elke er der. Axel trudde jeg var igjen i Oviedo og Elke sa til meg når vi tok en pause på en bar ved broen i Peñaflor at hun bare hadde tenkt å gå til Grado.
Utsikt ned mot Grado fra herberget i San Juan de Villapanada.
Herberget ligger fryktelig hyggelig til, med flott utsikt over dalen og Grado nedenfor. I sekken bar jeg opp noen øl, noe som viste seg å være en unødig bør, det var øl i kjøleskapet for en euro pr. stk. Herberget fylles opp, to spanske brødre og en dame fra Østerrike må ligge på madrasser i spisestuen. Og hospitaleroen, Domingo Ugarte, måtte sende vekk flere pilgrimer som kom senere (blant annet den brasilianske familien). De slapp likevel å gå, han kjørte dem til Cabruñana. Xavi og Ruben står for middagslagingen, kylling med ris og salat, jeg står for oppvasken.
Det hyggelige herberget i San Juan de Villapanada. Folk slapper av utenfor og venter på at det skal åpnes. Fabrice vinker fornøyd.
Det var lite i morgentimene som tydet på at det skulle bli en så flott dag som det ble, men i været som kom ble det likevel en nydelig og noe melankolsk vandring. Oppholdet i herberget om kvelden var aldeles utmerket og jeg hadde en flott tid der. Listen over pilgrimer hvis fjes jeg vil komme til å se igjen over de neste dagene begynner å bli lang. Axel, Pol, Fabrice, Pablo, Rocio, Xavi, Ruben, Vicente, Elke, Elisabeth, Valery, Marine, Rafa, Raul og flere som jeg ikke har eller husker navnet på (de får ha meg unnskyldt).
Middag sammen med Xavi og Ruben.
<- OviedoBodenaya ->
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar